2. Samuelsbok
eller, ifølge den greske oversettelsen Septuaginta, ANDRE KONGEBOK
1 Og etter Sauls død, da David var vendt tilbake etter å ha slått amalekittene,*+ hadde det seg slik at David ble i Sịklag+ i to dager. 2 Og den tredje dagen, se, da skjedde det at det kom en mann+ fra leiren, fra Saul, med sønderrevne klær+ og med jord på hodet;+ og da han kom til David, falt han straks til jorden+ og kastet seg ned.
3 Så sa David til ham: «Hvor kommer du fra?» Da sa han til ham: «Jeg har unnsluppet fra Israels leir.» 4 Og David sa videre til ham: «Hvordan har det gått? Jeg ber deg, fortell meg det.» Til dette sa han: «Folket har flyktet fra striden, og dessuten har mange av folket falt og er døde,+ og Saul+ og hans sønn Jọnatan+ er også døde.» 5 Da sa David til den unge mannen som fortalte ham det: «Hvordan vet du egentlig at Saul er død, og også hans sønn Jọnatan?»+ 6 Så sa den unge mannen som fortalte ham det: «Jeg var tilfeldigvis på Gịlboa-fjellet,+ og der var Saul, som støttet seg til sitt spyd;+ og se, vognstyrerne* og rytterne hadde innhentet ham.+ 7 Da han snudde seg og så meg, ropte han på meg, og jeg sa: ’Her er jeg!’ 8 Og han sa videre til meg: ’Hvem er du?’ Da sa jeg til ham: ’Jeg er en amalekitt.’+ 9 Så sa han: ’Jeg ber deg, still deg over meg og gi meg dødsstøtet, for krampen* har grepet meg, og hele min sjel+ er ennå i meg.’ 10 Da stilte jeg meg over ham og gav ham dødsstøtet,+ for jeg visste at han ikke kunne leve etter at han hadde falt. Så tok jeg diademet+ som han hadde på hodet, og armbåndet som han hadde på armen, slik at jeg kunne bringe dem hit til min herre.»
11 Da grep David fatt i sine klær og sønderrev dem,+ og det gjorde også alle mennene som var hos ham. 12 Og de holdt klage og gråt+ og fastet+ inntil kvelden over Saul og over hans sønn Jọnatan og over Jehovas* folk og over Israels hus,+ fordi de hadde falt for sverdet.
13 Så sa David til den unge mannen som fortalte ham det: «Hvor er du fra?» Til det sa han: «Jeg er sønn av en fastboende utlending, en amalekitt.»+ 14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne det ha seg at du ikke fryktet+ for å rekke ut din hånd for å gjøre ende på Jehovas salvede?»*+ 15 Dermed kalte David på en av de unge mennene og sa: «Gå fram. Hogg ham ned!» Og han slo ham ned, slik at han døde.+ 16 David sa da til ham: «Måtte blodskylden for deg* være over ditt eget hode,+ for din egen munn har vitnet mot deg,+ idet du sa: ’Det var jeg som gav Jehovas salvede dødsstøtet.’»+
17 Så sang David denne klagesangen+ over Saul og hans sønn Jọnatan+ 18 og sa at Judas sønner+ skulle lære «Buen».+ Se, den er oppskrevet i Jạsjars* bok:+
19 «Din pryd, Israel, ligger slagen på dine høyder.+
Å, som de veldige menn har falt!
kunngjør det ikke i Ạsjkalons+ gater,
så ikke filisternes døtre skal fryde seg,
så ikke de uomskårne menns døtre skal juble.+
21 Dere Gịlboa-fjell,+ måtte det ikke falle dugg eller regn på dere, og måtte det ikke finnes marker som gir hellige bidrag;*+
for der ble veldige menns skjold besudlet,*
Sauls skjold, slik at ingen var salvet med olje.*+
22 Fra de slagnes blod, fra veldige menns fett,
vek Jọnatans bue ikke tilbake,+
og Sauls sverd vendte aldri tilbake med uforrettet sak.+
23 Saul og Jọnatan,+ elskelige og tiltalende mens de levde,
og i sin død skiltes de ikke.+
Raskere enn ørner var de,+
24 Dere Israels døtre, gråt over Saul,
som kledde dere i skarlagen med pynt,
som satte smykker av gull på DERES klær.+
25 Å, som de veldige har falt midt i striden!+
Jọnatan ligger slagen på dine høyder!+
26 Jeg er dypt bedrøvet for din skyld, min bror Jọnatan;
meget tiltalende var du for meg.+
Din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.+
27 Å, som de veldige har falt+
og krigsvåpnene har gått til grunne!»