Ikke så langt fra Babel lå det en by som het Ur. De fleste som bodde der, tilba mange andre guder enn Jehova. Men det var en mann i Ur som bare tilba Jehova. Han het Abraham.

Jehova sa til Abraham: «Dra bort fra hjemmet ditt og slektningene dine og dra til det landet som jeg skal vise deg.» Så lovte Jehova ham: «Du skal bli en stor nasjon, og gjennom deg skal jeg velsigne mange mennesker over hele jorden.» Det betydde at Jehova skulle gjøre gode ting for mange mennesker på grunn av Abraham.

Abraham visste ikke hvor Jehova hadde tenkt å sende ham, men han stolte på Jehova. Så han gjorde lydig som han fikk beskjed om. Både han og kona hans, som het Sara, og faren hans, som het Tarah, og nevøen hans, som het Lot, pakket tingene sine og begynte på den lange reisen.

Abraham var 75 år da han og familien hans kom fram til det landet som Jehova ville at de skulle se. Landet het Kanaan. Der snakket Gud til Abraham og kom med dette løftet: «Hele det landet som du ser rundt deg, skal jeg gi til barna dine.» Men Abraham og Sara var gamle og hadde ingen barn. Så hvordan skulle Jehova oppfylle dette løftet?

Abraham og Sara hadde vært gift i mange år. De hadde reist fra det fine hjemmet de hadde hatt i Ur, og nå bodde de i telt. Men Sara klaget ikke, for hun stolte på Jehova. Hun visste at det var bra for dem å gjøre som Jehova sa.

Sara ønsket seg så veldig et barn at hun sa til Abraham: «Hvis tjenestekvinnen min, Hagar, får et barn, kan det på en måte bli mitt barn.» Med tiden fikk Hagar en sønn. Han fikk navnet Ismael.

Mange år senere, da Abraham var 99 år og Sara var 89 år, kom det tre menn på besøk. Abraham inviterte dem til å hvile under et tre og fikk laget mat til dem. Vet du hvem de som kom på besøk, var? De var engler! De sa til Abraham: «Neste år på denne tiden kommer du og Sara til å ha en sønn.» Sara sto i teltet og hørte på det englene sa. Hun lo for seg selv og tenkte: «Kan jeg virkelig få barn, jeg som er så gammel?»

Året etter fødte Sara en sønn, akkurat som Jehovas engler hadde lovt. Abraham ga gutten navnet Isak, som betyr «latter».

Da Isak var cirka fem år, så Sara at Ismael plaget Isak. Hun ville beskytte Isak, så hun gikk til Abraham og ba ham om å sende bort Hagar og Ismael. Først hadde ikke Abraham lyst til å gjøre det. Men Jehova ville også beskytte Isak, så han sa til Abraham: «Hør på Sara. Jeg skal ta vare på Ismael. Men det er gjennom Isak jeg skal oppfylle det jeg har lovt.»