FORFØLGELSE

Det å plage, sjikanere eller skade noen med overlegg på grunn av for eksempel sosial status, rase eller religiøs tro. I sistnevnte tilfelle er hensikten å utrydde trosoppfatningene og forhindre at de brer seg. Det hebraiske verbet radhạf og det greske diọko, som betyr «forfølge», kan også oversettes med «sette etter», «jage etter» og «løpe etter». – 2Mo 15: 9; 5Mo 1: 44; Ro 14: 19; Lu 17: 23.

Forfølgelse kan anta mange former. Det kan dreie seg bare om ukvemsord, spott og fornærmelser (2Kr 36: 16; Apg 19: 9), men det kan også omfatte økonomisk undertrykkelse (Åp 13: 16, 17), legemsbeskadigelse (Mt 27: 29, 30; Apg 5: 40), fengsling (Lu 21: 12; Apg 16: 22–24), hat og til og med drap (Mt 24: 9; Apg 12: 2). Det kan være at det er religiøse ledere som står bak (Mr 3: 6; Apg 24: 1, 27), eller det kan være mennesker som handler i uforstand eller uvitenhet (1Mo 21: 8, 9; Ga 4: 29; 1Ti 1: 13), eller tankeløse, fanatiske pøbelflokker (Lu 4: 28, 29; Apg 14: 19; 17: 5). Disse er imidlertid ofte bare et redskap for mektigere og mer fryktinngytende motstandere – usynlige, onde åndemakter. – Ef 6: 11, 12.

I profetien i 1. Mosebok 3: 14, 15 forutsa Jehova Gud et fiendskap mellom «slangen» og «kvinnen» og mellom hver deres «ætt». Gjennom hele Bibelen ser man vitnesbyrd om oppfyllelsen av denne profetien. Jesus viste tydelig at slangen er Satan Djevelen, og i samme forbindelse sa han til dem som forfulgte ham, at de var ’av sin far Djevelen’, altså at de var av hans «ætt». (Joh 8: 37–59) Åpenbaringsboken viser at denne forfølgelsen fortsetter helt til Kristus tar regjeringsmakten, og enda en stund til, for når Satan og hans engler blir kastet ned til jorden, ’forfølger han kvinnen og dem som er igjen av hennes ætt, de som holder Guds bud og vitner om Jesus’. (Åp 12: 7–17) Et fremtredende redskap som Satan har brukt opp gjennom historien, er ’villdyret’, en symbolsk skikkelse som er forklart i artikkelen DYR, SYMBOLSKE (Åp 13: 1, 7); et annet er «Babylon den store», som også drøftes i en egen artikkel (Åp 17: 5, 6). Satans fiendskap mot dem som går inn for å gjøre Guds vilje i rettferdighet, og måten han har brukt de ovennevnte redskapene på, kan spores gjennom hele den bibelske beretning, noe som framgår av følgende historikk.

Historikk. Religionsforfølgelsens historie går helt tilbake til Adams sønn Kain, noe Jesus bekrefter. (1Mo 4: 3–8; Mt 23: 34, 35) Det var «den onde», Satan Djevelen, som tilskyndte Kain til å drepe sin bror Abel. (1Jo 3: 12) I forbindelse med Abels død var det spørsmålet om trofast tilbedelse av Jehova som stod i forgrunnen. (He 11: 4) Job (hans navn betyr «gjenstand for fiendskap») ble etter hvert utsatt for ondsinnet forfølgelse som Satan stod bak. Jobs kone og hans tre venner fungerte bare som redskaper i hendene på denne erkefienden av Gud og mennesker. – Job 1: 8 til 2: 9; 19: 22, 28.

Fra tid til annen påførte Judas og Israels konger Guds spesielle representanter store lidelser. Kong Saul gjorde for eksempel David (’en mann etter Guds hjerte’ [Apg 13: 22]) til det fremste målet for sitt hat. (1Sa 20: 31–33; 23: 15, 26; Sl 142: 6) Mens Akab og Jesabel var konge og dronning, var det mange av Jehovas profeter som ble nødt til å skjule seg og leve som flyktninger eller ble drept. (1Kg 18: 13, 14; 19: 10) Kong Manasse utgjøt uskyldig blod «i svært store mengder». (2Kg 21: 16) Kong Jehojakim slo i hjel Urija, «en . . . mann som profeterte i Jehovas navn». (Jer 26: 20–23) Jeremia ble stadig forfulgt av myndighetspersoner. (Jer 15: 15; 17: 18; 20: 11; 37: 15, 16; 38: 4–6) Fordi israelittene var troløse, tillot Jehova noen ganger at andre nasjoner forfulgte dem og til og med førte dem i landflyktighet. – 5Mo 30: 7; Kla 1: 3.

