1. Samuelsbok

26 Etter en tid kom mennene fra Sif+ til Saul i Gịbea+ og sa: «David holder seg skjult på Hakịla-høyden, midt imot Jẹsjimon.»*+ 2 Saul tok da med seg 3000 utvalgte menn fra Israel og dro ned til Sif-ødemarken for å lete etter David der.+ 3 Saul slo leir på Hakịla-høyden, som ligger midt imot Jẹsjimon, ved veien. David holdt da til i ødemarken, og han fikk vite at Saul hadde kommet etter ham ut i ødemarken. 4 Da sendte David ut speidere for å få bekreftet at Saul virkelig hadde kommet. 5 Senere dro David til det stedet der Saul hadde slått leir, og David så hvor Saul og hans hærfører Abner,+ Ners sønn, lå og sov. Saul lå og sov midt i leiren, og soldatene lå i leir rundt omkring ham. 6 Da sa David til hetitten+ Akimẹlek og til Ạbisjai,+ sønn av Serụja+ og bror til Joab: «Hvem blir med meg ned i leiren til Saul?» Ạbisjai svarte: «Jeg blir med deg.» 7 David og Ạbisjai tok seg fram til soldatene om natten. De fant Saul, som lå og sov i leiren med spydet sitt stukket ned i jorden like ved hodet. Abner og soldatene lå rundt omkring ham.

8 Ạbisjai sa nå til David: «I dag har Gud overgitt fienden i din hånd.+ La meg få lov til å spidde ham til jorden med spydet. Det er nok med ett støt, mer trengs ikke.» 9 Men David sa til Ạbisjai: «Du må ikke skade ham, for hvem kan ustraffet legge hånd på Jehovas salvede?»+ 10 David sa videre: «Så sant Jehova lever, enten vil Jehova selv slå ham,+ eller så vil han en dag måtte dø som alle andre,+ eller så vil han falle i krig.+ 11 Av respekt for Jehova kunne det aldri falle meg inn å legge hånd på Jehovas salvede!+ Men ta nå spydet ved siden av hodet hans og vannkrukken, og la oss gå vår vei.» 12 Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Det var ingen som så+ dem eller la merke til dem eller våknet. De sov alle sammen, for en dyp søvn fra Jehova hadde falt over dem. 13 David gikk over til den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet et stykke unna, slik at det var stor avstand mellom dem.

14 David ropte til soldatene og til Abner,+ Ners sønn: «Abner, hører du meg?» Abner svarte: «Hvem er du som roper til kongen?» 15 David sa til Abner: «Er du ikke en mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre kongen? En av soldatene kom jo for å drepe din herre kongen.+ 16 Det du har gjort, er ikke bra. Så sant Jehova lever, dere fortjener å dø fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, Jehovas salvede.+ Se dere rundt! Hvor er kongens spyd og vannkrukken+ som var ved hodet hans?»

17 Da kjente Saul igjen stemmen til David og sa: «Er det din stemme, min sønn David?»+ David svarte: «Det er min stemme, min herre konge.» 18 Han sa videre: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener?+ Hva har jeg gjort, og hva er jeg skyldig i?+ 19 Min herre konge, hør nå på det din tjener har å si: Hvis det er Jehova som har hisset deg opp mot meg, så la ham ta imot* et kornoffer fra meg. Men hvis det er mennesker som har hisset deg opp,+ så er de forbannet framfor Jehova. For nå har de drevet meg bort fra Jehovas folk.*+ De sier i virkeligheten: ‘Gå og tjen andre guder!’ 20 La nå ikke blodet mitt renne ned på jorden langt borte fra Jehovas ansikt. Israels konge har jo dratt ut for å lete etter en enslig loppe,+ som om han jaget en rapphøne i fjellet.»

21 Da sa Saul: «Jeg har syndet.+ Kom tilbake, min sønn David. Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer, siden du i dag har regnet livet mitt som dyrebart.+ Jeg har virkelig oppført meg uklokt og gjort en stor feil.» 22 David svarte: «Her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme hit og hente det. 23 Jehova skal lønne den som er rettferdig+ og trofast. For i dag ga Jehova deg i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Jehovas salvede.+ 24 Måtte livet mitt være like dyrebart i Jehovas øyne som livet ditt var for meg i dag, og måtte han redde meg ut av alle vanskeligheter.»+ 25 Saul svarte David: «Måtte du bli velsignet, min sønn David. Du kommer til å utrette store ting, og du kommer til å lykkes i det du gjør.»+ Så gikk David sin vei, og Saul dro hjem igjen.+