NÅR du leser høyt, snubler du da i visse ord? Eller når du skal holde en tale for en forsamling, hender det da ofte at du famler etter de rette ordene? I så fall har du vanskelig for å lese og tale flytende. En som behersker den taleregenskapen vi drøfter her, kan lese og tale på en slik måte at ordene og tankene flyter naturlig. Det betyr ikke at han snakker uavlatelig, at han snakker svært fort, eller at han snakker uten å tenke seg om. Han taler på en behagelig og tiltalende måte. Flytende tale blir viet spesiell oppmerksomhet på den teokratiske tjenesteskolen.

Det er en rekke faktorer som kan bidra til at en ikke taler eller leser flytende. Har du problemer med noe av det følgende? (1) En oppleser kan bli usikker hvis det er visse ord han ikke kjenner. (2) Hvis en gjør små pauser på for mange steder, kan det bety at en snakker stakkato. (3) Manglende forberedelse kan bidra til problemet. (4) En som taler til en gruppe, vil ofte ha vanskeligheter med å tale flytende hvis han ikke har ordnet stoffet på en logisk måte. (5) En som har et begrenset ordforråd, kan ofte nøle mens han famler etter de rette ordene. (6) Hvis en legger trykk på for mange ord, kan det gå ut over flyten. (7) Manglende kjennskap til grammatikkreglene kan bidra til problemet.

Hvis du ikke taler flytende, vil ikke tilhørerne i en Rikets sal gå sin vei bokstavelig talt, men tankene deres kan begynne å flakke. Som følge av det går de kanskje glipp av mye av det du sier.

På den annen side må en passe på at tale som er ment å være kraftfull og flytende, ikke blir anmassende og kanskje til og med vekker ubehag hos tilhørerne. Hvis forskjeller i kulturell bakgrunn gjør at folk oppfatter din måte å tale på som temmelig freidig eller lite oppriktig, oppnår du ikke hensikten med talen. Det er verdt å merke seg at apostelen Paulus, som jo var en erfaren taler, henvendte seg til korinterne «i svakhet og i frykt og med stor beven» så han ikke skulle tiltrekke seg unødig oppmerksomhet. — 1. Kor. 2: 3.

Unoter du bør unngå. Mange har for vane å skyte inn slike hvileord og hvilelyder som «og-eh» eller «øh» når de taler. Andre har spesielle yndlingsord som de bruker i tide og utide, for eksempel «altså», «ikke sant» og «ja». Det kan være at du ikke er klar over hvor ofte du bruker slike ord og lyder. Be noen om å høre på deg og gjenta dem hver gang du bruker dem. Kanskje du får deg en overraskelse.

Noen går stadig tilbake i setningen når de leser eller taler. Etter at de har begynt på en setning, avbryter de seg selv midtveis og gjentar i hvert fall en del av det de allerede har sagt.

Andre igjen taler fort nok, men de begynner på et resonnement og hopper så over til noe helt annet mens de er midt i en setning. Selv om ordene strømmer fritt og lett, vil plutselige overganger til nye tanker svekke flyten i framføringen.

Hvordan du kan gjøre framskritt. Hvis du har det problemet at du ofte leter etter det rette ordet, bør du gjøre deg bevisste anstrengelser for å utvide ordforrådet. Når du leser Vakttårnet, Våkn opp! eller andre publikasjoner, kan du se nærmere på ord du ikke kjenner. Slå dem opp i en ordbok, merk deg hvordan de skal uttales, og hva de betyr, og gå inn for å oppta noen av dem i ordforrådet ditt. Hvis du ikke har tilgang til en ordbok, kan du be om hjelp fra en som har gode språkkunnskaper.

Det er lettere å gjøre framskritt hvis du gjør det til en vane å lese høyt regelmessig. Merk deg vanskelige ord, og si disse høyt flere ganger.

