Peter og Johannes er i Jerusalem for å forberede påskemåltidet, slik Jesus har bedt dem om. Senere drar også Jesus og de ti andre apostlene dit. Det er ettermiddag, og solen er i ferd med å gå ned da Jesus og følget hans går ned fra Oljeberget. Dette er siste gangen Jesus ser byen i dagslys fra dette fjellet før sin oppstandelse.

Snart kommer Jesus og følget hans fram til byen, og de går til det huset hvor de skal spise påskemåltidet. De går opp trappen til det store rommet ovenpå. Der er alt gjort i stand til det private måltidet de skal spise sammen. Jesus har sett fram til denne anledningen. Han sier: «Jeg har virkelig lengtet etter å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.» – Lukas 22:15.

Mange år tidligere har man innført den skikken å sende rundt flere begre med vin blant dem som feirer påsken sammen. Etter at Jesus har tatt imot et av begrene, takker han Gud og sier: «Ta dette og send det videre fra den ene til den andre, for jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.» (Lukas 22:17, 18) Det er tydelig at han snart skal dø.

En gang i løpet av påskemåltidet skjer det noe uvanlig. Jesus reiser seg, legger kappen sin til side og tar et håndkle. Han heller vann i et fat som står i nærheten. Vanligvis ville verten sørge for at gjestenes føtter ble vasket, kanskje av en tjener. (Lukas 7:44) Men nå er det ingen vert til stede, så Jesus tar seg av denne personlige tjenesten. Hvem som helst av apostlene kunne ha benyttet anledningen til å gjøre dette, men ingen av dem gjør det. Er det fordi det fortsatt er en del rivalisering blant dem? Uansett hva grunnen er, synes de det er pinlig å la Jesus vaske føttene deres.

Da Jesus kommer til Peter, protesterer Peter: «Aldri i livet skal du vaske mine føtter.» Jesus svarer: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ikke noe fellesskap med meg.» Peter utbryter: «Herre, ikke vask bare føttene, men hendene og hodet også.» Han blir sikkert overrasket da Jesus svarer: «Den som har badet, trenger ikke å få vasket mer enn føttene, for han er helt ren. Og dere er rene, men ikke alle.» – Johannes 13:8–10.

Jesus vasker føttene til alle tolv, også til Judas Iskariot. Etter at han har tatt på seg kappen sin og tatt plass ved bordet igjen, sier han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg ‘Lærer’ og ‘Herre’, og det er riktig at dere gjør det, for det er jeg. Derfor, når jeg som er Herre og Lærer, har vasket deres føtter, skal også dere vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et mønster. Akkurat som jeg har gjort for dere, skal dere også gjøre. Jeg sier dere i sannhet: En slave er ikke større enn sin herre, og en som er utsendt, er ikke større enn den som har sendt ham. Nå vet dere dette – lykkelige er dere hvis dere gjør det.» – Johannes 13:12–17.

For et godt eksempel på ydmykhet! Jesu disipler bør ikke strebe etter å være den viktigste og tro at de er betydningsfulle, og at andre bør tjene dem. De bør i stedet følge Jesu eksempel, ikke ved å gjøre fotvasking til et ritual, men ved å være villige til å tjene andre ydmykt og uten å gjøre forskjell på folk.

Tidligere denne kvelden lærte Jesus apostlene om ydmykhet ved å vaske føttene deres. Nå, tydeligvis etter påskemåltidet, siterer han Davids profetiske ord: «Den mannen som levde i fred med meg, som jeg hadde tillit til, som spiste mitt brød, har gjort sin hæl stor mot meg.» Så forklarer han: «En av dere kommer til å forråde meg.» – Salme 41:9; Johannes 13:18, 21.

Apostlene ser på hverandre, og alle spør: «Herre, det er vel ikke meg?» Selv Judas Iskariot spør om dette. Peter oppfordrer Johannes, som ligger til bords ved siden av Jesus, til å finne ut hvem det er. Så Johannes lener seg mot Jesus og spør: «Herre, hvem er det?» – Matteus 26:22; Johannes 13:25.

Jesus svarer: «Det er han som jeg skal gi det brødstykket jeg dypper.» Jesus dypper noe brød i et fat på bordet, gir det til Judas og sier: «Menneskesønnen skal riktignok gå bort, slik det står skrevet om ham, men ve det mennesket som forråder ham! Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født.» (Johannes 13:26; Matteus 26:24) Satan går så inn i Judas, som allerede har vist at han er uærlig. Judas lar seg nå bruke til å gjøre Djevelens vilje og blir dermed «tilintetgjørelsens sønn». – Johannes 6:64, 70; 12:4; 17:12.

Jesus sier til Judas: «Det du gjør, skynd deg å gjøre det.» De andre apostlene tror at Judas, som har pengekassen, får beskjed om å ‘kjøpe det de trenger til høytiden, eller om å gi noe til de fattige’. (Johannes 13:27–30) Men Judas går av sted for å forråde Jesus.

Samme kveld som de spiser påskemåltidet, innstifter Jesus en ny høytid. Han tar et brød, ber en takkebønn, bryter brødet i biter og gir det til apostlene. Han sier: «Dette er et symbol på min kropp, som skal gis for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» (Lukas 22:19) Brødet blir sendt rundt, og apostlene spiser av det.

Nå tar Jesus et beger med vin, ber en takkebønn over begeret og sender det rundt til dem, og de drikker alle av det. Jesus sier: «Dette begeret er et symbol på den nye pakt. Den blir gyldig ved mitt blod, som skal utøses for dere.» – Lukas 22:20.

Slik innstifter Jesus en høytid til minne om sin død, en høytid som hans disipler skal holde hvert år den 14. nisan. Den skal minne dem om hva Jesus og hans Far har gjort for å gjøre det mulig for mennesker som viser tro, å bli befridd fra synd og død. Den framhever – i enda større grad enn påsken har gjort for jødene – at alle som viser tro, kan oppnå sann frigjøring.

