Et halvt århundre med totalitær undertrykkelse

Fortalt av Lembit Toom

I 1951 ble jeg dømt til ti års slavearbeid i Sibir. Vi ble transportert tusenvis av kilometer til en leir langt nord for polarsirkelen. Arbeidet var utmattende, været bitende kaldt og leveforholdene forferdelige. La meg fortelle hvordan jeg havnet der, og hvorfor våre lidelser ikke var forgjeves.

FAR ble regnet blant de intellektuelle i Estland, hvor jeg ble født den 10. mars 1924. I sine siste år drev han familiens gård i Järvamaa, som ligger midt inne i landet. Vi var lutheranere, og det var ni barn i familien. Jeg var den yngste. Da jeg var 13 år, døde far.

Året etter gikk jeg ut av grunnskolen. I september 1939, da den annen verdenskrig brøt ut, ble min bror Erich utkalt til militærtjeneste, og jeg fikk ikke anledning til å fortsette min skolegang. I 1940 ble Estland lagt inn under Sovjetunionen, og et år senere okkuperte tyskerne landet. Erich ble tatt til fange av dem, men ble løslatt og kom tilbake til Estland i august 1941. I 1942 ble det mulig for meg å gå på en landbruksskole.

Mens jeg var hjemme på juleferie i 1943, nevnte min søster Leida for meg at familielegen vår hadde snakket med henne om Bibelen. Han hadde gitt henne noen brosjyrer som var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Jeg leste dem og oppsøkte straks dr. Artur Indus, som så studerte Bibelen med meg.

Tvunget til å ta en beslutning

Kampen mellom Tyskland og Sovjetunionen ble mer intens. I februar 1944 hadde russerne rykket fram mot grensen til Estland. Erich ble utkalt til å gjøre tjeneste i den tyske hæren, og jeg fikk også papirer med oppfordring til å la meg innrullere. Jeg mente at Guds lov forbyr oss å drepe våre medmennesker, og dr. Indus sa at han ville hjelpe meg med å finne et sted hvor jeg kunne være i dekning til krigen var over.

En dag fikk vi besøk på gården vår av en politibetjent og lederen for den lokale avdeling av sivilforsvaret. De hadde ordre om å arrestere meg på grunn av mistanke om at jeg forsøkte å unngå militærtjenesten. Jeg forstod da at jeg enten måtte flykte eller risikere å havne i en tysk konsentrasjonsleir.

Jeg fant tilflukt på gården til et av Jehovas vitner. For å styrke min tro mens jeg lå i dekning, leste jeg så mye som jeg kunne, i Bibelen og i Selskapet Vakttårnets litteratur. En kveld snek jeg meg hjem for å hente litt mat. Huset var fullt av tyske soldater, for min bror Erich hadde kommet hjem på en liten ferie med noen av sine venner. Jeg fikk snakket med Erich i all hemmelighet på treskegulvet den natten. Det var siste gang jeg så ham.

Jeg unnslapp med nød og neppe

Samme natt, etter at jeg var kommet tilbake til gården, hvor jeg skjulte meg, ble det foretatt razzia der. Den lokale politibetjenten og noen menn fra sivilforsvaret gikk til aksjon fordi noen hadde opplyst at det var en som lå i dekning på gården. Jeg smøg meg ned i kryperommet under gulvet, og like etterpå hørte jeg klampingen av støvler med hæljern over hodet mitt. Offiseren truet gårdbrukeren med et gevær og ropte: «Det er en mann som gjemmer seg her i huset! Hvordan kan vi komme ned i kryperommet under gulvet?» Jeg kunne se at lysstrålen fra lommelykten deres beveget seg. Jeg presset meg enda litt lenger tilbake og lå der og ventet. Da de hadde dratt, ble jeg liggende i kryperommet en stund til for å være sikker på at faren var over.

Før daggry forlot jeg huset og takket Jehova for at jeg ikke var blitt oppdaget. Kristne brødre hjalp meg med å finne et annet skjulested, hvor jeg ble til den tyske okkupasjonen var over. Senere fikk jeg høre at politibetjenten og den lokale lederen for sivilforsvaret var blitt drept, antagelig av russiske partisaner. Den 19. juni 1944 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Gud, og min søster Leida ble også et av Jehovas vitner.