For å kunne lese flytende er det nødvendig å forstå hvordan ord fungerer sammen i en setning. Vanligvis må en lese ord i grupper for å få fram den tanken som skribenten uttrykker. Legg spesielt merke til disse ordgruppene. Hvis det er til hjelp, kan du merke dem av. Målet ditt er ikke bare å lese ord riktig, men også å formidle tanker på en klar måte. Etter at du har analysert én setning, kan du gå videre til den neste inntil du har studert hele avsnittet. Få tak i tanken. Øv så på å lese høyt. Les avsnittet flere ganger inntil du kan gjøre det uten å snuble og uten å pausere på gale steder. Fortsett så med de andre avsnittene.

I neste omgang kan du øke tempoet. Hvis du har forstått hvordan ordene i en setning fungerer sammen, vil du være i stand til å se mer enn ett ord om gangen og ha en formening om hvordan setningen bør fortsette. På den måten blir det mye lettere å lese høyt på en virkningsfull måte.

Det kan være nyttig at du regelmessig øver deg på ekstemporallesning. Les for eksempel dagsteksten og kommentaren høyt uten å forberede deg først; gjør det til en fast rutine. Venn deg til å se ordgrupper som uttrykker hele tanker, i stedet for bare å se ett ord om gangen.

Hvis du skal kunne snakke flytende når du fører en samtale, er du nødt til å tenke deg om før du snakker. Gjør dette til en vane i hverdagen. Bestem deg for hvilke tanker du ønsker å overbringe, og i hvilken rekkefølge du skal uttrykke dem; deretter kan du begynne å snakke. Ikke ha det for travelt. Prøv å uttrykke en fullstendig tanke uten å stoppe opp eller skifte emne midtveis. Det kan være til hjelp å bruke korte, enkle setninger.

Ordene kommer stort sett av seg selv hvis du vet nøyaktig hva du ønsker å si. Generelt sett er det ikke nødvendig å velge de ordene du vil bruke. Det er bedre at du ganske enkelt forvisser deg om at du har tanken klart for deg, og så begynner å snakke. Hvis du gjør det, og hvis du konsentrerer deg om tanken og ikke om de ordene du skal bruke, kommer ordene mer eller mindre automatisk, og du får uttrykt det som virkelig ligger deg på hjertet. Men så snart du begynner å tenke på ord i stedet for tanker, kan du begynne å stotre og stamme. Etter hvert som du får øvelse, blir flyten bedre, noe som er viktig for at du skal kunne tale og lese på en virkningsfull måte.

Da Moses fikk i oppdrag å representere Jehova overfor nasjonen Israel og farao i Egypt, følte han at han ikke var egnet til det. Hvorfor ikke? Han var ingen veltalende mann; han hadde muligens en talefeil. (2. Mos. 4: 10; 6: 12) Han kom med unnskyldninger, men Jehova godtok ikke noen av dem. Jehova lot ham få Aron som talsmann, men han hjalp også Moses til å tale. Flere ganger talte Moses ikke bare til enkeltpersoner og små grupper, men til hele nasjonen, og det på en virkningsfull måte. (5. Mos. 1: 1—3; 5: 1; 29: 2; 31: 1, 2, 30; 33: 1) Hvis du samvittighetsfullt gjør din del og samtidig stoler på Jehova, kan også du tale på en måte som er til ære for ham.

NÅR du snakker, er det viktig at du legger inn pauser på de riktige stedene. Det er tilfellet enten du holder et foredrag eller fører en samtale. Uten slike pauser kan det som blir sagt, høres ut som babbel i stedet for klart uttrykte tanker. Passende pausering bidrar til å tydeliggjøre det du sier. Det kan også brukes på en slik måte at det får hovedpunktene til å gjøre varig inntrykk.

Hvordan kan du avgjøre når du skal gjøre en pause? Hvor lange bør pauser være?