Jesus sier at hans blod «skal utøses for mange så de kan få sine synder tilgitt». Blant de mange som vil få syndene sine tilgitt, er hans trofaste apostler og andre trofaste disipler. Det er de som skal være sammen med ham i hans Fars rike. – Matteus 26:28, 29.

Den siste kvelden Jesus er sammen med apostlene sine, har han vasket føttene deres og på den måten lært dem at de må være ydmyke og være villige til å tjene andre. Hvorfor har dette vært nødvendig? På grunn av en svakhet de har vist. Selv om de er ivrige i tjenesten for Gud, er de fortsatt opptatt av hvem av dem som er størst. (Markus 9:33, 34; 10:35–37) Denne kvelden kommer denne svakheten til syne enda en gang.

Apostlene kaster seg ut i ‘en heftig diskusjon om hvem av dem som blir regnet for å være den største’. (Lukas 22:24) Så trist det må være for Jesus å se at de krangler igjen! Hva gjør han?

Jesus kjefter ikke på apostlene for holdningen og oppførselen deres, men resonnerer tålmodig med dem: «Nasjonenes konger hersker over folk, og de som har myndighet, blir kalt velgjørere. Slik skal det ikke være blant dere. ... For hvem er størst – den som spiser ved bordet, eller den som serverer?» Så minner Jesus dem om det eksemplet han hele tiden har vært for dem. Han sier: «Men blant dere er jeg som den som serverer.» – Lukas 22:25–27.

Apostlene har til tross for sine ufullkommenheter holdt ut sammen med Jesus i mange utfordrende situasjoner. Han sier derfor: «Jeg inngår en pakt med dere om et rike – slik som min Far har inngått en pakt med meg.» (Lukas 22:29) Disse mennene er Jesu lojale disipler. Han forsikrer dem om at de ved hjelp av en pakt mellom ham og dem skal få være med i Riket og få del i hans kongelige herredømme.

Selv om apostlene har disse fantastiske framtidsutsiktene, lever de fortsatt på jorden og er fortsatt ufullkomne. Jesus sier til dem: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete», og hvete blir spredt når den blir siktet. (Lukas 22:31) Han kommer også med en advarsel: «I natt kommer dere alle til å snuble og falle på grunn av det som skal skje med meg, for det står skrevet: ‘Jeg vil slå hyrden, og sauene i hjorden skal bli spredt omkring.’» – Matteus 26:31; Sakarja 13:7.

Peter svarer selvsikkert: «Selv om alle de andre snubler og faller på grunn av det som skal skje med deg, kommer jeg aldri til å gjøre det!» (Matteus 26:33) Jesus forteller Peter at før en hane galer to ganger den natten, kommer Peter til å nekte for at han kjenner ham. Men Jesus legger til: «Jeg har bedt inderlig for deg, for at din tro ikke må svikte. Og når du vender tilbake, så styrk dine brødre.» (Lukas 22:32) Peter drister seg likevel til å si: «Jeg kommer aldri til å nekte for at jeg kjenner deg, selv ikke om jeg måtte dø med deg.» (Matteus 26:35) Det samme sier de andre apostlene.

Jesus sier til dem: «Jeg er hos dere en liten stund til. Dere skal lete etter meg, og jeg sier det samme til dere som jeg sa til jødene: ‘Dit jeg går, kan dere ikke komme.’» Så legger han til: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre. Slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» – Johannes 13:33–35.

Da Peter hører Jesus si at han skal være hos dem bare en liten stund til, spør han: «Herre, hvor går du?» Jesus svarer: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge etter senere.» Forundret spør Peter: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil gi livet mitt for deg.» – Johannes 13:36, 37.

Jesus viser nå til den gangen han sendte apostlene ut på en forkynnelsesreise i Galilea uten pengepung eller matpose. (Matteus 10:5, 9, 10) Han spør: ‘Dere manglet ingenting, gjorde dere vel?’ De svarer: «Nei.» Men hva må de gjøre i tiden framover? Jesus sier: «Nå skal den som har en pengepung, ta med både den og en matpose. Og den som ikke har noe sverd, skal selge kappen sin og kjøpe et. For jeg sier dere at det som står skrevet, må oppfylles på meg, nemlig: ‘Han ble regnet blant lovbrytere.’ Ja, dette blir nå oppfylt på meg.» – Lukas 22:35–37.

Det Jesus snakker om, er at han skal bli henrettet på en pæl sammen med lovbrytere. Etter det vil disiplene hans bli utsatt for alvorlig forfølgelse. Apostlene føler at de er forberedt, og sier: «Herre, se, her er to sverd.» Han svarer: «Det er nok.» (Lukas 22:38) Det at de har med seg to sverd, vil snart gi Jesus enda en anledning til å lære dem noe viktig.

Mens Jesus og apostlene fortsatt er i det rommet der de har hatt minnemåltidet, sier Jesus: «Ikke la deres hjerte bli urolig. Vis tro på Gud, og vis tro på meg.» – Johannes 13:36; 14:1.

Jesus forteller de trofaste apostlene hvorfor de ikke trenger å være urolige fordi han skal forlate dem: «I min Fars hus er det mange boliger. ... når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal jeg komme tilbake og ta dere hjem til meg, for at dere skal være der jeg er.» Men apostlene forstår ikke at han snakker om at han skal til himmelen. Tomas spør: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi vite veien?» – Johannes 14:2–5.

«Jeg er veien, sannheten og livet», svarer Jesus. Det er bare ved å anerkjenne Jesus, godta hans lære og etterligne ham at man kan komme inn i hans Fars hus i himmelen. Jesus sier: «Ingen kan komme til min Far på noen annen måte enn gjennom meg.» – Johannes 14:6.