Den sovjetiske gjenerobringen av Estland begynte i juni 1944, og et par måneder senere kunne jeg dra hjem i frihet og hjelpe til med arbeidet på gården. Men i november, ikke lenge etter at jeg var kommet tilbake, ble jeg beordret til å melde meg hos det russiske militærvesen. Jeg var full av frimodighet og vitnet fryktløst for rekrutteringsutvalget. De opplyste meg om at sovjetsystemet ikke var interessert i mine trosoppfatninger, og at alle måtte gjøre militærtjeneste. Men under resten av krigen klarte jeg å beholde friheten, og jeg gikk inn for å hjelpe til med å skaffe bibelsk litteratur til mine medvitner.

Virksomheten etter krigen

Da krigen sluttet i mai 1945 og de som nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner, fikk amnesti, begynte jeg på skolen igjen. I begynnelsen av 1946 ble det klart for meg at jeg ikke hadde noen framtid i jordbruket i Estland, for de sovjetiske kollektivbrukene var i ferd med å overta de private brukene. Jeg sluttet derfor på skolen og begynte å bruke mer tid i arbeidet med å forkynne om Riket.

Under det sovjetiske styret var det ikke lenger mulig å utføre tjenesten åpenlyst. Kontakten med Selskapet Vakttårnet var faktisk blitt brutt under den annen verdenskrig. Med en gammel stensilmaskin hjalp jeg til med å mangfoldiggjøre den litteraturen vi hadde tatt vare på. Vi gjorde også vårt beste for å holde menighetsmøter.

KGB (Komiteen for statens sikkerhet) begynte å forfølge Jehovas vitner i august 1948. Fem av dem som tok ledelsen i arbeidet, ble arrestert og fengslet, og det ble snart tydelig at KGB gjerne ville arrestere alle. Fire av oss dannet et utvalg som skulle organisere forkynnelsesarbeidet, oppmuntre våre kristne brødre og hjelpe dem som satt i fengsel. Siden jeg fremdeles hadde en viss frihet til å farte omkring, ble jeg brukt til å opprettholde kontakten med andre vitner.

Et formelt protestskriv som var datert 22. september 1948, ble sendt til de sovjetiske myndighetene i Estland. Det redegjorde for vår organisasjon og formålet med vårt arbeid og krevde at våre fengslede medtroende måtte bli løslatt. Hvordan var reaksjonen? Flere ble arrestert. Den 16. desember 1948 sendte vi en ny protest, denne gangen til et råd som sorterte under høyesterett i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, og krevde at våre brødre skulle frikjennes og løslates. Kopier av dette brevet og andre henstillinger finnes fremdeles i Tallinns arkiver.

Det var farlig å reise omkring, for vi kunne ikke få reisetillatelser. Likevel besøkte vi menighetene i Aravete, Otepää, Tallinn, Tartu og Vöru på en kraftig firesylindret motorsykkel med sidevogn, som vi hadde kjøpt av en russisk offiser. Dette kjøretøyet kalte vi for ekvipasjen.

Vår protest til Stalin

Den 1. juni 1949 sendte vi en ny protest til den øverste myndighet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk og til Nikolaj Sjvernik, som var formann for presidiet i det øverste sovjet. Dette dokumentet, som vi har fått en kopi av fra arkivene i Tallinn, er påført et stempel av Nikolaj Sjvernik som viser at han har mottatt det og sendt en kopi til Josef Stalin, Sovjetunionens leder. Den siste delen av dokumentet lyder slik:

«Vi krever at Jehovas vitner blir løslatt fra fengslene, og at forfølgelsen mot dem blir stanset. Jehova Guds organisasjon, representert ved Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, bør få tillatelse til uhindret å forkynne det gode budskap om Jehovas rike for alle innbyggere i Sovjetunionen, ellers vil Jehova fullstendig tilintetgjøre Sovjetunionen og det kommunistiske parti.

Dette krever vi i Jehova Guds navn og i Guds rikes konge Jesu Kristi navn og videre på vegne av alle våre fengslede trosfeller.

Undertegnet av Jehovas vitner i Estland (1. juni 1949).»

Forfølgelsen blir mer intens

I begynnelsen av 1950 fikk vi tre numre av Vakttårnet av noen som kom tilbake fra Tyskland. For at alle skulle få nyte godt av denne åndelige føden, ble det bestemt at vi skulle arrangere et stevne den 24. juli 1950 i nærheten av den lille byen Otepää, i en låve som tilhørte en interessert. På en eller annen måte fikk KGB kjennskap til våre planer, og de forberedte en massearrestasjon.

To lastebiler fulle av soldater ble stasjonert ved jernbanestasjonen i Palupera, hvor brødrene skulle gå av toget. Dessuten holdt en soldat med radiosender vakt på veien mellom Otepää og Palupera, ikke langt fra møtestedet. Da noen brødre som skulle komme tidlig, ikke dukket opp i rett tid, fikk vi mistanke om at planene våre var blitt avslørt.