Pauser for å markere tegnsettingen. Tegnsetting er blitt et viktig trekk ved skriftspråket. Ved hjelp av tegn kan en angi hvor et utsagn eller et spørsmål slutter. På enkelte språk blir tegn brukt for å skille ut sitater. Noen tegn angir hva slags forhold det er mellom én del av en periode og andre deler. En person som leser for seg selv, kan se tegnene. Men når han leser høyt til gagn for andre, er det stemmen hans som må formidle betydningen av den tegnsettingen som forekommer i det skrevne stoffet. (Flere opplysninger blir gitt i Leksjon 1, «Nøyaktig opplesning».) Hvis du ikke pauserer når tegnsettingen krever det, kan det bli vanskelig for andre å forstå det du leser, eller det kan til og med forvrenge meningen i teksten.

Også den måten tanker blir uttrykt på i en setning, har betydning for hvor det er passende å gjøre en pause. En berømt musiker sa en gang: «Tonene håndterer jeg ikke noe bedre enn mange andre pianister. Men pausene mellom tonene, ah, det er der kunsten ligger.» Slik er det også med talekunsten. Passende bruk av pausering gjør en godt forberedt tale mer elegant og lettere å forstå.

Når du skal forberede deg til å lese høyt for andre, kan det være nyttig å lage forskjellige merker i det trykte materialet du skal lese fra. Lag en liten loddrett strek der du skal gjøre en kort pause eller kanskje bare nøle litt. Bruk to loddrette streker like ved siden av hverandre der du skal gjøre en lengre pause. Hvis du oppdager at du har problemer med å lese visse formuleringer og stadig pauserer på feil sted, kan du knytte alle ordene i den vanskelige ordgruppen sammen ved å lage noen små buer med blyanten. Les så ordgruppen fra begynnelse til slutt. Mange erfarne talere gjør dette.

I dagligtale er pausering vanligvis ikke noe problem, ettersom du vet hvilke tanker du ønsker å overbringe. Men hvis du har den uvanen at du gjør pauser med jevne mellomrom uavhengig av hva meningen krever, vil din måte å snakke på mangle kraft og klarhet. Forslag til hvordan en kan gjøre framskritt, blir gitt i Leksjon 4, «Flytende tale».

Pauser for å markere overgangen til en ny tanke. Når du går over fra ett hovedpunkt til et annet, kan en pause gi tilhørerne anledning til å tenke over det de har hørt, innstille seg på at du går over til noe annet, og lettere få tak i det neste punktet du skal behandle. Det er like viktig å gjøre en pause når en går over til en ny tanke, som det er å sette ned farten når en skal svinge rundt et gatehjørne.

Én grunn til at noen talere haster fra ett punkt til et annet uten å gjøre en pause, er at de prøver å gjennomgå for mye stoff. For noens vedkommende gjenspeiler dette det mønsteret de følger i sin dagligtale. Kanskje alle rundt dem snakker på samme måte. Men dette fører ikke til virkningsfull undervisning. Hvis du har noe å si som det er verdt å høre på og huske, bør du ta deg tid til å overbringe tanken klart og tydelig. Vær oppmerksom på at pauser har avgjørende betydning i den forbindelse.

Hvis du skal holde en tale ut fra en disposisjon, bør du ordne stoffet på en slik måte at det er lett å se hvor det skal være pauser mellom hovedpunktene. Hvis du skal lese et manuskript, bør du merke av de stedene der det er en overgang fra ett hovedpunkt til det neste.

Pauser som markerer overgangen til en ny tanke, er vanligvis lengre enn pauser som markerer tegnsettingen — men ikke så lange at framføringen virker treg. Hvis de er for lange, gir de inntrykk av at du er dårlig forberedt og prøver å finne ut hva du skal si videre.

Pauser for å framheve. En pause som tjener til å framheve, er ofte en kunstpause, det vil si, den kommer foran eller etter en uttalelse eller et spørsmål som blir framført med en viss intensitet. En slik pause gir tilhørerne anledning til å tenke over det som nettopp er blitt sagt, eller den skaper forventning til det som følger. Dette kommer ikke ut på ett. Avgjør hvilken metode som passer best. Men husk at pauser som tjener til å framheve, bare bør brukes i forbindelse med særlig viktige uttalelser, for ellers mister disse uttalelsene sin verdi.

