DEN 17. desember 2010 var grensen nådd for Mohamed Bouazizi. Den 26 år gamle gateselgeren i Tunisia var frustrert over at han ikke hadde klart å få seg en bedre jobb. Han var også oppmerksom på at korrupte embetsmenn gjorde krav på bestikkelser. Den morgenen beslagla politiet de pærene, bananene og eplene Mohamed skulle selge. Da de tok fra ham vekten hans, gjorde han motstand. Noen øyenvitner sa at en politikvinne slo ham.

Ydmyket og rasende gikk Mohamed til et regjeringsbygg i nærheten for å klage, men det var ingen som ville høre på ham. Foran bygningen skal han ha ropt: «Hvordan venter dere at jeg skal klare å forsørge familien min?» Deretter helte han bensin over seg og tente på. Tre uker senere døde han av brannskadene.

Mohamed Bouazizis desperate handling skapte bølger i Tunisia og i en rekke andre land. Mange mener at det var den som utløste det opprøret som styrtet landets regime. Protestene spredte seg snart til andre arabiske land. Europaparlamentet tildelte i 2011 Bouazizi og fire andre Sakharovprisen for tankefrihet, og London-avisen The Times kåret ham til årets navn.

Som dette eksemplet viser, kan en protestaksjon være et kraftig virkemiddel. Men hva ligger bak den senere tids bølge av protestaksjoner? Finnes det noe alternativ?

Hvorfor en slik bølge av protester?

Mange protestaksjoner blir utløst som følge av dette:

• Misnøye med sosiale systemer. Når folk tror at landets myndigheter og økonomiske system tjener deres interesser, er det liten grunn til å protestere – folk benytter seg av den eksisterende samfunnsordning for å få løst problemene sine. Når de på den annen side føler at systemet er korrupt og urettferdig, og at det bare tjener noen få utvalgtes interesser, ligger forholdene til rette for sosial uro.

• En bestemt hendelse. Det er ofte slik at en bestemt hendelse driver folk til handling. De går fra resignasjon til troen på at de må foreta seg noe. Det Mohamed Bouazizi gjorde, utløste masseprotester i Tunisia. I India startet aktivisten Anna Hazare en sultestreik mot korrupsjon. Det førte til at hans tilhengere satte i gang protestaksjoner i 450 større og mindre byer.

• Som Bibelen påpekte for lang tid siden, lever vi i «en verden hvor noen mennesker har makt og andre må lide under dem». (Forkynneren 8:9, Good News Translation) Korrupsjon og urettferdighet er enda mer utbredt i dag enn det var den gang. Ja, folk er mer oppmerksom enn noen gang på at politiske og økonomiske systemer har sviktet dem. Smarttelefoner, Internett og 24-timers nyhetssendinger kan nå utløse reaksjoner blant folk i et stort område.

Hva er blitt utrettet ved protestaksjoner?

Talsmenn for sosial uro vil hevde at protestaksjoner har utrettet dette:

• Gitt hjelp til de fattige. Som en reaksjon på de såkalte husleieopptøyene i Chicago i Illinois i USA under den store depresjonen i 1930-årene grep myndighetene inn og hindret utkastelser. De sørget også for at noen av aksjonistene fikk arbeid. Lignende protestaksjoner i New York hjalp 77 000 familier som var blitt satt på gaten, til å få tilbake hjemmet sitt.

• Satt fokus på urettferdige forhold. Bussboikotten i Montgomery i Alabama i USA (1955/1956) førte til at lovene om rasesegregering på busser ble opphevet.

• Stoppet byggeprosjekter. I desember 2011 protesterte titusener mot byggingen av et kullkraftverk ikke langt fra Hongkong på grunn av frykt for forurensning, og prosjektet ble skrinlagt.

Aksjonistene får det naturligvis ikke alltid som de vil. Ledere kan for eksempel slå hardt ned på aksjonene i stedet for å gi etter for kravene. Presidenten i et land i Midtøsten sa for en tid siden om en protestbevegelse der: «Den må slås ned med jernhånd.» Mange tusen har dødd som følge av opptøyene.

Også når de som protesterer, når sine mål, fører ettervirkningene alltid med seg nye problemer. En mann som var med på å få avsatt statsoverhodet i et afrikansk land, sa til bladet Time om det nye regimet: «Det var en utopi som umiddelbart ble til kaos.»

Finnes det en bedre løsning?