Filip, som lytter oppmerksomt, ber Jesus: «Herre, vis oss din Far, og det er nok for oss.» Det virker som om Filip vil at Gud på en eller annen måte skal vise seg for dem, slik han gjorde i de synene som Moses, Elia og Jesaja fikk. Apostlene har imidlertid noe som er bedre enn slike syn. Jesus viser hva det er, da han svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har også sett min Far.» Jesus gjenspeiler sin Fars personlighet på en fullkommen måte, så det å være sammen med Jesus og se ham er som å se hans Far. Faren står selvfølgelig over Sønnen. Jesus påpeker: «Det jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv.» (Johannes 14:8–10) Det er tydelig for apostlene at Jesus gir sin Far all ære for det han lærer dem og andre.

Jesu apostler har sett Jesus gjøre fantastiske mirakler og har hørt ham forkynne det gode budskap om Guds rike. Nå sier han til dem: «Den som viser tro på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse.» (Johannes 14:12) Jesus sier ikke at de skal gjøre større mirakler enn han har gjort. De skal imidlertid forkynne i mye lengre tid, i et langt større område og for mange flere mennesker enn han har gjort.

Det at Jesus forlater dem, betyr ikke at de blir overlatt helt til seg selv, for han lover: «Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» Dessuten sier han: «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen hjelper, som skal være hos dere for evig, sannhetens ånd.» (Johannes 14:14, 16, 17) Han lover dem at de skal få den hellige ånd – det er den som er denne ‘andre hjelperen’. Dette skjer på pinsedagen.

Jesus sier: «Om en liten stund skal ikke verden se meg mer, men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal leve.» (Johannes 14:19) Jesus vil vise seg for dem etter at han har fått en oppstandelse, og når tiden er inne, vil han oppreise dem og gi dem liv i himmelen som åndeskapninger sammen med ham.

Jesus forteller nå en enkel sannhet: «Den som elsker meg, det er den som har tatt imot mine bud, og som holder dem. Og den som elsker meg, vil bli elsket av min Far, og jeg vil elske ham og vil tydelig vise meg for ham.» Apostelen Judas, også kalt Taddeus, spør da: «Herre, hva har skjedd, siden du vil vise deg tydelig for oss og ikke for verden?» Jesus svarer: «Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord, og min Far vil elske ham ... Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord.» (Johannes 14:21–24) I motsetning til disiplene hans anerkjenner ikke verden Jesus som veien, sannheten og livet.

Hvordan skal disiplene kunne huske alt Jesus har lært dem, etter at han har gått bort? Jesus forklarer: «Hjelperen, den hellige ånd, som min Far skal sende i mitt navn, denne skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt til dere.» Apostlene har sett hvilke mektige ting den hellige ånd kan utrette, så denne forsikringen er oppmuntrende. Jesus legger til: «Jeg lar fred være igjen hos dere, jeg gir dere min fred. ... Ikke la deres hjerte bli urolig eller grepet av redsel.» (Johannes 14:26, 27) Disiplene trenger derfor ikke å være urolige – de vil bli ledet og beskyttet av Jesu Far.

At Gud kan beskytte mennesker, skal de snart få se. Jesus sier: «Verdens hersker kommer. Og han har ikke noe tak på meg.» (Johannes 14:30) Satan Djevelen var i stand til å gå inn i Judas og påvirke ham. Men det finnes ingen svakhet hos Jesus som Djevelen kan utnytte for å få ham til å vende seg mot Gud. Djevelen vil heller ikke være i stand til å sørge for at Jesus forblir død. Hvorfor ikke? Jesus sier: «Jeg [gjør] akkurat som min Far har gitt meg påbud om å gjøre.» Han er helt sikker på at hans Far kommer til å oppreise ham fra døden. – Johannes 14:31.

Jesus har gitt sine trofaste apostler oppmuntring i en fortrolig samtale med dem. Det er sent, kanskje over midnatt. Jesus forteller nå en motiverende illustrasjon:

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren», begynner han. (Johannes 15:1) Denne illustrasjonen ligner på det som ble sagt flere hundre år tidligere om nasjonen Israel, som ble omtalt som Guds vinranke. (Jeremia 2:21; Hosea 10:1, 2) Men Jehova Gud forkaster denne nasjonen. (Matteus 23:37, 38) Så det Jesus nå presenterer, er en ny tanke. Jesus er det vintreet som hans Far har dyrket fram siden han salvet Jesus med hellig ånd i år 29. Men Jesus viser at vintreet symboliserer mer enn bare ham selv. Han sier:

«[Min Far] tar bort hver gren på meg som ikke bærer frukt, og han renser hver gren som bærer frukt, for at den skal bære mer frukt. ... På samme måte som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke er forent med meg. Jeg er vintreet, dere er grenene.» – Johannes 15:2–5.

Jesus har lovt sine trofaste disipler at etter at han har gått bort, vil han sende en hjelper, den hellige ånd. Da apostlene og andre får den hellige ånd 51 dager senere, blir de grener på vintreet. Og alle «grenene» må fortsette å være forent med Jesus. Hvorfor må de det?

Han forklarer: «Når noen er forent med meg og jeg er forent med ham, bærer han mye frukt. For atskilt fra meg kan dere ikke gjøre noe som helst.» Disse «grenene», hans trofaste disipler, kommer til å bære mye frukt – ved å etterligne Jesu egenskaper, aktivt fortelle andre om Guds rike og gjøre flere mennesker til disipler. Hva om noen ikke fortsetter å være forent med Jesus og ikke bærer frukt? Jesus sier: «Hvis noen ikke fortsetter å være forent med meg, blir han ... kastet bort.» Men han sier også: «Hvis dere fortsetter å være forent med meg og mine ord blir i dere, så be om hva dere vil, og det skal bli gitt dere.» – Johannes 15:5–7.