Da Jesus leste høyt fra Skriftene i synagogen i Nasaret, gjorde han en virkningsfull pause. Først leste han en beskrivelse av sitt oppdrag fra profeten Jesajas bokrull. Men før han anvendte det han hadde lest, rullet han bokrullen sammen, gav den tilbake til tjeneren og satte seg. Mens alle i synagogen hadde øynene spent rettet mot ham, sa han så: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» — Luk. 4: 16—21.

Pauser på grunn av forstyrrelser. Det kan også hende at du blir nødt til å gjøre en pause på grunn av forstyrrelser. Trafikkstøy eller barnegråt kan gjøre det nødvendig å gjøre et opphold i en samtale med en beboer som du har truffet i felttjenesten. Hvis en forstyrrelse i et møtelokale ikke er for stor, kan du kanskje heve stemmen og fortsette. Men hvis forstyrrelsen er kraftig og langvarig, må du gjøre en pause. Tilhørerne følger uansett ikke med. Gjør derfor god bruk av pauser, med tanke på at du skal hjelpe tilhørerne til å få fullt utbytte av det fine stoffet du ønsker å gjøre dem kjent med.

Pauser for å gi tilhørerne anledning til å reagere. Selv om du holder en tale der det ikke er meningen at forsamlingen skal delta, er det viktig å la tilhørerne få anledning til å reagere, om ikke hørbart, så mentalt. Hvis du stiller spørsmål for å få tilhørerne til å tenke, men ikke gjør en lang nok pause, forsvinner mye av verdien av disse spørsmålene.

Pausering er selvfølgelig viktig ikke bare når du taler fra et podium, men også når du forkynner for andre. Det later til at enkelte aldri gjør en pause. Hvis du har det problemet, bør du gjøre deg oppriktige anstrengelser for å utvikle denne taleregenskapen. Det gjør at du kommuniserer bedre med andre og utfører mer virkningsfull tjeneste på feltet. En pause er et øyeblikks stillhet, og det er med rette blitt sagt at stillhet framhever, vekker oppmerksomhet og virker forfriskende.

Vanlige samtaler innebærer en utveksling av tanker. Andre er mer innstilt på å høre på deg når du hører på dem og viser interesse for det de sier. Dette krever at du gjør lange nok pauser til at de får anledning til å uttrykke seg.

I felttjenesten er vår forkynnelse ofte mer virkningsfull når den blir utført i form av en samtale. Etter en utveksling av hilsener finner mange forkynnere at det er en fordel å bringe et emne på bane og så stille et spørsmål. De gjør en pause for å gi beboeren anledning til å svare, og så merker de seg det han sier. I løpet av samtalen gir de kanskje beboeren en rekke anledninger til å komme med kommentarer. De vet at de vanligvis kan gjøre mer for å hjelpe ham hvis de vet hvilket syn han har på det emnet de drøfter. — Ordsp. 20: 5.

Det er selvfølgelig ikke alle som reagerer positivt når de blir stilt spørsmål. Men dette avholdt ikke Jesus fra å stoppe opp lenge nok til at selv hans motstandere fikk anledning til å si noe. (Mark. 3: 1—5) Når vi gir den andre parten anledning til å ta ordet, oppmuntrer det ham til å tenke, og som følge av det kan det være at han gir til kjenne hva som bor i hans hjerte. Et av formålene med vår tjeneste er nettopp å nå folks hjerte ved å gjøre dem kjent med viktige spørsmål i Guds Ord som de må ta stilling til. — Hebr. 4: 12.

Det er uten tvil en kunst å gjøre bruk av passende pausering i vår tjeneste. Når vi pauserer på en virkningsfull måte, overbringer vi et budskap som er klart og tydelig og ofte gjør varig inntrykk.

NÅR du taler eller leser høyt, er det viktig at du ikke bare uttaler de enkelte ordene korrekt, men også framhever nøkkelord og meningsbærende ordgrupper på en måte som gjør at tankene kommer klart fram.

