137 Ved Babylons elver+ — der satte vi oss ned.+
Og vi gråt når vi kom Sion i hu.+
2 På poplene+ i hennes midte
hengte vi våre harper.+
3 For der bad de oss, de som holdt oss fanget, om ordene i en sang,+
og de som spottet oss, om fryd:+
«SYNG en av Sions sanger for oss.»+
4 Hvordan kan vi synge Jehovas sang+
på fremmed jord?+
5 Hvis jeg skulle glemme deg, Jerusalem,+
så la min høyre hånd være glemsom.
6 La min tunge klebe til min gane+
hvis jeg ikke skulle komme deg i hu,+
hvis jeg ikke skulle opphøye Jerusalem
over min fremste årsak til fryd.+
7 Kom Jerusalems dag+ i hu,+ Jehova, med henblikk på Ẹdoms sønner,+
som sa: «Gjør det nakent! Gjør det nakent helt til grunnvollen i det!»+
8 Babylons datter, du som skal herjes,+
lykkelig vil den være som gjengjelder deg+
med din egen behandling, den du behandlet oss med.+
9 Lykkelig vil den være som griper og knuser+
dine barn mot den steile klippen.