Håp — har det noen betydning?

DANIEL var bare ti år gammel, men hadde kjempet mot kreften i et år. Både legene og guttens nærmeste hadde gitt opp håpet. Men Daniel selv klamret seg til håpet. Han trodde at han skulle leve og bli forsker, slik at han en dag kunne finne en måte å helbrede kreft på. Han var spesielt optimistisk fordi han skulle få besøk av en lege som var spesialist på akkurat den krefttypen som han hadde. Men da besøket skulle finne sted, måtte spesialisten avlyse det på grunn av dårlig vær. Daniels håp brast. For første gang mistet han fullstendig motet. Han døde noen dager senere.

Beretningen om Daniel ble fortalt av en helsearbeider som undersøkte hvordan håp og mangel på håp virker på helsen. Du har kanskje hørt lignende historier. Et eldre menneske som ligger for døden, kan lenge ha sett fram til en bestemt begivenhet — enten det nå er en minnedag eller et besøk av en som han eller hun er glad i. Når begivenheten er over, inntrer døden raskt. Hva er det som skjer i slike tilfeller? Kan håp egentlig ha en så sterk kraft som noen tror?

Stadig flere medisinske forskere hevder at optimisme, håp og andre positive følelser har stor innvirkning på en persons liv og helse. Men dette hersker det stor uenighet om. Noen forskere avfeier alle slike påstander som uvitenskapelig overtro. De foretrekker å tro at fysiske plager bare har fysiske årsaker.

At enkelte er skeptiske til hvilken virkning håp har, er naturligvis ikke noe nytt. Da den greske filosofen Aristoteles for flere tusen år siden ble spurt om han kunne definere håp, svarte han: «Håpet er en våken drøm.» Og i nyere tid skal den amerikanske statsmannen Benjamin Franklin ha sagt syrlig: «Den som tror at håpet skal holde ham i live, dør sulten.»

Hva er så sannheten om håp? Er håp alltid ren og skjær ønsketenkning eller tomme drømmer som folk søker trøst i? Eller har vi god grunn til å betrakte håp som noe mer — som noe vi alle trenger for å bevare helsen og gleden, som noe som har et solid grunnlag, og som virkelig er til gagn for oss?