Riktig betoning innebærer mer enn bare å legge ekstra trykk på noen få eller kanskje til og med mange ord. Det er nødvendig å legge trykk på de riktige ordene. Hvis du betoner de gale ordene, kan det bli vanskelig for tilhørerne å få tak i meningen i det du sier, og tankene deres kan begynne å kretse om andre ting. Selv om stoffet kan være lærerikt, vil en framføring som kjennetegnes av dårlig betoning, være mindre egnet til å motivere tilhørerne.

Ord og ordgrupper kan betones ved hjelp av forskjellige virkemidler, som ofte brukes i kombinasjon: å øke styrken, å tale med større intensitet eller mer følelse, å tale langsomt og dvelende, å gjøre en pause før eller etter en uttalelse (eller på begge steder) og å benytte gestikulasjon og mimikk. En kan også betone ved å bruke et lavere eller høyere toneleie. Ta hensyn til stoffet og omstendighetene når du skal avgjøre hva som passer best.

For å finne ut hva som bør betones, kan du vurdere de følgende punktene. (1) I enhver setning er det ikke bare ordenes forhold til resten av setningen, men også sammenhengen, som avgjør hvilke ord som bør betones. (2) Betoning kan brukes for å markere at en begynner på en ny tanke, enten det er et hovedpunkt eller ganske enkelt en forandring i tankerekken. Det kan også henlede oppmerksomheten på konklusjonen i et resonnement. (3) En taler kan gjøre bruk av betoning for å vise hvilket syn han har på en bestemt sak. (4) Betoning kan også brukes for å framheve hovedpunktene i en tale.

For å kunne gjøre bruk av betoning på disse måtene må en taler eller en oppleser ha en klar forståelse av stoffet og oppriktig ønske at tilhørerne skal få utbytte av det. Om undervisning som ble gitt på Esras tid, sier Nehemja 8: 8: «De fortsatte å lese opp av boken, av den sanne Guds lov, samtidig med at den ble utlagt og betydningen angitt; og de fortsatte å gjøre det som ble opplest, forståelig.» Det er tydelig at de som leste og forklarte Guds Ord ved denne anledningen, forstod hvor viktig det var at de hjalp tilhørerne til å få tak i meningen i det som ble lest, så tilhørerne kunne legge seg dette på sinne og anvende det.

Ting som kan skape problemer. Mange kan gjøre seg klart forstått i en vanlig samtale. Men når de leser stoff som er skrevet av en annen, kan det være en utfordring å avgjøre hvilke ord eller ordgrupper som bør betones. Nøkkelen ligger i å ha en klar forståelse av stoffet. Dette krever grundig studium av det som er skrevet. Så hvis du får i oppdrag å lese høyt på et menighetsmøte, bør du forberede deg godt.

Noen bruker det som kan kalles «periodisk betoning», i stedet for å betone for å få fram meningen. De legger trykk på ord med nokså jevne mellomrom, uansett om dette gir noen mening eller ikke. Andre betoner funksjonsord, kanskje ved å legge for sterkt trykk på preposisjoner eller konjunksjoner. Når det ekstra trykket ikke bidrar til å klargjøre tanken, blir det lett en forstyrrende unote.

I et forsøk på å betone hever noen talere stemmen på en måte som kan få tilhørerne til å føle at de får en skjennepreken. Dette gir sjelden gode resultater. Hvis betoningen ikke er naturlig, kan det virke som taleren har en nedlatende holdning til tilhørerne. Hvor mye bedre er det ikke at han ganske enkelt appellerer til dem på grunnlag av kjærlighet og hjelper dem til å innse at det han sier, er både bibelsk og fornuftig!