I andre tilfeller ble slike som bevarte sin ulastelighet mot Jehova, utsatt for voldelig forfølgelse etter kongelig forordning, for eksempel da tre hebreere ble kastet i en brennende ildovn, og da Daniel ble kastet i løvegraven. (Da 3: 13–20; 6: 4–17) I perserkongen Ahasverus’ regjeringstid ble jødene generelt og Mordekai spesielt utsatt for overgrep og forfølgelse, noe den onde agagitten Haman stod bak. – Est 3: 1–12; 5: 14.

Forfølgelsen kan også komme fra tidligere omgangsfeller (1Pe 4: 4) og fra venner og naboer (Jer 1: 1; 11: 21). Jesus sa at nære slektninger, medlemmer av ens egen husstand, kan bli fanatiske forfølgere av dem som tror på ham. – Mt 10: 21, 35, 36.

Det er imidlertid i første rekke slike som fremmer falsk religion, som har stått bak religiøs forfølgelse. Slik var det i Jeremias tilfelle. (Jer 26: 11) Apostelen Paulus erfarte også dette. (Apg 13: 6–8; 19: 23–29) Når det gjelder Jesus, leser vi: «Overprestene og fariseerne samlet da Sanhedrinet . . . Kaifas, som var øversteprest det året, sa til dem: ’. . . dere resonnerer ikke som så at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket og ikke hele nasjonen blir tilintetgjort.’ . . . Fra den dagen av la de så opp råd om å drepe ham [Jesus].» (Joh 11: 47–53) Før Jesus til slutt døde på torturpælen, ble han utsatt for hardhendt forfølgelse på andre måter av ugudelige menn – tilhengere av de religiøse lederne som hadde bestemt seg for å få ryddet ham av veien. – Mt 26: 67; 27: 1, 2, 26–31, 38–44.

Forfølgelse av kristne. Forfølgelsen av Jehovas trofaste tjenere kom ikke til å opphøre i og med Jesu død. Denne store profeten hadde selv forutsagt dette tre dager før sin død i en kunngjøring til det troløse Jerusalem: «Jeg sender profeter og vismenn og offentlige lærere til dere. Noen av dem kommer dere til å drepe og pælfeste, og noen av dem kommer dere til å piske i synagogene deres og forfølge fra by til by; for at alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over dere, fra den rettferdige Abels blod til blodet av Sakarja, Barakias sønn, som dere myrdet mellom helligdommen og alteret.» – Mt 23: 34, 35.

Jesus hadde også flere ganger advart sine disipler privat og sagt til dem: «Dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld . . . Når de forfølger dere i én by, så flykt til en annen.» «En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» «De skal utstøte dere av synagogen. Ja, den time kommer da enhver som dreper dere, skal tro at han har ytet Gud en hellig tjeneste.» – Mt 10: 22, 23; Joh 15: 20; 16: 2.

Kort tid etter pinsedagen i år 33 ble noen av de kristne arrestert, truet og slått. (Apg 4: 1–3, 21; 5: 17, 18) Så ble Stefanus grepet og steinet til døde, men før han ble steinet, vitnet han mot forfølgerne sine og sa: «Hvem av profetene har deres forfedre ikke forfulgt? Ja, de drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme, han hvis forrædere og mordere dere nå er blitt.» (Apg 7: 52–60; se også He 11: 36, 37.) Mordet på Stefanus ble fulgt av en bølge av forfølgelse, til dels anført av Saulus fra Tarsus. Resultatet ble at menigheten i Jerusalem ble spredt vidt og bredt, men dermed ble også forkynnelsen av det gode budskap bredt utover i et større område. (Apg 8: 1–4; 9: 1, 2) Herodes Agrippa I lot senere Johannes’ bror Jakob bli drept med sverd, og han ville trolig ha gjort det samme med Peter hvis ikke Jehovas engel mirakuløst hadde berget ham midt på natten. – Apg 12: 1–11.