Jeg tok med meg min medarbeider Ella Kikas og kjørte i full fart med motorsykkelen til den jernbanestasjonen som ligger to holdeplasser før Palupera. Toget hadde nettopp stanset der, og Ella og jeg gikk inn fra hver vår ende og løp gjennom vognene og ropte at alle skulle gå av. Da vitnene hadde kommet seg av, ordnet vi det slik at stevnet vårt kunne bli holdt i en annen låve dagen etter. Dermed fikk vi forpurret KGBs plan om å foreta en massearrestasjon av Jehovas vitner.

Men to måneder etter dette stevnet begynte myndighetene å foreta arrestasjoner i stor stil. Jeg ble tatt inn til forhør den 22. september 1950, og det ble også de øvrige tre medlemmene av det utvalget som førte tilsyn med forkynnelsen i Estland. Vi ble sittende i åtte måneder i KGB-fengselet i Tallinn, i Pagaris gate. Senere ble vi overført til det ordinære fengselet i Kaldas gate, det såkalte batteriet. Der ble vi holdt innesperret i tre måneder. Sammenlignet med KGB-fengselet, hvor vi hadde vært anbrakt i en kjeller, var dette andre fengselet ved Finskebukta nesten som et feriehjem.

Et strabasiøst liv i Sibir

Like etterpå ble jeg dømt til å tilbringe ti år i en leir i det fjerne Norilsk i Sibir, sammen med Harri Ennika, Aleksander Härm, Albert Kose og Leonhard Kriibi. Så langt nord går solen ikke ned under horisonten i løpet av to måneder om sommeren, mens den ikke kommer opp over horisonten i løpet av to måneder om vinteren.

I august 1951 la vi ut på den første etappen av reisen vår fra Tallinn til Norilsk. Vi reiste omkring 6000 kilometer med tog over Pskov, St. Petersburg (tidligere Leningrad), Perm, Jekaterinburg (tidligere Sverdlovsk), Novosibirsk og Krasnojarsk ved Jenisej-elven. Omsider, i begynnelsen av oktober, gikk vi om bord i en lastepram ved Krasnojarsk og ble tauet over 1500 kilometer nordover. To uker senere kom vi til Dudinka, en by langt nord for polarsirkelen. I Dudinka ble vi overført til et tog igjen og reiste så den neste etappen, 120 kilometer, til Norilsk. Fra stasjonen i Norilsk måtte vi gå i kraftig snøvær de siste 15 kilometerne til arbeidsleiren utenfor byen.

Vinterklærne mine var blitt stjålet da vi var på prammen, og jeg hadde bare en sommerfrakk, en skyggelue og tynne sko på meg. Vi var svekket etter den flere uker lange reisen fra Tallinn, og vi hadde ikke fått vår ynkelige dagsrasjon med mat. Noen fanger besvimte derfor. Vi hjalp dem videre til det ble hentet hester og sleder, og vi kunne sette dem på sledene.

Da vi kom til leiren, ble vi registrert og vist inn i en badstue, og så fikk vi dagens matrasjon. Brakkene var varme, og jeg falt snart i dyp søvn. Men midt på natten våknet jeg med sterke smerter på grunn av ørebetennelse. Neste morgen fikk jeg legehjelp og ble fritatt for å arbeide. Men fengselsbetjentene var sinte fordi jeg ikke kunne arbeide, og banket meg opp. Jeg ble henvist til å sitte i enecelle i en måned med den begrunnelse at jeg «forstyrret freden i leiren». Jeg er takknemlig for at jeg fikk medisiner fra sykeavdelingen, og tiden i enecelle gav meg en mulighet til å bli frisk igjen.

Den første vinteren i leiren var den hardeste. Arbeidet med å grave etter nikkel foregikk for det meste i et dagbrudd. Arbeidet var utmattende, og det lille vi fikk av mat, var av dårlig kvalitet. Da mange begynte å få symptomer på skjørbuk, fikk vi C-vitamininnsprøytninger som et middel mot sykdommen. Noe som var et lyspunkt, var at vi traff mange andre Jehovas vitner i leiren. De kom fra Moldova, Polen og Ukraina.