Hvordan en kan gjøre framskritt. En som har et problem når det gjelder betoning, er ofte ikke klar over det selv. Det kan være at en annen må gjøre ham oppmerksom på det. Hvis du trenger å gjøre framskritt på dette området, vil skoletilsynsmannen hjelpe deg. Føl deg også fri til å be om hjelp fra en hvilken som helst annen dyktig taler. Be ham om å lytte oppmerksomt mens du leser høyt eller taler, og så komme med forslag til hvordan du kan gjøre det bedre.

Som en begynnelse vil rådgiveren kanskje foreslå at du bruker en artikkel i Vakttårnet som grunnlag for øving. Han vil utvilsomt si at du bør analysere de enkelte setningene for å finne ut hvilke ord eller ordgrupper som bør framheves for at det skal være lett å få tak i meningen. Han minner deg kanskje om at du bør være spesielt oppmerksom på visse ord som står i kursiv. Husk at ord i en setning gjerne er knyttet til hverandre. Det er ofte en gruppe av ord som bør framheves, ikke bare et enkelt ord. Noen elever kan bli oppfordret til å være nøyere med å merke seg hvordan diakritiske tegn angir hva som er riktig betoning.

Som neste skritt i opplæringen kan det være at rådgiveren oppfordrer deg til å se på en sammenheng som omfatter mer enn selve setningen. Hvilken sentral tanke blir drøftet i hele avsnittet? Hvilken innvirkning bør det ha på hva du legger trykk på i de enkelte setningene? Se på tittelen på artikkelen og på den underoverskriften som står over det stoffet du analyserer. Hva forteller disse med hensyn til hvilke ordgrupper du bør legge trykk på? Alt dette er ting som må tas i betraktning. Men pass på at du ikke legger sterkt trykk på for mange ord.

Enten du taler uten manuskript eller leser opp en tekst, kan det være at rådgiveren også oppfordrer deg til å la tankerekken virke inn på betoningen. Du må være oppmerksom på steder der tankerekken ender, eller der drøftelsen går over fra én viktig tanke til en annen. Tilhørerne setter pris på at du taler på en måte som gjør dem oppmerksom på slike steder. Det kan du gjøre ved å betone slike ord som for det første, deretter, til slutt, av den grunn og derfor.

Rådgiveren vil også henlede oppmerksomheten på tanker du bør knytte spesiell følelse til. For å gjøre det kan du legge trykk på slike ord som svært, fullstendig, på ingen måte, utenkelig, viktig og alltid. En slik framgangsmåte kan ha betydning for hva tilhørerne føler for det stoffet du presenterer. Det blir sagt mer om dette i Leksjon 11, «Varme og følelse».

For at du skal bli flinkere til å gjøre bruk av betoning, vil du også bli oppfordret til å ha klart for deg de hovedpunktene du ønsker at tilhørerne skal huske. Dette blir drøftet ytterligere fra synsvinkelen opplesning i Leksjon 7, «De sentrale tankene framhevet», og fra synsvinkelen talekunst i Leksjon 37, «Hovedpunktene framhevet».

Hvis du bestreber deg på å gjøre framskritt i felttjenesten, bør du tenke spesielt over hvordan du leser skriftsteder. Gjør det til en vane å spørre deg selv: «Hvorfor leser jeg dette skriftstedet?» Når en underviser, er det ikke alltid nok å uttale ordene korrekt. Selv det at en leser skriftstedet med følelse, er ikke nødvendigvis tilstrekkelig. Hvis du besvarer et spørsmål eller redegjør for en grunnleggende sannhet, bør du legge trykk på de ordene eller ordgruppene i skriftstedet som underbygger det som blir drøftet. Hvis du ikke gjør det, kan det være at den du leser for, går glipp av poenget.

Ettersom betoning går ut på å legge ekstra trykk på visse ord og ordgrupper, kan en uerfaren taler lett komme til å ta for hardt i. Det kan minne om de tonene som blir spilt av en som nettopp har begynt å lære å traktere et musikkinstrument. Men med mer øvelse vil de enkelte «tonene» bli en del av «musikk» som er vakker og uttrykksfull.