Nå vender Jesus tilbake til noe han har nevnt to ganger før – det at disiplene må holde hans bud. (Johannes 14:15, 21) Han sier: «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, akkurat som jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.» Så forteller han om en viktig ting de må gjøre for å vise at de holder hans bud. Han sier: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette: at man gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.» – Johannes 15:10–14.

Om noen få timer vil Jesus vise sin kjærlighet ved å gi livet sitt for alle som viser tro på ham. Hans eksempel bør få disiplene hans til å ha en lignende selvoppofrende kjærlighet til hverandre. Denne kjærligheten vil vise hvem de er. Som Jesus sa tidligere: «Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» – Johannes 13:35.

Apostlene bør merke seg at Jesus kaller dem venner. Han forteller hvorfor de er det: «Jeg har kalt dere venner, for jeg har fortalt dere alt det jeg har hørt av min Far.» For et dyrebart forhold – å være nære venner av Jesus og å vite hva hans Far har fortalt ham! Men for at dette forholdet skal vare, må de «fortsette å bære frukt». Jesus sier at hvis de gjør det, vil hans Far gi dem alt det de ber Ham om i Jesu navn. – Johannes 15:15, 16.

Kjærligheten blant disse «grenene», Jesu disipler, vil hjelpe dem til å utholde det som skal komme. Jesus advarer dem om at verden vil hate dem, men han oppmuntrer dem med disse ordene: «Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. Hvis dere var en del av verden, ville verden elske dere fordi dere tilhørte den. Men dere er ikke en del av verden ... Derfor hater verden dere.» – Johannes 15:18, 19.

Jesus utdyper hvorfor verden vil hate dem: «Alt dette skal de gjøre mot dere på grunn av mitt navn, for de kjenner ikke ham som har sendt meg.» Jesus sier at hans mirakuløse gjerninger i virkeligheten dømmer dem som hater ham. Han sier: «Blant dem har jeg gjort gjerninger som ingen andre har gjort. Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville de ikke hatt noen synd. Men nå har de sett meg og har hatet både meg og min Far.» Det at de hater ham, er faktisk en oppfyllelse av profetier. – Johannes 15:21, 24, 25; Salme 35:19; 69:4.

Jesus lover igjen å sende hjelperen, den hellige ånd. Denne mektige kraften er tilgjengelig for alle som følger ham, og kan hjelpe dem til å bære frukt, til ‘å vitne’. – Johannes 15:27.

Jesus og apostlene er klare til å forlate rommet der de spiste påskemåltidet. Etter at Jesus har gitt dem mye veiledning, legger han til: «Jeg har sagt dette til dere for at dere ikke skal snuble.» Hvorfor var det nødvendig med en slik advarsel? Han sier: «De skal utelukke dere fra synagogen. Ja, den tiden kommer da alle som dreper dere, skal tro at de har utført en hellig tjeneste for Gud.» – Johannes 16:1, 2.

Denne nye opplysningen gjør nok apostlene bekymret. Selv om Jesus tidligere har sagt at verden vil hate dem, har han ikke sagt direkte at de kommer til å bli drept. Hvorfor ikke? «Jeg fortalte dere ikke dette i begynnelsen, fordi jeg var hos dere», sier han. (Johannes 16:4) Nå forbereder han dem før han forlater dem. Dette kan hjelpe dem til å unngå å snuble senere.

Jesus fortsetter: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, og likevel er det ingen av dere som spør meg: ‘Hvor går du?’» Tidligere den kvelden har de spurt hvor han går. (Johannes 13:36; 14:5; 16:5) Men nå er de rystet over det han har sagt om forfølgelse, og er oppslukt av sin egen sorg. Derfor stiller de ikke flere spørsmål om den herlighet som venter ham, eller om hva dette vil bety for dem som tror på ham. Jesus konstaterer: «Fordi jeg har fortalt dere dette, er deres hjerte blitt fylt av sorg.» – Johannes 16:6.

Jesus forklarer nå: «Det er til deres eget beste at jeg går bort. For hvis jeg ikke går bort, vil ikke hjelperen komme til dere. Men når jeg går bort, vil jeg sende ham til dere.» (Johannes 16:7) Det er bare ved at Jesus dør og blir oppreist til himmelen, at disiplene hans kan få den hellige ånd, som han kan sende som en hjelper til sitt folk hvor som helst på jorden.

Den hellige ånd skal «gi verden tydelige beviser i forbindelse med synd, rettferdighet og dom». (Johannes 16:8) Ja, det at verden ikke viser tro på Guds Sønn, vil bli avdekket. Det at Jesus blir oppreist til himmelen, vil være et tydelig bevis på hans rettferdighet og vil vise hvorfor Satan, «denne verdens hersker», fortjener å få en streng dom. – Johannes 16:11.

«Jeg har fortsatt mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå», fortsetter Jesus. Når han gir dem den hellige ånd, vil den lede dem til å forstå «hele sannheten», og de vil bli i stand til å leve i samsvar med denne sannheten. – Johannes 16:12, 13.

Apostlene blir forundret over det neste Jesus sier: «Om en liten stund skal dere ikke se meg lenger, men etter enda en liten stund skal dere se meg.» De spør hverandre hva han mener. Jesus skjønner at de vil spørre ham om dette, så han sier: «Jeg sier dere i sannhet: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal bli vendt til glede.» (Johannes 16:16, 20) Da Jesus blir drept neste ettermiddag, gleder de religiøse lederne seg, men disiplene sørger. Men sorgen blir vendt til glede da Jesus blir oppreist! Og gleden fortsetter da han gir dem Guds hellige ånd.

