FESTUS

(Fẹstus) [fra lat.: høytids-; festlig; frydefull].

Stattholder i den romerske provinsen Judea etter at Feliks var blitt kalt tilbake til Roma. (Apg 24: 27) Man vet ikke med sikkerhet hvilket år dette skiftet av stattholder fant sted. De eneste kildene som opplyser noe om det, er Bibelen og Josefus, og ingen av dem kaster lys over når Nero utnevnte Porkius Festus. Bibelkritikerne er delt i to leirer i denne forbindelse. Den ene mener at Festus kom til Judea allerede i år 54, mens den andre mener at han ikke kom før i år 61. De fleste historikere går inn for et tidspunkt mellom år 58 og år 61. År 58, som angis i Youngs Analytical Concordance to the Bible (s. 342), later til å være det mest sannsynlige tidspunktet for Festus’ tiltredelse som stattholder over Judea.

Tre dager etter at Festus var kommet til Cæsarea, drog han til Jerusalem, øyensynlig for å gjøre seg kjent med de problemer som var knyttet til det folket han skulle styre. Paulus befant seg i Cæsarea, hvor Feliks hadde etterlatt ham som fange. Overprestene og jødenes fremste menn var ikke sene om å anmode Festus om å la ham hente til Jerusalem, idet de håpet å legge et bakhold for ham og få ham drept på veien. Festus bestemte seg i stedet for å forhøre Paulus på nytt og befalte anklagerne å møte for hans dommersete i Cæsarea. Etter forhøret var Festus overbevist om at Paulus var uskyldig, og senere vedgikk han overfor kong Agrippa II: «Jeg skjønte at han ikke hadde gjort noe som fortjener døden.» (Apg 25: 25) Tidligere hadde Festus, «som ønsket å innynde seg hos jødene», spurt Paulus om han frivillig ville dra opp til Jerusalem og bli dømt der. (Apg 25: 9) Paulus hadde imidlertid svart: «Ingen [kan] utlevere meg til dem som en gunstbevisning. Jeg anker til keiseren!» – Apg 25: 11.

Nå hadde Festus fått et nytt problem. Han forklarte Agrippa at han var nødt til å sende denne fangen til Roma, men at han ikke hadde noe å anklage ham for. Han sa: «Det synes meg . . . meningsløst å sende en fange uten også å angi anklagene mot ham.» (Apg 25: 27) Agrippa tilbød seg å høre Paulus selv for om mulig å løse problemet. Paulus framførte sin forsvarstale på en så uttrykksfull og inspirerende måte at Festus utbrøt: «Du holder på å bli gal, Paulus! Den store lærdommen driver deg til vanvidd!» (Apg 26: 24) Paulus henvendte seg da til Agrippa og rettet en sterk appell til ham, noe som fikk Agrippa til å bemerke: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.» (Apg 26: 28) Senere sa Agrippa til Festus: «Denne mannen kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket til keiseren.» Den beslutningen Paulus traff, var imidlertid styrt av guddommelig forsyn, for Herren hadde tidligere sagt til ham: «Vær ved godt mot! . . . du [må] også vitne i Roma.» – Apg 23: 11; 26: 32.

Sammenlignet med det undertrykkende styret Feliks utøvde, anses Festus’ styre i det store og hele for å ha vært godt. Festus undertvang de terroristene som ble kalt snikmorderne eller sicarii (dolkmennene), og forsøkte også på andre måter å håndheve romersk lov. En av Festus’ avgjørelser ble imidlertid omstøtt da den ble anket til Roma. Agrippa hadde fått bygd sin bolig slik at han fra spisesalen hadde utsikt over det hellige tempelområdet. Etterpå oppførte imidlertid jødene en mur som stengte for utsikten. Festus gav ordre om at muren skulle rives ned fordi den hindret soldatenes utsyn, men da saken ble anket til Roma, fikk muren bli stående. Festus var stattholder helt til han døde og ble etterfulgt av Albinus.