Mange kjente personer har følt at det er en moralsk forpliktelse å protestere mot undertrykkende systemer. Nå avdøde Václav Havel, tidligere tsjekkisk president, satt flere år i fengsel for sin kamp for menneskerettighetene. Han skrev i 1985: «Det eneste, om i det hele tatt noe, [dissidenten] kan ofre, er sitt eget skinn – og han ofrer det bare fordi det ikke er noe annet han kan gjøre for å stadfeste den sannheten han står for.»

De desperate handlingene til Mohamed Bouazizi og andre bekrefter Havels ord. I et land i Asia er det mange som i den senere tid har satt fyr på seg selv for å protestere mot religiøs og politisk undertrykkelse. For å beskrive de følelsene som ligger bak slike ekstreme handlinger, sa en mann til bladet Newsweek: «Vi har ikke skytevåpen. Vi har ikke lyst til å skade andre. Hva annet kan et menneske gjøre?»

Bibelen holder fram en løsning på urettferdighet, korrupsjon og undertrykkelse. Den forteller om en regjering som Gud har opprettet i himmelen. Det er en regjering som skal tre i stedet for de mislykkede politiske og økonomiske systemene som er årsak til protestaksjoner. En profeti om ham som skal lede denne regjeringen, lyder: «Han skal utfri den fattige som roper om hjelp, likeså den nødstilte og den som ingen hjelper har. Fra undertrykkelse og fra vold skal han gjenløse deres sjel.» – Salme 72:12, 14.

Jehovas vitner tror at denne regjeringen, Guds rike, er menneskenes eneste håp om en fredelig verden. (Matteus 6:9, 10) De deltar derfor ikke i protestaksjoner. Men er det urealistisk å tro at Guds styre skal kunne fjerne årsakene til slike aksjoner? Det kan kanskje virke slik. Men det er mange som etter hvert har fått tillit til Guds styre. Hvorfor ikke se nærmere på dette selv?

JEG ble født i 1965 i en fattig familie i Nord-Irland. Jeg vokste opp i grevskapet Derry under «the Troubles», den voldsomme konflikten mellom katolikker og protestanter som varte i over 30 år. Det katolske mindretallet følte seg diskriminert av protestantene, som hadde den politiske makten, og anklaget dem for valgfusk, politivold, svartelisting på arbeidsmarkedet og urettferdig boligpolitikk.

Overalt så jeg urettferdighet og forskjellsbehandling. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg ble banket opp, dratt ut av en bil og fikk et skytevåpen rettet mot meg eller ble forhørt og ransaket av politi eller soldater. Jeg følte meg som et offer og tenkte: Jeg kan godta dette, eller jeg kan ta igjen!

Jeg deltok i marsjer til minne om de 14 som ble drept av britiske soldater «den blodige søndagen» i 1972, og i sultestreikmarsjene, som hedret republikanske innsatte som sultet seg til døde i fengsel i 1981. Jeg hengte opp forbudte flagg og tagget antibritisk graffiti overalt hvor jeg fikk sjansen til det. Det virket som om det alltid var noe å protestere mot – et drap på en katolikk eller en annen grusom handling. Det som begynte som en demonstrasjonsmarsj, utviklet seg ofte til omfattende opptøyer.

Mens jeg gikk på universitetet, sluttet jeg meg til miljøaktivistene der. Senere flyttet jeg til London, og der deltok jeg i sosialistiske demonstrasjoner mot regjeringens politikk, som så ut til å favorisere overklassen på bekostning av de fattige. Jeg deltok i fagforeningsstreiker mot lønnskutt, og i 1990 var jeg med i en demonstrasjon mot koppskatt som førte til at Trafalgar Square ble påført store skader av demonstrantene.

Med tiden mistet jeg imidlertid alle illusjoner. Protestaksjonene førte ikke til at vi nådde målene våre. De fyrte bare opp under hatet.

Det var omtrent på denne tiden jeg ble kjent med Jehovas vitner gjennom en venn av meg. De lærte meg ut fra Bibelen at Gud bryr seg om at vi lider, og at han skal rette opp alle de skadene som mennesker har forårsaket. (Jesaja 65:17; Åpenbaringen 21:3, 4) Ikke engang mennesker med de beste intensjoner klarer å innføre rettferdighet og likhet for alle. Vi trenger ikke bare rettledning fra Gud, men også kraft fra ham til å stå imot de usynlige kreftene som står bak verdens problemer. – Jeremia 10:23; Efeserne 6:12.

Nå føler jeg at det jeg gjorde for å protestere mot urettferdighet, var som om mannskapet på et synkende skip skulle prøve å sette dekkstolene slik de skal stå. Det har vært en stor lettelse å få vite at det kommer en tid da all urettferdighet vil være borte, og da det virkelig vil være likhet for alle.