Job
4 Og temanitten Ẹlifas+ tok til å svare og si:
2 «Hvis en prøver å tale et ord* til deg, blir du da trett?
Men hvem er i stand til å holde sine ord tilbake?
og de svake hender pleide du å styrke.+
5 Men denne gangen kommer det til deg, og du blir trett;
det rører ved deg selv, og du blir forferdet.
6 Er ikke din ærefrykt* grunnlaget for din tillit?
Er ikke ditt håp nettopp dine veiers ulastelighet?+
7 Jeg ber deg, tenk etter: Hvem som er uskyldig, har noensinne gått til grunne?
Og hvor er de rettskafne+ noensinne blitt utslettet?
8 Etter det jeg har sett, vil de som tenker ut det som er skadelig,
og de som sår vanskeligheter, få høste det selv.+
9 Ved Guds pust går de til grunne,
og ved hans vredes ånd får de sin ende.
10 En hører en løves* brøling og en ungløves røst,
men tennene til ungløver med manke brytes vitterlig ned.
13 i foruroligende tanker fra nattens syner,
når dyp søvn faller over mennesker.
14 En redsel kom over meg, og en beven,
og den fylte mine mange ben med redsel.
15 Og en ånd strøk forbi mitt ansikt;
håret på min kropp begynte å reise seg.
16 Den begynte å stå stille,
men jeg kjente ikke dens utseende igjen;
en skikkelse befant seg foran mine øyne;
det var stillhet, og jeg hørte nå en røst:
17 ’Et dødelig menneske* — kan han være mer rettferdig enn Gud* selv?
Eller kan en sunn og sterk mann være renere enn Han som har dannet ham?’
En knuser dem* hurtigere enn en møll.
20 Fra morgen til kveld blir de knust;
uten at noen legger seg det på hjertet, går de til grunne for evig.
21 Er ikke deres teltsnor i dem blitt rykket opp?
De dør av mangel på visdom.