Jesus sammenligner apostlenes situasjon med situasjonen til en kvinne som har fødselsveer. Han sier: «Når en kvinne skal føde, har hun smerter fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, husker hun ikke smertene lenger, på grunn av gleden over at et menneske har kommet til verden.» Jesus gir apostlene denne oppmuntringen: «Slik er det også med dere. Nå har dere sorg, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal juble, og ingen skal ta gleden fra dere.» – Johannes 16:21, 22.

Fram til nå har apostlene aldri bedt om noe i Jesu navn. Nå sier Jesus: «Den dagen skal dere be til min Far i mitt navn.» Betyr dette at Jesu Far er uvillig til å besvare bønnene deres? Nei, Jesus sier faktisk: «Min Far selv er inderlig glad i dere fordi dere har vært inderlig glad i meg og har trodd at jeg er kommet som Guds representant.» – Johannes 16:26, 27.

Det kan være Jesu oppmuntrende ord som får apostlene til å svare bekreftende: ‘Vi tror at du er kommet fra Gud.’ Denne overbevisningen vil snart bli satt på prøve. Jesus beskriver hva som nå vil skje: «Den time kommer, ja, den er kommet, da dere skal bli spredt og dra hver til sitt, og dere skal la meg bli igjen alene.» Men han gir dem denne forsikringen: «Jeg har sagt dette til dere for at dere skal ha fred på grunn av meg. I verden vil dere møte vanskeligheter, men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.» (Johannes 16:30–33) Nei, Jesus svikter dem ikke. Han er sikker på at de – i likhet med ham – kan seire over verden ved at de trofast fortsetter å gjøre Guds vilje trass i at Satan og hans verden forsøker å få dem til å slutte å gjøre det som er rett.

På grunn av sin dype kjærlighet til apostlene har Jesus forberedt dem på at han snart skal gå bort. Nå ser han opp mot himmelen og ber til sin Far: «Herliggjør din sønn, slik at din sønn kan gi deg ære. For du har gitt ham myndighet over alle mennesker, så han kan gi evig liv til alle som du har gitt ham.» – Johannes 17:1, 2.

Det er tydelig at Jesus er klar over at det å gi Gud ære er det som er aller viktigst. Men Jesus nevner også en oppmuntrende framtidsutsikt – evig liv! Fordi Jesus har fått «myndighet over alle mennesker», kan han tilby hele menneskeheten å få nyte godt av hans gjenløsningsoffer. Men det er ikke alle som vil få evig liv. Hvorfor ikke? Fordi Jesus bare vil velsigne dem som handler i samsvar med det neste han sier: «Dette fører til evig liv: at de lærer deg å kjenne, den eneste sanne Gud, og ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» – Johannes 17:3.

Vi må lære både Faren og Sønnen godt å kjenne og ha et nært forhold til dem. Vi må ha samme syn på tingene som de har. Vi må også gå inn for å etterligne deres enestående egenskaper når vi har med andre å gjøre. Og vi må forstå at noe som er viktigere enn at mennesker får evig liv, er at Gud blir æret. Jesus vender nå tilbake til dette temaet:

«Jeg har æret deg på jorden ved å fullføre det oppdraget du har gitt meg. Og nå, Far, herliggjør meg ved din side med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.» (Johannes 17:4, 5) Ja, Jesus ber om å få tilbake den herligheten han tidligere har hatt i himmelen, ved hjelp av en oppstandelse.

Jesus har imidlertid ikke glemt hva han har utrettet i sin tjeneste. Han ber: «Jeg har gjort ditt navn kjent for de menneskene du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt ditt ord.» (Johannes 17:6) Jesus brukte Guds navn, Jehova, i tjenesten, men han gjorde mer enn det. Han hjalp apostlene til å forstå hva Guds navn står for, og til å bli kjent med Guds egenskaper og den måten Gud behandler mennesker på.

Apostlene har lært Jehova å kjenne og har fått vite hvilken rolle hans Sønn har. Jesus har lært dem mye, men han sier ydmykt: «Jeg har gitt dem de ordene som du ga meg. De har tatt imot dem og er virkelig blitt klar over at jeg er kommet som din representant, og de har trodd at du har sendt meg.» – Johannes 17:8.

Jesus viser nå at det forholder seg annerledes med dem som følger ham, enn med menneskeverdenen generelt: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem du har gitt meg, for de er dine. ... Hellige Far, våk over dem for ditt navns skyld, det som du har gitt meg, slik at de kan være ett på samme måte som vi er ett. ... Jeg har beskyttet dem, og ikke én av dem er tilintetgjort, bortsett fra tilintetgjørelsens sønn», nemlig Judas Iskariot, som er i ferd med å forråde Jesus. – Johannes 17:9–12.

«Verden har hatet dem», sier Jesus videre i bønnen. «Jeg ber deg ikke om å ta dem ut av verden, men om å våke over dem på grunn av den onde. De er ikke en del av verden, akkurat som jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17:14–16) Apostlene og andre disipler er i verden, det menneskesamfunnet som blir styrt av Satan, men de må holde seg atskilt fra verden og dens ondskap. Hvordan kan de gjøre det?

Hvis de lever etter de sannhetene som står i De hebraiske skrifter, og de sannhetene som Jesus selv har lært dem, kan de fortsette å være hellige, det vil si skilt ut for å tjene Gud. Jesus ber: «Gjør dem hellige ved hjelp av sannheten. Ditt ord er sannhet.» (Johannes 17:17) Senere kommer noen av apostlene til å skrive bøker som er inspirert av Gud, og som også kommer til å være en del av den sannheten som kan være med på å gjøre mennesker hellige.