Etter at du har lært noe av det grunnleggende, kan det være nyttig å høre på erfarne foredragsholdere. Du oppdager fort hva en kan utrette ved å variere graden av trykk. Og du blir klar over verdien av å betone på forskjellige måter for å få fram meningen i det som blir sagt. Når du lærer å gjøre bruk av passende betoning, kan du lese og tale på en mye mer virkningsfull måte.

Nøy deg ikke med å lære bare det aller nødvendigste om betoning. For å kunne tale virkningsfullt bør du fortsette å arbeide med dette inntil betoning er noe du behersker og kan bruke på en måte som høres naturlig ut for andre.

EN DYKTIG oppleser ser lenger enn til den enkelte setningen, ja til og med lenger enn til det avsnittet den står i. Når han leser, har han klart for seg de sentrale tankene i hele det stoffet han formidler. Dette har betydning for hva han legger trykk på.

Hvis en ikke går fram på denne måten, blir det ingen høydepunkter i framføringen. Det er ikke noe som skiller seg tydelig ut. Etter at opplesningen er over, kan det være vanskelig å huske noe som spesielt betydningsfullt.

Det at en går inn for å framheve de sentrale tankene, kan ofte forbedre opplesningen av en beretning fra Bibelen. Det kan også øke betydningen av at avsnittene blir lest høyt på et hjemmebibelstudium eller et menighetsmøte. Og det er særlig viktig at en framhever de sentrale tankene når en holder et manuskriptforedrag, noe som av og til blir gjort på områdestevnene våre.

Hvordan du kan gjøre det. På skolen kan du få i oppdrag å lese et stykke fra Bibelen. Hva bør du framheve? Hvis det stoffet du skal lese, inneholder en sentral tanke eller beskriver en viktig begivenhet, bør du få denne til å tre tydelig fram.

Enten det stykket du skal lese, er poesi eller prosa, ordspråk eller fortelling, har tilhørerne utbytte av at du leser det godt. (2. Tim. 3: 16, 17) For å kunne gjøre det må du ta i betraktning både det stykket du skal lese, og de tilhørerne du har.

Hvis du skal lese høyt fra en publikasjon på et bibelstudium eller et menighetsmøte, bør du spørre deg selv: «Hva er de sentrale tankene som skal framheves?» Betrakt svarene på de trykte studiespørsmålene som de sentrale tankene. Framhev også tanker som har sammenheng med den underoverskriften som stoffet hører inn under.

Det anbefales ikke at du gjør det til en vane å bruke manuskript når du holder taler i menigheten. Men det hender at det blir utarbeidet manuskripter til bruk for visse taler på områdestevnene, slik at de samme tankene kan bli framholdt på samme måte på alle stevnene. For å kunne framheve de sentrale tankene i et slikt manuskript må taleren først analysere stoffet grundig. Hva er hovedpunktene? Han bør være i stand til å finne disse. Hovedpunktene er ikke ganske enkelt tanker som han synes er interessante. De er de sentrale tankene som selve stoffet er bygd rundt. Noen ganger kan en sentral tanke stå konsist uttrykt i manuskriptet som innledning til en fortelling eller et resonnement. Men det er mer vanlig at det kommer en vektig uttalelse etter at det underbyggende stoffet er blitt lagt fram. Når taleren har funnet disse nøkkelpunktene, bør han merke dem av i manuskriptet. Vanligvis er det bare noen få av dem, sannsynligvis ikke flere enn fire—fem. Deretter bør han øve på å lese på en slik måte at tilhørerne lett legger merke til dem. Dette er høydepunktene i talen. Hvis de sentrale tankene blir framhevet på rette måte, er det mer sannsynlig at tilhørerne kommer til å huske dem. Det er dette taleren bør ha som mål.

Det er flere forskjellige metoder som en taler kan bruke for å framheve hovedpunktene på en slik måte at tilhørerne legger merke til dem. Han kan vise økt begeistring, forandre tempoet, legge mer følelse i framføringen og bruke passende gester, for å nevne noe.