2. Krønikebok

32 Etter disse hendelsene og denne trofaste kurs+ kom Sạnkerib,+ kongen i Assyria,+ og begynte å invadere Juda og leire seg mot de befestede byene,+ og han tenkte på å bemektige seg dem ved å bryte inn i dem.

2 Da Hiskịa så at Sạnkerib var kommet med ansiktet+ vendt mot Jerusalem for å føre krig mot byen, 3 besluttet han sammen med sine fyrster+ og sine veldige menn å stoppe til vannet i de kildene som var utenfor byen;+ og de hjalp ham så. 4 Dermed ble mye folk samlet, og de gikk i gang med å stoppe til alle kildene og den bekken+ som strømmer midt gjennom landet, idet de sa: «Hvorfor skulle Assyrias konger komme og finne rikelig med vann?»

5 Videre fattet han mot og bygde opp hele den nedbrutte muren+ og reiste tårn+ på den, og utenfor bygde han en annen mur,+ og han utbedret Vollen*+ i Davidsbyen og laget kastevåpen+ i stor mengde og skjold.+ 6 Han satte så militære førere+ over folket og samlet dem hos seg på torget+ ved byporten og talte til deres hjerte,+ idet han sa: 7 «Vær modige og sterke.+ Vær ikke redde+ eller skrekkslagne+ på grunn av kongen i Assyria+ og på grunn av hele den folkemengden som er med ham;+ for det er flere med oss enn med ham. 8 Med ham er en arm av kjød,+ men med oss er Jehova vår Gud, for å hjelpe oss+ og for å utkjempe våre slag.»+ Og folket begynte å støtte seg til Hiskịas, Judas konges, ord.+

9 Det var etter dette at Sạnkerib,+ kongen i Assyria — mens han var ved Lạkisj+ og hele hans rikes stridsmakt var med ham+ — sendte sine tjenere til Jerusalem, til Hiskịa, Judas konge, og til alle de judeerne som var i Jerusalem, og sa:

10 «Dette er hva Sạnkerib, kongen i Assyria, har sagt:+ ’Hva er det dere setter DERES lit til mens dere sitter stille under beleiring i Jerusalem?+ 11 Er ikke Hiskịa+ i ferd med å forlede+ dere for å overgi dere til å dø av hungersnød og av tørst, idet han sier: «Jehova vår Gud skal utfri oss av Assyrias konges hånd»?+ 12 Er det ikke Hiskịa selv som har fjernet hans offerhauger+ og hans altere+ og så har sagt til Juda og Jerusalem: «Foran ett alter+ skal dere bøye dere,+ og på det skal dere frambringe offerrøyk»?+ 13 Vet dere ikke hva jeg selv og mine forfedre gjorde med alle folkene rundt om i landene?+ Viste landenes nasjoners guder+ seg overhodet å være i stand til å utfri sitt land av min hånd? 14 Hvem var det blant alle gudene hos disse nasjonene som mine forfedre viet til tilintetgjørelse, som viste seg å være i stand til å utfri sitt folk av min hånd, så DERES Gud skulle være i stand til å utfri dere av min hånd?+ 15 Og nå, la ikke Hiskịa få bedra dere+ eller forlede+ dere på denne måten, og tro ikke på ham, for ingen gud* hos noen nasjon eller noe rike har vært i stand til å utfri sitt folk av min hånd eller av mine forfedres hånd. Hvor mye mindre vil da DERES Gud utfri* dere av min hånd!’»+

16 Og hans tjenere talte enda mer mot Jehova, den sanne Gud,+ og mot hans tjener Hiskịa. 17 Han skrev også brev+ for å håne Jehova, Israels Gud,+ og for å tale mot ham, idet han sa: «I likhet med landenes nasjoners guder,+ som ikke utfridde sitt folk av min hånd,+ slik kommer heller ikke Hiskịas Gud til å utfri sitt folk av min hånd.» 18 Og de+ fortsatte å rope med høy røst+ på jødenes språk+ til folket i Jerusalem som stod på muren, for å gjøre dem redde+ og forferdet, for at de kunne innta byen. 19 Og de fortsatte å tale mot+ Jerusalems Gud+ på samme måte som mot jordens folks guder, som er verk av menneskehender.+ 20 Men kong Hiskịa+ og profeten+ Jesaja,*+ sønn av Ạmoz,+ fortsatte å be angående dette+ og å rope til himlene om hjelp.+

21 Jehova sendte så en engel+ og utslettet enhver tapper veldig mann+ og leder og fører i Assyrias konges leir,+ slik at denne vendte tilbake med skamfullt ansikt til sitt eget land. Senere gikk han inn i sin guds* hus, og noen som var utgått av hans eget indre, felte ham der med sverdet.+ 22 Slik frelste Jehova Hiskịa og Jerusalems innbyggere av Sạnkeribs, Assyrias konges, hånd+ og av alle andres hånd og gav dem ro rundt omkring.+ 23 Og det var mange som kom med gaver+ til Jehova i Jerusalem og med utsøkte ting til Hiskịa, Judas konge,+ og etter dette ble han opphøyd+ i alle nasjonenes øyne.

24 I de dager ble Hiskịa dødssyk,+ og han begynte å be+ til Jehova. Da talte Han til ham+ og gav ham et varsel.+ 25 Men Hiskịa gjengjeldte ham ikke i samsvar med den velgjerning som var gjort mot ham,+ for hans hjerte ble hovmodig,+ og det kom til å være harme+ over ham og over Juda og Jerusalem. 26 Men Hiskịa ydmyket+ seg for sitt hjertes hovmods skyld, han og Jerusalems innbyggere, og Jehovas harme kom ikke over dem i Hiskịas dager.+

27 Og Hiskịa fikk etter hvert meget stor rikdom og herlighet;+ og han laget seg forrådshus for sølv og for gull+ og for edelstener*+ og for balsamolje+ og for skjold+ og for alle de attråverdige gjenstandene,+ 28 og likeså forrådssteder+ for grøden av korn og ny vin+ og olje, og likeså fjøs+ for alle slags husdyr og fjøs for hjordene. 29 Og han skaffet seg byer, og likeså buskap av småfe+ og storfe+ i stor mengde; for Gud gav ham svært mange eiendeler.+ 30 Og det var Hiskịa som stoppet til+ den øvre kilden til Gịhons+ vann+ og ledet det rett ned, mot vest, til Davidsbyen,+ og alt det Hiskịa gjorde, fortsatte å lykkes for ham.+ 31 Og slik var det — ved Babylons*+ fyrsters talsmenn, som ble sendt til ham+ for at de skulle forhøre seg om det varsel+ som hadde inntruffet i landet — at den sanne Gud forlot ham+ for å sette ham på prøve,+ for å få kjennskap til alt som var i hans hjerte.+

32 Og Hiskịas øvrige anliggender+ og hans gjerninger som ble gjort i kjærlig godhet,*+ se, de står oppskrevet i profeten Jesajas,* Ạmoz’ sønns, syn,+ i Boken+ om Judas og Israels konger. 33 Til slutt la Hiskịa seg til hvile hos sine forfedre,+ og de begravet ham i stigningen opp til Davids sønners gravsteder;+ og hele Juda og Jerusalems innbyggere viste ham ære ved hans død.+ Og hans sønn Manạsse+ begynte å regjere i hans sted.