Med tiden vil flere ta imot sannheten. Jesus ber derfor «ikke bare for disse [de elleve apostlene], men også for dem som begynner å tro på [ham] når de hører deres ord». Hva ber Jesus om for dem alle? «Om at de alle må være ett, slik du, Far, er forent med meg og jeg er forent med deg, og om at de også må være forent med oss.» (Johannes 17:20, 21) Jesus og hans Far er ikke én person i bokstavelig forstand. De er ett i den forstand at de er enige om alt. Og Jesus ber om at de som følger ham, må være ett på samme måte.

Kort tid i forveien har Jesus fortalt Peter og de andre at han skal gå bort for å gjøre i stand et sted for dem, det vil si et sted i himmelen. (Johannes 14:2, 3) I bønnen vender Jesus nå tilbake til denne tanken: «Far, jeg ønsker at de som du har gitt meg, skal være sammen med meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verden ble grunnlagt.» (Johannes 17:24) Han bekrefter dermed at Gud for lenge siden – før Adam og Eva fikk barn – elsket sin enbårne Sønn, som ble Jesus Kristus.

Jesus avslutter bønnen med igjen å legge vekt både på sin Fars navn og på Guds kjærlighet til apostlene og til andre som kommer til å ta imot sannheten. Han sier: «Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet som du har vist meg, skal være i dem og jeg skal være forent med dem.» – Johannes 17:26.

Jesus avslutter den bønnen han har bedt sammen med sine trofaste apostler. Og ‘etter at de har sunget lovsanger, går de ut til Oljeberget’. (Markus 14:26) De går mot øst, til en hage som kalles Getsemane, hvor Jesus ofte har vært.

Da de kommer til dette fine stedet blant oliventrærne, ber Jesus åtte av apostlene om å bli igjen – kanskje i nærheten av inngangen til hagen. Han sier til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Jesus tar med seg tre apostler – Peter, Jakob og Johannes – og går lenger inn i hagen. Han blir svært urolig og sier til de tre: «Jeg er tynget til døden av sorg. Bli her og hold dere våkne sammen med meg.» – Matteus 26:36–38.

Jesus går et stykke bort fra dem, ‘bøyer seg ned med ansiktet mot jorden og begynner å be’. Hva er det han ber til Gud om i denne kritiske stunden? Han ber: «Far, alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg. Likevel, la det ikke bli som jeg vil, men som du vil.» (Markus 14:35, 36) Hva mener han med det? Er han i ferd med å trekke seg fra rollen som Gjenløser? Nei!

Fra himmelen har Jesus sett at andre som har blitt drept av romerne, har blitt utsatt for ekstreme lidelser. Som menneske kan Jesus nå kjenne både følelsesmessig og fysisk smerte. Det er ikke rart at han gruer seg til det som venter ham. Men framfor alt føler han intens smerte fordi han forstår at det at han dør som en foraktet forbryter, kan føre skam over hans Fars navn. Om få timer skal han bli hengt på en pæl, anklaget for å ha spottet Gud.

Etter at Jesus har bedt lenge, går han tilbake til de tre apostlene og ser at de har sovnet. Han sier til Peter: «Klarte dere ikke å holde dere våkne en eneste time sammen med meg? Hold dere våkne og fortsett å be, så dere ikke gir etter for fristelser.» Det er sent, og Jesus vet at også apostlene har vært utsatt for påkjenninger. Så han legger til: «Ånden er ivrig, men kroppen er svak.» – Matteus 26:40, 41.

For andre gang går Jesus nå bort og ber om at Gud må ta «dette begeret» fra ham. Da han kommer tilbake, ser han at de tre apostlene har sovnet igjen selv om de burde ha holdt seg våkne og bedt om at de ikke må gi etter for fristelser. Da Jesus snakker til dem, ‘vet de ikke hva de skal svare ham’. (Markus 14:40) Jesus går nå bort en tredje gang, faller på kne og ber.

Jesus er dypt bekymret over at hans død som en forbryter vil føre skam over hans Fars navn. Men Jehova Gud hører sin Sønns bønner, og på et tidspunkt sender han en engel for å styrke Jesus. Likevel slutter ikke Jesus å be til sin Far. Nei, han ber «enda mer inderlig». Den følelsesmessige påkjenningen er enorm. For et ansvar som hviler på Jesu skuldre! Både hans eget og alle troende menneskers evige liv står på spill. Og ‘svetten hans blir som bloddråper som faller på bakken’. – Lukas 22:44.

Da Jesus kommer tilbake til apostlene for tredje gang, ser han at de har sovnet igjen. «Hvordan kan dere sove og hvile på et tidspunkt som dette?» spør han. «Timen er nær da Menneskesønnen skal bli forrådt og overgitt til syndere. Reis dere, og la oss gå. Han som forråder meg, nærmer seg.» – Matteus 26:45, 46.

Det er godt over midnatt. Prestene har gått med på å betale Judas 30 sølvmynter for å forråde Jesus. Så Judas går i spissen for en stor flokk med overprester og fariseere for å prøve å finne Jesus. De har med seg en gruppe romerske soldater og en offiser.

Da Jesus sendte Judas bort fra påskemåltidet, gikk Judas tydeligvis rett til overprestene. (Johannes 13:27) De samlet sine egne betjenter og også en gruppe soldater. Det kan være at Judas først tok dem med til det rommet hvor Jesus og apostlene hadde feiret påsken. Men nå har Judas og følget hans krysset Kedron-dalen og er på vei mot Getsemane. I tillegg til våpen har de med seg lamper og fakler. De er fast bestemt på å finne Jesus.