Forandringer i fangetilværelsen

Våren 1952 begynte fangene å få en liten godtgjørelse. Det satte oss i stand til å kjøpe mat og forbedre kostholdet. Noen av vitnene begynte også å få tilsendt mat i kartonger med falsk bunn, hvor det var gjemt bibelsk litteratur. Et vitne fra Moldova fikk en gang tilsendt en blikkboks med fett. Da fettet var fortært, oppdaget han en grisemagesekk i boksen. Inne i den fant han tre numre av Vakttårnet!

Da Stalin døde den 5. mars 1953, inntrådte det dramatiske forandringer i fangetilværelsen. Til å begynne med brøt det ut streiker og opprør blant fanger som forlangte å bli satt fri. Soldater ble sendt for å slå ned opprøret. I Norilsk ble 120 fanger drept under et opprør, men Jehovas vitner lot seg ikke involvere, og ingen av dem ble drept eller såret. Sommeren 1953 stanset arbeidet i nikkelgruven i to uker. Deretter ble livet lettere for fangene. Noen ble satt fri, og andre fikk nedsatt straff.

Et trofast vitne

Etter denne tiden med fangeuro ble jeg overført til en leir lenger sør, ved byen Tajsjet i provinsen Irkutsk. Der støtte jeg på Artur Indus, som hadde studert Bibelen med meg til å begynne med. Han hadde nektet å arbeide som lege i leiren og foretrakk å utføre et arbeid som fysisk sett var mer krevende. Han forklarte det slik: «Min samvittighet tillot meg ikke å forordne sykepermisjon for friske fanger som hadde fått lederansvar, mens virkelig syke fanger ble tvunget til å arbeide.»

Bror Indus var på det tidspunktet avmagret og syk. Han hadde jo ikke tidligere utført særlig mye fysisk krevende arbeid. Men han fortalte meg at lidelsene hadde foredlet hjertet hans i åndelig forstand. Vi var sammen i cirka tre uker. Så ble han lagt inn på leirens sykestue, hvor han døde i januar 1954. Hans navnløse grav befinner seg et eller annet sted i de endeløse, subarktiske skoger. Han døde som en trofast kristen som vil få en oppstandelse.

Løslatelse og hjemreise

I 1956 ble en kommisjon fra presidiet i det øverste sovjet sendt til vår leir for å gjennomgå fangenes papirer. Da jeg møtte for kommisjonen, spurte den befalhavende generalen: «Hva akter du å gjøre etter at du er løslatt?»

«Vi får se når den tiden kommer,» svarte jeg.

Jeg ble sendt ut fra rommet, og da jeg ble kalt tilbake igjen, sa generalen: «Du er Sovjetunionens verste fiende — du er en ideologisk fiende.» Men han tilføyde likevel: «Vi kommer til å løslate deg, men vi skal holde øye med deg.» Jeg ble satt fri den 26. juli 1956.

Jeg var på besøk i to dager hos noen ukrainske Jehovas vitner i Sujetikha, en liten landsby ved Tajsjet, dit de var blitt deportert i 1951. Deretter gjorde jeg et opphold på fire dager i nærheten av Tomsk. Dit var mor blitt deportert. Fra jernbanestasjonen gikk jeg 20 kilometer til landsbyen Grigorjevka. Der var forholdene enda verre enn det mange av oss hadde opplevd i leirene. Min søster Leida var blitt løslatt fra en fangeleir i Kasakhstan og hadde kommet til dette området noen måneder tidligere for å være sammen med mor. Men siden passet hennes var konfiskert, hadde hun ennå ikke fått reist tilbake til Estland.

Under press i Estland

Med tiden kom jeg tilbake til Estland og drog rett til mine foreldres gård. Jeg oppdaget, slik jeg hadde hørt rykter om i Sibir, at myndighetene hadde ødelagt alle bygningene våre. Noen dager senere fikk jeg poliomyelitt. Jeg var lenge på sykehus og fikk siden etterbehandling. Jeg halter fremdeles når jeg går.

Jeg fikk meg snart arbeid i en torvbrenselbedrift i Lehtse, hvor jeg hadde arbeidet sommeren 1943. Bedriften skaffet meg leilighet, og da mor og Leida vendte tilbake fra landflyktigheten i desember 1956, kom de og bodde hos meg i Lehtse.

I november 1957 giftet jeg meg med Ella Kikas, som også nylig hadde kommet tilbake fra en fangeleir i Sibir. To måneder senere flyttet vi til Tartu, hvor vi fikk en liten leilighet i et privat hus. Jeg klarte endelig å få meg arbeid som sjåfør i samvirkelaget i Tartu.

