JEHOSJAFAT

(Jehọsjafat) [Jehova er dommer].

1. Akiluds sønn; riksskriver i Davids og i Salomos regjeringstid. – 2Sa 8: 16; 20: 24; 1Kg 4: 3; 1Kr 18: 15.

2. En av kong Salomos tolv fogder; Paruahs sønn. Én måned i året leverte han matvarer til kongen og hans husstand fra Jissakars område. – 1Kg 4: 7, 17.

3. Sønn av Juda-kongen Asa og Asuba, Sjilhis datter. Han var 35 år gammel da han etterfulgte sin far på tronen, og han regjerte i 25 år, fra 936 f.v.t. (1Kg 22: 42; 2Kr 20: 31) Han regjerte samtidig med de israelittiske kongene Akab, Akasja og Jehoram. (1Kg 22: 41, 51; 2Kg 3: 1, 2; 2Kr 17: 3, 4) Hans regjeringstid var kjennetegnet av stabilitet, velstand, framgang og noenlunde fredelige forhold til nabolandene. Han mottok gaver fra sine undersåtter og tributt fra filisterne og araberne. – 2Kr 17: 5, 10, 11.

Bedrifter. Jehosjafat styrket sin stilling ved å legge militære styrker i alle de befestede byene i Juda foruten garnisoner både i Juda land og i de byene som hans far, Asa, hadde inntatt i Israel. I Jerusalem tjente en stor styrke av tapre krigere kongen, og i Juda bygde Jehosjafat befestede steder og forrådsbyer. – 2Kr 17: 1, 2, 12–19.

I motsetning til kongene i nordriket Israel viste Jehosjafat stor interesse for den sanne tilbedelse. (2Kr 17: 4) Han gav visse fyrster, levitter og prester i oppdrag å undervise i Jehovas lov i Judas byer. (2Kr 17: 7–9) Han skjenket også hellige offergaver til templet (2Kg 12: 18), og han drog selv rundt i riket og påla sine undersåtter å vende tilbake til Jehova og være trofaste mot ham. (2Kr 19: 4) Han fortsatte modig den kampanjen mot avgudsdyrkelse som Asa hadde satt i gang. (1Kg 22: 46; 2Kr 17: 6) Men den uverdige gudsdyrkelsen på offerhaugene hadde så sterkt fotfeste blant israelittene at det til tross for Jehosjafats bestrebelser ikke lyktes å fjerne den fullstendig. – 1Kg 22: 43; 2Kr 20: 33.

I Jehosjafats regjeringstid ble det også innført et bedre rettssystem. Kongen selv innprentet dommerne betydningen av å være upartisk og ikke ta imot bestikkelser, ettersom de ikke dømte for mennesker, men for Jehova. – 2Kr 19: 5–11.

Jehosjafat var en konge som satte sin lit til Jehova. Da Juda ble truet av de forente styrkene til Ammon, Moab og folket fra Se’irs fjellområde, erkjente han ydmykt hvor svak nasjonen var, stilt overfor denne faren, og bad til Jehova om hjelp. Deretter kjempet Jehova for Juda ved å slå de fiendtlige hærene med forvirring, slik at de slo hverandre i hjel. Det førte til at de omkringboende nasjonene ble redde, og Juda hadde fra nå av fred. – 2Kr 20: 1–30.

Hans forhold til tistammeriket. Jehosjafat holdt fred med det nordlige riket og inngikk en uklok ekteskapsallianse med Akab. (1Kg 22: 44; 2Kr 18: 1) Av den grunn ble han ved flere anledninger trukket inn i andre allianser med Israels rike.

Under et besøk i nordriket en tid etter at Akabs datter Atalja var blitt gift med Jehosjafats førstefødte sønn, Jehoram, gikk Jehosjafat med på å dra med kong Akab på et felttog mot syrerne for å gjenerobre Ramot-Gilead. Før de drog av sted, bad imidlertid Jehosjafat Akab om å rådspørre Jehova. Fire hundre profeter forsikret Akab om at han ville lykkes. Men Jehovas sanne profet, Mikaja, som Akab hatet, men som ble tilkalt fordi Jehosjafat insisterte på det, forutsa et nederlag. Jehosjafat drog likevel med i krigen – kanskje for ikke å gå tilbake på sitt tidligere løfte om å være med Akab – iført sine kongelige klær, mens Akab traff den forholdsregel å forkle seg. Syrerne, som derfor feilaktig trakk den slutning at Jehosjafat var Israels konge, utsatte ham for det hardeste angrepet, og han unnslapp med nød og neppe, mens Akab, til tross for sin forkledning, ble dødelig såret. (1Kg 22: 2–37; 2Kr 18) Da Jehosjafat kom tilbake til Jerusalem, ble han kritisert fordi han hadde inngått et slikt uklokt forbund med den onde Akab, idet syn-seeren Jehu sa til ham: «Er det den onde en skal hjelpe, og er det dem som hater Jehova, du skal elske? Og på grunn av dette er det kommet harme over deg fra Jehovas person.» – 2Kr 19: 2.

Senere inngikk Jehosjafat partnerskap med Akabs etterfølger, kong Akasja, med tanke på å bygge skip i Esjon-Geber ved Akababukta. Men Jehova mislikte denne alliansen med den onde Akasja. Som en oppfyllelse av en profeti ble derfor skipene slått til vrak. – 1Kg 22: 48, 49; 2Kr 20: 35–37; se AKASJA nr. 1.

En tid senere deltok Jehosjafat sammen med Akasjas etterfølger, Jehoram, og Edoms konge i et felttog mot Moabs konge, Mesja, som hadde gjort opprør mot tistammeriket. Men på vei mot Moab kom hærene inn i et ødemarksområde hvor det ikke var vann. Jehosjafat spurte derfor etter en av Jehovas profeter. Ene og alene av hensyn til Jehosjafat søkte Elisja inspirasjon fra Gud, og det rådet han så gav, førte til at de tre kongene og deres hærer unngikk å gå til grunne. – 2Kg 3: 4–25.

Jehoram blir konge. Mens Jehosjafat ennå levde, overdrog han kongedømmet til sin førstefødte sønn, Jehoram, mens han gav sine andre sønner kostbare gaver og befestede byer i Juda. (2Kg 8: 16; 2Kr 21: 3) Spesielt etter at Jehosjafat var død og var blitt begravet i Davidsbyen, skulle forbindelsen med Akabs hus ved Jehorams ekteskap med Akabs datter Atalja vise seg å bli skjebnesvanger for Juda rike. Under innflytelse av Atalja gjeninnførte Jehoram avguderiske skikker. – 1Kg 22: 50; 2Kr 21: 1–7, 11.

4. Far til Israels konge Jehu. – 2Kg 9: 2, 14.