Judas leder følget oppover Oljeberget. Han er sikker på at han vet hvor de kan finne Jesus. I løpet av den siste uken, da Jesus og apostlene har dratt fram og tilbake mellom Betania og Jerusalem, har de ofte stoppet i Getsemane hage. Men nå er det natt og mørkt, og det er kanskje vanskelig å se Jesus mellom de skyggefulle oliventrærne. Så hvordan skal soldatene, som kanskje aldri har sett Jesus før, kunne vite hvem han er? For å hjelpe dem vil Judas gi dem et tegn. Han sier: «Den jeg kysser, han er det. Arrester ham, før ham bort og pass på at han ikke slipper unna.» – Markus 14:44.

Judas leder flokken inn i hagen. Da han får øye på Jesus sammen med apostlene, går han rett bort til ham. «Vær hilset, rabbi!» sier Judas og gir Jesus et ømt kyss. «Min venn, hvorfor er du her?» spør Jesus. (Matteus 26:49, 50) Jesus svarer selv på det spørsmålet ved å si: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» (Lukas 22:48) Etter dette er ikke Jesus lenger opptatt av denne forræderen.

Jesus går nå fram i lyset fra de brennende faklene og lampene og spør: «Hvem leter dere etter?» Mennene som har kommet for å arrestere ham, svarer: «Jesus, nasareeren.» Jesus sier modig: «Det er meg.» (Johannes 18:4, 5) Usikre på hva de kan vente seg, trekker mennene seg tilbake og faller over ende.

I stedet for å benytte muligheten til å flykte i ly av nattemørket spør Jesus på nytt hvem de leter etter. Da de igjen svarer: «Jesus, nasareeren», sier Jesus rolig: «Jeg har sagt at det er meg. Hvis det er meg dere leter etter, så la disse mennene gå.» Selv i dette avgjørende øyeblikket husker Jesus det han har sagt tidligere om at han ikke skal miste en eneste. (Johannes 6:39; 17:12) Jesus har tatt vare på sine trofaste apostler og ikke én av dem har gått tapt, «bortsett fra tilintetgjørelsens sønn» – Judas. (Johannes 18:7–9) Han ber derfor om at hans lojale disipler må få gå.

Da soldatene reiser seg og går mot Jesus, skjønner apostlene hva som er i ferd med å skje. «Herre, skal vi bruke sverdet?» spør de. (Lukas 22:49) Før Jesus rekker å svare, trekker Peter et av de to sverdene apostlene har med seg. Han slår til Malkus, en av øversteprestens slaver, og kutter av ham det høyre øret.

Jesus rører ved øret til Malkus og helbreder ham. Så lærer han disiplene noe viktig da han sier til Peter: «Stikk sverdet på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal bli drept med sverd.» Jesus er villig til å bli arrestert, og forklarer: «Skriftene ... sier jo at det må skje på denne måten.» (Matteus 26:52, 54) Han legger til: «Skulle jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» (Johannes 18:11) Jesus er enig i det som er Guds vilje med ham, og er til og med villig til å dø.

Jesus spør nå: «Har dere kommet ut med sverd og køller for å arrestere meg, som om jeg var en forbryter? Dag etter dag satt jeg i templet og underviste, og likevel arresterte dere meg ikke. Men alt dette har skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt.» – Matteus 26:55, 56.

Soldatene, offiseren og jødenes betjenter arresterer Jesus og binder ham. Da apostlene ser dette, flykter de. Men «en ung mann» – kanskje disippelen Markus – blir igjen i folkemengden for å følge etter Jesus. (Markus 14:51) Den unge mannen blir gjenkjent, og folkemengden prøver å arrestere ham, men han vrir seg ut av linplagget sitt og kommer seg unna.

Bundet som en simpel forbryter blir Jesus ført til Annas, som var øversteprest da Jesus som helt ung gjorde dypt inntrykk på lærerne i templet. (Lukas 2:42, 47) Noen av Annas’ sønner har senere tjent som øversteprest, og nå er det Annas’ svigersønn Kaifas som gjør det.

Mens Annas spør Jesus ut, får Kaifas tid til å samle Sanhedrinet. Denne domstolen har 71 medlemmer, deriblant øverstepresten og andre som har hatt denne stillingen.

Annas spør Jesus ut «om hans disipler og om hans lære». Jesus svarer: «Jeg har talt til verden i full offentlighet. Jeg har alltid undervist i synagoger og i templet, der alle jødene kommer sammen, og jeg har ikke sagt noe i hemmelighet. Hvorfor spør du meg ut? Spør dem som har hørt hva jeg har fortalt dem.» – Johannes 18:19–21.

En betjent slår Jesus i ansiktet med åpen hånd og sier irettesettende: «Er det slik du svarer overpresten?» Men Jesus, som vet at han ikke har gjort noe galt, svarer: «Hvis jeg har sagt noe galt, så legg fram bevis for det. Men hvis det jeg har sagt, er rett, hvorfor slår du meg da?» (Johannes 18:22, 23) Annas sørger så for at Jesus blir sendt til Kaifas.

Nå har alle de som utgjør Sanhedrinet – deriblant øverstepresten, folkets eldste og de skriftlærde – kommet sammen. De møtes hjemme hos Kaifas. Det er ulovlig å holde en slik rettssak natt til påskedagen, men dette hindrer dem ikke i å gjennomføre sin onde hensikt.

Dette er neppe noen objektiv forsamling. Etter at Jesus oppreiste Lasarus fra døden, bestemte Sanhedrinet at Jesus må dø. (Johannes 11:47–53) Og for bare noen dager siden la de religiøse myndighetene planer om å arrestere Jesus og drepe ham. (Matteus 26:3, 4) Ja, allerede før denne rettssaken begynner, er Jesus så godt som dømt til døden!

I tillegg til at medlemmene av Sanhedrinet kommer sammen i strid med loven, prøver de å finne noen som vil vitne falskt, for å bygge opp saken mot Jesus. De finner mange, men det de falske vitnene sier, stemmer ikke overens. Til slutt er det to som står fram og påstår: «Vi har hørt at han har sagt: ‘Jeg vil rive ned dette templet, som er laget med menneskehender, og på tre dager vil jeg bygge et annet, som ikke er laget med menneskehender.’» (Markus 14:58) Men heller ikke det disse mennene sier, stemmer helt overens.

