BRØNN

Det hebraiske ordet beʼẹr, som «brønn» er oversatt fra, betegner vanligvis et hull eller en grop i bakken som er gravd ut i den hensikt å samle vann fra et vannførende lag. Ordet beʼẹr opptrer i mange stedsnavn, for eksempel i Be’er-Lakai-Roi (1Mo 16: 14), Be’er-Sjeba (1Mo 21: 14), Be’er (4Mo 21: 16–18) og Be’er-Elim (Jes 15: 8). Beʼẹr kan også bety «grop» (1Mo 14: 10), og i Salme 55: 23 («grop») og Salme 69: 15 (’brønn’) ser det ut til at det betegner graven. Ordet brukes metaforisk om en hustru og om en kvinne som blir høyt elsket. (Ord 5: 15; Høy 4: 15) Og i Ordspråkene 23: 27 blir en fremmed kvinne sammenlignet med en trang brønn, noe som kanskje henspiller på at det byr på vanskeligheter å hente opp vann fra en slik brønn, fordi en leirkrukke lett kan bli knust mot innsiden av den. – Se KILDE.

Det greske ordet for «brønn» er frẹar. Apostelen Johannes bruker det i sitt evangelium om brønnen ved Jakobs kilde, hvor Jesus snakket med en samaritansk kvinne. (Joh 4: 11, 12) I Åpenbaringen forekommer det i uttrykket «avgrunnens brønn»; her er det snakk om det bunnløse eller umålelige dyp som gresshoppene stiger opp fra. (Åp 9: 3; se AVGRUNNEN.) Frẹar brukes altså både om en brønn som blir gravd med tanke på å skaffe vann, og om en hvilken som helst dyp grop eller sjakt.

I områder hvor det er lang tørketid, og da særlig i ødemarksområder, har brønner spilt en viktig rolle helt fra de tidligste tider. Det å benytte en brønn uten tillatelse ble tydeligvis i oldtiden betraktet som en krenkelse av eiendomsretten. (4Mo 20: 17, 19; 21: 22) På grunn av knappheten på vann og fordi det var hardt arbeid å grave en brønn, var en brønn en verdifull eiendom. Ikke så rent sjelden ble eierforholdet i forbindelse med en brønn årsak til alvorlige stridigheter. Derfor sørget patriarken Abraham en gang for at det ble formelt slått fast at han eide en brønn i Be’er-Sjeba. (1Mo 21: 25–31; 26: 20, 21) Etter hans død ignorerte imidlertid filisterne hans sønn Isaks rettigheter og stoppet til nettopp de brønnene som Abrahams tjenere hadde gravd. – 1Mo 26: 15, 18.

Det ble ofte laget en lav mur rundt brønnåpningen, og man dekket gjerne til åpningen med en stor stein, utvilsomt for at vannet skulle holdes rent, og for å forhindre at mennesker og dyr falt nedi. (1Mo 29: 2, 3; 2Mo 2: 15, 16) Ved siden av noen brønner var det drikketrau som man kunne gi husdyrene vann i. (1Mo 24: 20; 2Mo 2: 16–19) I fjellområder i Palestina ble det gravd brønner i kalksteinen, og det ble ofte hogd ut en trapp som førte ned til vannet. Ved noen brønner kunne den som skulle hente vann, bare gå ned trappen og senke beholderen direkte ned i vannet. Hvis brønnen på den annen side var svært dyp, ble vannet vanligvis dratt opp i et lærspann (4Mo 24: 7) eller en leirkrukke (1Mo 24: 16) som var festet til et reip. – Se JAKOBS KILDE.