Etter sin omvendelse til kristendommen ble forfølgeren Saulus (Paulus) ved Guds ufortjente godhet selv en av dem som ble forfulgt. Dette skjedde da han endelig forstod at det var Herren selv han kjempet mot. (Apg 9: 4, 5; 22: 4, 7, 8; 26: 11, 14, 15; 1Kt 15: 9; Ga 1: 13, 23; Flp 3: 6) Beretningen om hans tjeneste og hans reiser i tiden som fulgte, viser hvordan Paulus fikk oppleve mye forfølgelse fra kristendommens fiender. – Apg 13: 50; 2Kt 6: 3–5; 11: 23–25; Ga 5: 11; 2Ti 3: 10, 11.

Forfølgelsen av de kristne fra romerske myndigheters side fra Neros tid av er noe som den verdslige historie forteller om. (Se KRISTEN.) Anklagene varierte, men målet så alltid ut til å være det samme, nemlig å undertrykke kristendommen.

En rett holdning til forfølgelse. Hvis man som en kristen holder Guds bud, er det umulig å unngå å bli forfulgt, for «alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt». (2Ti 3: 12) Men sanne kristne er i stand til å utholde all slags ondsinnet forfølgelse uten å miste gleden og uten å bære nag eller nære hat til forfølgerne. Dette skyldes at de forstår de stridsspørsmålene som er inne i bildet – de vet hvem som står bak forfølgelsen, og hvorfor den blir tillatt. I stedet for å bli forvirret og bekymret på grunn av slike opplevelser, gleder de seg over å ha del med Kristus i å få prøvd sin lojalitet under forfølgelse. – 1Pe 4: 12–14.

En kristen må imidlertid forvisse seg om at det er en rettferdig sak han lider for. Den bibelske beretning og bibelske prinsipper viser at en kristen aldri må sette seg i den situasjon at han blir forfulgt på grunn av innblanding i politikk eller deltagelse i sammensvergelser eller kriminelle handlinger. Apostelen legger vekt på dette når han gir formaningen: «Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene, for at de, i forbindelse med det som de anklager dere som ugjerningsmenn for, kan ære Gud på den dag da han inspiserer, som følge av deres gode gjerninger, som de er øyenvitner til.» (1Pe 2: 11, 12) Han fulgte opp med veiledning om å underordne seg under myndighetspersoner, slaveeiere og ektemenn, og han henviste til Kristus Jesus som eksempel til etterfølgelse. (1Pe 2: 13–25; 3: 1–6) En kristen kunne være lykkelig hvis han led for rettferdighets skyld (1Pe 3: 13, 14), men skulle aldri lide «som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker» (1Pe 4: 15, 16).

De kristne er også klar over hvilken lønn som venter dem som holder ut. Jesus sa om denne lønnen: «Lykkelige er de som er blitt forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike hører dem til.» (Mt 5: 10) De blir styrket av oppstandelseshåpet og av kunnskap om Kilden til dette håpet. Det gir dem styrke til å være lojale mot Gud selv når de blir truet på livet av voldelige forfølgere. På grunnlag av sin tro på det som Jesus utrettet ved sin død, er de blitt frigjort for frykt for en slik voldsom død. (He 2: 14, 15) En kristens sinnsinnstilling har stor betydning for hvorvidt han kan bevare sin trofasthet under motstand. «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus, som . . . ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl.» (Flp 2: 5–8) «På grunn av den glede som var holdt fram for [Jesus], utholdt han en torturpæl, idet han foraktet skammen.» – He 12: 2; se også 2Kt 12: 10; 2Te 1: 4; 1Pe 2: 21–23.

En annen viktig faktor er den holdning en kristen har til forfølgerne. Når man elsker sine fiender og velsigner sine motstandere, setter dette en i stand til å holde ut. (Mt 5: 44; Ro 12: 14; 1Kt 4: 12, 13) En kristen er også klar over følgende: Enhver som forlater sitt hjem og sine slektninger for himlenes rikes skyld, er blitt lovt hundre ganger så mye, men «sammen med forfølgelser». (Mr 10: 29, 30) Nå vil riktignok ikke alle som hører det gode budskap om Riket, utholde intens forfølgelse, og noen vil kanskje inngå kompromiss for å unngå problemer. (Mt 13: 21; Ga 6: 12) Men det er bedre å stole på Jehovas styrke og be slik som David om å bli frelst fra forfølgerne, i tillit til at han ikke lar sine tjenere i stikken. Da kan man si med apostelen: «I alt dette kommer vi til å stå fullstendig seierrike ved ham som elsket oss.» – Sl 7: 1; 2Kt 4: 9, 10; Ro 8: 35–37.