1. Mosebok
18 Senere viste Jehova seg+ for ham mellom Mạmres store trær,+ mens han satt i inngangen til teltet på den heteste tiden av dagen.+ 2 Da han løftet sine øyne,+ så han at det stod tre menn et stykke fra ham. Da han fikk se dem, begynte han å løpe dem i møte fra teltinngangen og bøyde seg så til jorden.+ 3 Deretter sa han: «Jehova,* hvis jeg nå har funnet velvilje for dine øyne, så ber jeg deg: Gå ikke forbi din tjener.+ 4 Jeg ber dere, la det bli hentet litt vann, og dere skal få vasket føttene DERES.+ Legg dere så under treet.+ 5 Og la meg hente et stykke brød; og styrk DERES hjerter.+ Deretter kan dere dra videre; det er jo derfor dere har lagt veien om DERES tjener.» Da sa de: «Gjerne det. Du kan gjøre slik som du har sagt.»
6 Abraham skyndte seg så til teltet til Sara og sa: «Skynd deg! Ta tre sea-mål* fint mel, elt deigen og lag runde kaker.»+ 7 Deretter løp Abraham bort til storfeet og hentet en fin og god ung okse og gav den til tjeneren, og han skyndte seg så å gjøre den i stand.+ 8 Så tok han smør og melk og den unge oksen som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem.+ Og han ble selv stående hos dem under treet mens de spiste.+
9 De sa nå til ham:* «Hvor er Sara, din hustru?»+ Da sa han: «Her i teltet.»+ 10 Så fortsatte han: «Jeg skal visselig komme tilbake til deg neste år på denne tiden,* og se, din hustru Sara skal ha en sønn.»+ Nå lyttet Sara ved inngangen til teltet, som var bak mannen. 11 Og Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene.+ Sara hadde ikke lenger menstruasjon.*+ 12 Sara begynte derfor å le inni seg,+ idet hun sa: «Skal jeg virkelig føle lyst* etter at jeg er utslitt, nå som min herre* dessuten er gammel?»+ 13 Da sa Jehova til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: ’Skal jeg da virkelig føde, enda jeg er blitt gammel?’+ 14 Er noe for usedvanlig for Jehova?+ Til fastsatt tid skal jeg komme tilbake til deg, neste år på denne tiden, og Sara skal ha en sønn.» 15 Men Sara begynte å benekte det og sa: «Jeg lo ikke!» For hun var redd. Da sa han: «Jo, visst lo du.»+
16 Senere brøt mennene opp derfra, og de så ned mot Sodọma,+ og Abraham gikk med dem for å ledsage dem.+ 17 Og Jehova* sa: «Skulle jeg holde skjult for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?+ 18 Abraham skal jo visselig bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal velsigne seg ved hjelp av ham.+ 19 For jeg har lært ham å kjenne for at han skal gi sine sønner og sin husstand etter seg påbud om å holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett,+ for at Jehova virkelig kan la det komme over Abraham som han har talt om ham.»+
20 Jehova sa derfor: «Klageropet over Sodọma og Gomọrra,+ ja, det er høyt, og deres synd, ja, den er meget stor.+ 21 Jeg er fast besluttet på å gå ned for å se om de handler helt i samsvar med det ropet som er kommet til meg over den, og hvis ikke, kan jeg få vite det.»+
22 Nå vendte mennene seg bort derfra og gav seg på vei til Sodọma; men Jehova+ stod fremdeles foran Abraham.*+ 23 Da trådte Abraham nærmere og begynte å si: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde?+ 24 Sett at det er femti rettferdige menn inne i byen. Skal du da rive dem bort og ikke tilgi stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der inne?+ 25 Det er utenkelig når det gjelder deg, at du skulle handle på den måten — å la den rettferdige dø sammen med den onde, så det må gå den rettferdige som den onde!+ Det er utenkelig når det gjelder deg.+ Kommer ikke hele jordens Dommer til å gjøre det som er rett?»+ 26 Da sa Jehova: «Hvis jeg i Sodọma finner femti rettferdige inne i byen, vil jeg tilgi hele stedet for deres skyld.»+ 27 Men Abraham svarte da og sa: «Jeg ber deg, se, jeg har dristet meg til å tale til Jehova,* enda jeg er støv og aske.+ 28 Sett at det skulle mangle fem på de femti rettferdige. Skal du da ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Til dette sa han: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.»+
29 Men enda en gang talte han så til ham og sa: «Sett at det finnes førti der.» Da sa han: «For de førtis skyld skal jeg ikke gjøre det.» 30 Men han fortsatte: «Måtte Jehova,* det ber jeg om, ikke bli opptent av vrede,+ men la meg fortsette å tale:+ Sett at det finnes tretti der.» Da sa han: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.» 31 Men han fortsatte: «Jeg ber deg, se, jeg har dristet meg til å tale til Jehova:*+ Sett at det finnes tjue der.» Da sa han: «For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den.»+ 32 Til slutt sa han: «Måtte Jehova,* det ber jeg om, ikke bli opptent av vrede,+ men la meg tale bare én gang til:+ Sett at det finnes ti der.» Da sa han: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.»+ 33 Så gikk Jehova+ bort, da han var ferdig med å tale til Abraham, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.