Øverstepresten Kaifas spør Jesus: «Svarer du ikke? Hører du ikke hva disse mennene anklager deg for?» (Markus 14:60) Jesus sier ingenting da han blir møtt med disse falske anklagene fra vitner som sier ting som ikke harmonerer. Kaifas endrer derfor taktikk.

Kaifas vet at jødene misliker at noen hevder å være Guds Sønn. Da Jesus tidligere omtalte Gud som sin Far, ville jødene drepe ham fordi de påsto at han ‘gjorde seg selv lik Gud’. (Johannes 5:17, 18; 10:31–39) Kaifas er klar over hvordan jødene ser på dette, og kommer nå med dette utspekulerte kravet til Jesus: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud: Si oss om du er Kristus, Guds Sønn!» (Matteus 26:63) Jesus har naturligvis erkjent at han er Guds Sønn. (Johannes 3:18; 5:25; 11:4) Og hvis han ikke gjør det nå, kan det bli oppfattet som om han benekter at han er Kristus og Guds Sønn. Så Jesus svarer: «Det er jeg. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» – Markus 14:62.

Da flerrer Kaifas dramatisk klærne sine og utbryter: «Dette er blasfemi! Har vi da behov for flere vitner? Dere har selv hørt at han har snakket blasfemisk. Hva mener dere?» Sanhedrinet avsier denne urettferdige dommen: «Han fortjener å dø.» – Matteus 26:65, 66.

Så begynner de å gjøre narr av Jesus og å slå ham med knyttnevene. Andre slår ham med åpen hånd og spytter ham i ansiktet. Etter at de har dekket til ansiktet hans og slått ham, sier de sarkastisk: «Vis at du er en profet! Hvem var det som slo deg?» (Lukas 22:64) Her blir altså Guds Sønn mishandlet under en ulovlig rettssak som foregår om natten!

Da Jesus blir arrestert i Getsemane, flykter apostlene i redsel. Men to av dem stopper opp og snur. Det er Peter «og en annen disippel», tydeligvis apostelen Johannes. (Johannes 18:15; 19:35; 21:24) Det kan være at de tar igjen Jesus da han blir ført til Annas. Da Annas sender Jesus til øverstepresten Kaifas, følger Peter og Johannes etter på avstand. De føler seg sannsynligvis dratt mellom frykten for sitt eget liv og bekymringen for hva som vil skje med Jesus.

Johannes kjenner Kaifas og slipper derfor inn på gårdsplassen ved huset hans. Peter blir stående utenfor til Johannes kommer tilbake og snakker med en tjenestejente som holder vakt ved døren. Da får Peter lov til å komme inn.

Det er kaldt denne natten, så de som er på gårdsplassen, har laget et bål. Peter setter seg sammen med dem for å holde varmen mens han venter ‘for å se hvordan det vil gå’ i rettssaken mot Jesus. (Matteus 26:58) Nå, i lyset fra ilden, kan hun som holdt vakt ved døren og slapp Peter inn, se ham bedre. «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» spør hun. (Johannes 18:17) Og hun er ikke alene om å kjenne igjen Peter og om å anklage ham for å ha vært sammen med Jesus. – Matteus 26:69, 71–73; Markus 14:70.

Dette gjør Peter urolig. Han forsøker å unngå å bli lagt merke til og trekker seg tilbake til portrommet. Peter nekter for at han har hatt noe med Jesus å gjøre, og på et tidspunkt sier han: «Jeg kjenner ham ikke, og jeg skjønner ikke hva du snakker om.» (Markus 14:67, 68) Han begynner også å «forbanne seg selv og sverge», noe som betyr at han er villig til å avlegge ed på at det han sier, er sant, og å bli rammet av noe ondt hvis det ikke er sant. – Matteus 26:74.

Imens pågår rettssaken mot Jesus. Den finner tydeligvis sted i en del av huset som ligger over gårdsplassen. Peter og de andre som venter nedenfor, ser kanskje at forskjellige personer som blir hentet for at de skal vitne, kommer og går.

Peters galileiske dialekt er med på å avsløre at Peter ikke snakker sant når han sier at han ikke kjenner Jesus. Og en av dem som er til stede, er en slektning av Malkus, som Peter kuttet øret av. Han spør Peter: «Så jeg ikke deg i hagen sammen med ham?» Da Peter for tredje gang nekter for at han har hatt noe med Jesus å gjøre, galer en hane, som forutsagt. – Johannes 13:38; 18:26, 27.

Det ser ut til at Jesus på dette tidspunktet står på en balkong med utsikt over gårdsplassen. Jesus snur seg og ser rett på Peter – et blikk som sikkert skjærer Peter i hjertet. Han kommer på det som Jesus sa bare noen timer tidligere. Tenk deg hvordan Peter må ha det da det går opp for ham hva det er han har gjort! Peter går ut og gråter bittert. – Lukas 22:61, 62.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne Peter – som var så sikker på at han var åndelig sterk, og at han kom til å være lojal – fornekte sin Herre? Sannheten ble forvrengt, og Jesus ble framstilt som en ussel forbryter. Da Peter kunne ha forsvart en uskyldig mann, sviktet han akkurat Ham som har «det evige livs ord». – Johannes 6:68.

Peters tragiske erfaring viser at selv en som er sterk i troen og ivrig i tjenesten for Gud, kan bli brakt ut av likevekt hvis han ikke er godt nok forberedt på uventede prøvelser eller fristelser. Måtte det som skjedde med Peter, være et advarende eksempel for alle Guds tjenere!