2. Samuelsbok
16 Da David hadde kommet litt forbi toppen,+ var Siba,+ Mefibọsjets tjener,+ der for å møte ham. Han hadde med seg et par oppsalte esler som var lastet med 200 brød, 100 rosinkaker, 100 kaker av sommerfrukt* og en stor krukke med vin.+ 2 Da sa kongen til Siba: «Hvorfor har du kommet hit med alt dette?» Siba svarte: «Eslene skal kongens husstand ha til å ri på, brødet og sommerfrukten skal de unge mennene ha til å spise, og vinen skal de som blir slitne i ødemarken, ha til å drikke.»+ 3 Kongen spurte så: «Og hvor er din herres sønn?»*+ Da sa Siba til kongen: «Han er i Jerusalem, for han sa: ‘I dag kommer Israels hus til å gi meg min fars kongedømme tilbake.’»+ 4 Kongen sa så til Siba: «Alt som tilhører Mefibọsjet, er ditt.»+ Siba svarte: «Jeg bøyer meg ned for deg. Måtte du alltid se på meg med velvilje, min herre konge.»+
5 Da kong David kom til Bạhurim, kom det en mann ut derfra som var av samme slekt som Saul. Han het Sjịme’i+ og var sønn av Gera. Han ropte forbannelser mens han nærmet seg.+ 6 Han kastet stein etter kong David og alle tjenerne hans og også etter alle de andre folkene og alle de sterke krigerne på kongens høyre og venstre side. 7 Sjịme’i forbannet ham og ropte: «Kom deg vekk, kom deg vekk, din morder!* Du udugelige mann! 8 Jehova har latt all blodskylden for Sauls hus komme tilbake over deg. Du tok kongemakten fra Saul, men Jehova overgir den til din sønn Ạbsalom. Nå har ulykken nådd deg, din morder!»+
9 Da sa Ạbisjai, Serụjas sønn,+ til kongen: «Hvorfor skal denne døde hunden+ få lov til å forbanne min herre kongen?+ La meg få gå bort og hogge hodet av ham.»+ 10 Men kongen sa: «Hva har dere med dette å gjøre, dere Serụja-sønner?+ La ham forbanne meg,+ for Jehova har sagt til ham:+ ‘Forbann David!’ Hvem skulle da si: ‘Hvorfor gjør du dette?’» 11 David sa så til Ạbisjai og alle tjenerne sine: «Når min sønn, mitt eget kjøtt og blod, er ute etter å ta livet av meg+ – hvor mye mer da en benjaminitt!+ La ham være, så han kan forbanne meg, for Jehova har sagt at han skal gjøre det! 12 Kanskje Jehova ser hvor vanskelig jeg har det,+ og kanskje Jehova vender de forbannelsene som blir ropt mot meg i dag, til noe godt.»+ 13 Så gikk David og mennene hans videre nedover veien mens Sjịme’i holdt følge med ham oppe i fjellsiden og ropte forbannelser+ og kastet stein og jord etter ham.
14 Til slutt kom kongen og alle som var med ham, fram dit de skulle, helt utslitt, og de hvilte der.
15 I mellomtiden kom Ạbsalom og alle i Israel som støttet ham, til Jerusalem, og Akitọfel+ var med ham. 16 Da arkitten+ Husjai,+ Davids venn,* kom inn til Ạbsalom, sa han til Ạbsalom: «Lenge leve kongen!+ Lenge leve kongen!» 17 Da sa Ạbsalom til Husjai: «Er dette å vise din venn lojal kjærlighet? Hvorfor dro du ikke med ham?» 18 Husjai sa da til Ạbsalom: «Nei, jeg støtter den som er valgt av Jehova, av disse folkene og av alle mennene i Israel. Jeg vil bli hos ham. 19 Jeg sier det igjen: Hvem skal jeg tjene? Skulle det ikke være min venns sønn? Akkurat som jeg har tjent din far, slik skal jeg tjene deg.»+
20 Ạbsalom sa så til Akitọfel: «Gi meg et råd.+ Hva skal vi gjøre?» 21 Da sa Akitọfel til Ạbsalom: «Ligg med din fars medhustruer,+ de som han lot bli igjen for å ta hånd om slottet.+ Så vil hele Israel få høre at du har gjort deg til en stank for din far, og de som støtter deg, vil bli styrket.» 22 De slo derfor opp et telt for Ạbsalom på taket,+ og Ạbsalom lå med sin fars medhustruer+ for øynene på hele Israel.+
23 På den tiden ble rådene fra Akitọfel+ sett på som ord fra* den sanne Gud. Så høyt verdsatte både David og Ạbsalom alle rådene fra Akitọfel.