Mens jeg var i Sibir, hadde jeg oversatt ti studieartikler i Vakttårnet fra russisk til estisk, og dem hadde jeg fått med meg hjem. Senere fikk vi boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, som vi også oversatte til estisk. Deretter laget vi maskinskrevne kopier av boken. I mellomtiden fortsatte KGB å overvåke oss. Ettersom vi var fortrolig med deres metoder, var vi alltid påpasselige og forsiktige, som dyr det blir jaktet på.

Skyteskiver for KGB

I begynnelsen av 1960-årene satte KGB i gang en bakvaskelseskampanje mot Jehovas vitner. Min kone og jeg var spesielle skyteskiver. Avisene begynte å trykke artikler med baktalelser, og vi ble utskjelt i radio og fjernsyn. To ganger arrangerte KGB offentlige møter på arbeidsplassen min. Det ble også satt opp en satirisk komedie om meg på Estland Teater i Tallinn, med profesjonelle skuespillere i rollene. Situasjonen minnet meg om Davids ord: «De som sitter i porten, begynte å snakke om meg, og om meg sang de som drikker rusdrikk.» — Salme 69: 12.

Disse forsøkene på å sverte oss fortsatte helt til 1965, da et siste møte fant sted i arbeidernes offentlige helsesenter i Tartu. Både Ella og jeg var der, og det var også KGB-agenter og et stort publikum. Flere ganger under utspørringen av Ella reagerte tilhørerne med applaus. Det var tydelig at forsamlingen var på vår side. KGB-agentene reagerte med skuffelse og sinne.

Åndelig hunger tilfredsstilt

Selv om kommunistene forsøkte å stanse utbredelsen av våre skrifter, klarte vi etter 1965 å holde våre kristne brødre ganske godt forsynt med litteratur. Den hemmelige virksomheten med å oversette litteraturen og deretter trykke den på bortgjemte steder var likevel tidkrevende og slitsom. En KGB-agent sa en gang med tanke på min virksomhet under jorden og våre metoder for å transportere litteraturen: «Du, Toom, er som en koffert med dobbelt bunn.»

Møtene våre måtte naturligvis holdes i all hemmelighet og i små grupper. Og forkynnelsen foregikk uformelt. Brødrene måtte være innstilt på at leilighetene deres kunne bli ransaket når som helst. Selskapet Vakttårnets litteratur måtte derfor gjemmes vekk ganske omhyggelig. Men selv under disse forholdene ble det funnet mange sannhetselskende mennesker som tok standpunkt for Guds rike.

Da Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov innledet sin reformprosess i 1980-årene, fikk vi mer frihet til å tjene Gud. I 1991, da Sovjetunionen omsider gikk i oppløsning, oppnådde Jehovas vitner juridisk anerkjennelse. Vi har for tiden fire menigheter i Tartu, og nylig ble vi ferdig med byggingen av vår egen Rikets sal. Det er nå over 3800 Jehovas vitner som deltar i tjenesten i Estland, mot kanskje 40 eller 50 da jeg begynte å forkynne for over et halvt århundre siden.

Et tilfredsstillende liv som kristen

Jeg har aldri tvilt på at jeg traff en riktig beslutning da jeg bestemte meg for å tjene Jehova. Når jeg tenker på det som har skjedd, er hjertet mitt fylt av tilfredshet. Det er en glede å se at Jehovas organisasjon er i stadig framgang, og at det er stadig flere som ønsker å tjene Jehova.

Jeg er takknemlig for at Jehovas kjærlighet og beskyttelse har holdt min kone og meg oppe gjennom alle disse årene. Det har gitt oss åndelig styrke å tenke på at Jehovas rettferdige ordning er nær. Når vi nå ser den store veksten i antall mennesker som tilber Jehova, er vi overbevist om at de lidelsene vi har gjennomgått, ikke har vært forgjeves. — Hebreerne 6: 10; 2. Peter 3: 11, 12.

[Kart på sidene 12 og 13]

(Se den trykte publikasjonen)

Reiseruten fra Tallinn til den beryktede leiren i Norilsk, en strekning som det tok to måneder å tilbakelegge

Tallinn

Pskov

St. Petersburg

Perm

Jekaterinburg

Novosibirsk

Krasnojarsk

Dudinka

Norilsk

POLARSIRKELEN

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 14]

Artur Indus, en standhaftig kristen martyr

[Bilde på side 14]

Fanger i Sibir i 1956. Jeg er den fjerde fra venstre i bakerste rekke

[Bilde på side 15]

Min kone og jeg foran det tidligere KGB-hovedkvarteret, hvor vi ofte var inne til forhør