Hvordan oppstod myten?

«De første kristne filosofer antok den greske forestilling om sjelens udødelighet og mente at sjelen er skapt av Gud og inngitt i legemet ved unnfangelsen.» – The New Encyclopædia Britannica (1988), bind 11, side 25.

Hva sier Bibelen?

«Den sjel som synder, den skal dø.» – Esekiel 18:4, Bibelforlagets oversettelse Bibelen – Guds Ord, av 2008.

Bibelen sier om hvordan den første menneskesjel ble skapt: «Jehova Gud gikk i gang med å forme mennesket av støv fra jorden og å blåse livspust inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel [hebraisk: nẹfesj].» – 1. Mosebok 2:7.

Det hebraiske ordet nẹfesj, som her er oversatt med «sjel», betyr «en pustende skapning». Da Gud skapte det første menneske, Adam, var det ikke en udødelig sjel han gav ham. Han gav ham den livskraft som blir opprettholdt ved hjelp av åndedrettet. Når ordet «sjel» blir brukt i Bibelen, står det derfor for hele det levende vesenet. Sjelen dør hvis den blir skilt fra den livskraft som opprinnelig ble gitt av Gud. – 1. Mosebok 3:19; Esekiel 18:20.

Læren om sjelens udødelighet reiste flere spørsmål: Hvor går sjelen etter døden? Hva skjer med sjelene til de onde? Da navnkristne antok læren om sjelens udødelighet, fikk det dem til å godta enda en myte – læren om et brennende helvete.

Sammenlign disse bibelversene: Forkynneren 3:19; Matteus 10:28; Apostlenes gjerninger 3:23

Hvordan oppstod myten?

«Av alle klassiske greske filosofer er Platon den som har øvd størst innflytelse på de tradisjonelle oppfatninger av helvete.» – Histoire des enfers av Georges Minois, side 50.

«Fra midten av det andre århundre e.Kr. begynte kristne som hadde fått en viss opplæring i gresk filosofi, å føle behov for å uttrykke sin tro i filosofiske vendinger . . . Den filosofi som passet dem best, var platonismen.» – The New Encyclopædia Britannica (1988), bind 25, side 890.

«Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, ’den evige ild’. Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid.» – Den Katolske Kirkes Katekisme, utgitt i 1994, side 259.

Hva sier Bibelen?

«For de levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting, . . . for det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol, det sted som du går til.» – Forkynneren 9:5, 10.

I de fleste norske bibeloversettelser blir det hebraiske ordet sje’ọl gjengitt med «dødsriket», men i enkelte oversettelser blir det gjengitt med «helvete». Hva forteller dette bibelverset om de dødes tilstand? Blir de døde pint i «Sjeol» for å gjøre opp for sine synder? Nei, for de «vet slett ingen ting». Det er grunnen til at patriarken Job, da han gjennomgikk store lidelser som følge av en alvorlig sykdom, bønnfalt Gud: «Å, om du ville gjemme meg og holde meg skjult i dødsriket [hebraisk: sje’ọl].» (Job 14:13, NO 1978/85) Hva ville meningen med hans bønn ha vært hvis «dødsriket» var et sted med evig pine? Når ordet «dødsriket» blir brukt i Bibelen, står det rett og slett for menneskehetens felles grav, hvor all virksomhet har opphørt.

Er ikke denne definisjonen av dødsriket mer logisk og i harmoni med Bibelen? Hvilken forbrytelse, hvor grusom den enn måtte være, kunne vel få en kjærlig Gud til å pine en person i all evighet? (1. Johannes 4:8) Men hvis det er en myte at det finnes et brennende helvete, hva så med himmelen?

Sammenlign disse bibelversene: Salme 146:3, 4; Apostlenes gjerninger 2:25–27; Romerne 6:7, 23

Hvordan oppstod myten?

Etter at Jesu apostler var døde, i begynnelsen av 100-tallet evt., kom de første kirkefedrene i forgrunnen. Et oppslagsverk omtaler deres lære slik: «Det som i alminnelighet ble forkynt, var at en sjel som er skilt fra kroppen, oppnår himmelsk lykksalighet umiddelbart etter en hvilken som helst nødvendig lutring etter døden.» – New Catholic Encyclopedia (2003), bind 6, side 687.

Hva sier Bibelen?

«Lykkelige er de som har et mildt sinn, for de skal arve jorden.» – Matteus 5:5.

Selv om Jesus lovte sine disipler at han skulle «berede et sted» for dem i himmelen, antydet han at de rettferdige ikke nødvendigvis kommer dit. (Johannes 3:13; 14:2, 3) Bad han ikke om at Guds vilje måtte skje «som i himmelen, så også på jorden»? (Matteus 6:9, 10) I forbindelse med de rettferdiges endelige skjebne er det to muligheter. Et mindretall skal herske sammen med Kristus i himmelen, men de fleste skal leve evig på jorden. – Åpenbaringen 5:10.

Med tiden forandret oldkirken syn på sin egen rolle på jorden. Hva førte det til? «Den institusjonelle kirke kom etter hvert til å tre i stedet for det ventede Guds rike,» skriver The New Encyclopædia Britannica. Kirken begynte å styrke sin makt ved å engasjere seg i politikk. På den måten ignorerte de Jesu ettertrykkelige uttalelser om at hans etterfølgere ’ikke skulle være en del av verden’. (Johannes 15:19; 17:14–16; 18:36) Under påvirkning av den romerske keiser Konstantin gikk kirken på akkord med noen av sine trosoppfatninger. Én slik trosoppfatning hadde å gjøre med Guds natur.

Sammenlign disse bibelversene: Salme 37:10, 11, 29; Johannes 17:3; 2. Timoteus 2:11, 12

Hvordan oppstod myten?

«En kunne få det inntrykk at treenighetsdogmet når alt kommer til alt, er blitt utformet på slutten av 300-tallet. Det er for så vidt sant . . . Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før på slutten av 300-tallet.» – New Catholic Encyclopedia (1967), bind 14, side 299.

«Kirkemøtet i Nikaia ble holdt den 20. mai 325 [evt.]. Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet på kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’ . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.» – Encyclopædia Britannica (1970), bind 6, side 386.

Hva sier Bibelen?

«[Stefanus] var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd, og han sa: ’Se, jeg ser himlene åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.’» – Apostlenes gjerninger 7:55, 56.

Hva viste dette synet? Stefanus var full av Guds virksomme kraft og fikk se Jesus «stå ved Guds høyre hånd». Jesus ble tydeligvis ikke Gud etter sin oppstandelse til himmelen; han ble et særskilt åndevesen. I beretningen blir det ikke nevnt noe om en tredje person ved Guds side. Selv om dominikanerpresten Marie-Émile Boismard hadde prøvd å finne passasjer i Bibelen som kunne underbygge treenighetsdogmet, skrev han i en bok om dogmenes begynnelse: «Påstanden om at det er tre personer i én Gud . . . finner ingen støtte noe sted i Det nye testamente.» – À l’aube du christianisme–La naissance des dogmes.

Det dogmet som Konstantin gikk i bresjen for, var ment å skulle sette en stopper for stridighetene innenfor kirken på 300-tallet. Det reiste imidlertid et nytt stridsspørsmål: Er Maria, den kvinnen som fødte Jesus, «Guds mor»?

Sammenlign disse bibelversene: Matteus 26:39; Johannes 14:28; 1. Korinter 15:27, 28; Kolosserne 1:15, 16