Ordspråkene
7 Min sønn, hold mine ord,+ og måtte du gjemme* mine bud hos deg.+ 2 Hold mine bud og forbli i live,+ og bevar min lov som pupillen+ i dine øyne. 3 Bind dem om dine fingrer,+ og skriv dem på ditt hjertes tavle.+ 4 Si til visdommen:+ «Du er min søster»; og måtte du kalle forstanden «Slektning», 5 for at de må vokte deg mot den fremmede kvinne,+ mot den utenlandske kvinne som har gjort sine ord glatte.+ 6 For ved vinduet i mitt hus, gjennom mitt gitter,+ så jeg ned 7 for å betrakte de uerfarne.+ Jeg var interessert i å forstå en ung mann blant sønnene, en som manglet hjerte.*+ 8 Han gikk bortover gaten nær hennes hjørne; ja, på veien til hennes hus går han,+ 9 i skumringen, på slutten av dagen,+ idet natten og mørket faller på.* 10 Og se, en kvinne kommer ham i møte, kledd som en prostituert+ og med listig* hjerte. 11 Hun er høyrøstet og egenrådig.+ Hennes føtter blir ikke værende i hennes hus.+ 12 Snart er hun ute, snart er hun på torgene,+ og nær hvert hjørne lurer hun.+ 13 Og hun har grepet fatt i ham og gitt ham et kyss.+ Hun har satt opp et frekt ansikt, og hun begynner å si til ham:
14 «Fellesskapsofre påhvilte meg.+ I dag har jeg innfridd mine løfter.+ 15 Det er derfor jeg er kommet ut for å møte deg, for å søke etter ditt ansikt, så jeg kunne finne deg. 16 Med tepper har jeg pyntet min divan, med mangefargede stoffer, lin fra Egypt.+ 17 Jeg har strødd min seng med myrra, aloe og kanel.+ 18 Kom, la oss drikke oss utørste på kjærlighet inntil morgenen; la oss nyte hverandre med kjærtegn!+ 19 For min mann er ikke i sitt hus; han har lagt ut på en reise, og veien er lang.+ 20 En pengepose* har han tatt i sin hånd. På fullmånedagen kommer han til sitt hus.»
21 Hun har villedet ham med sin store overtalelsesevne.+ Med sine glatte lepper forfører hun ham.+ 22 Plutselig går han etter henne,*+ som en okse som er på vei til slakting, og som om han var lenket* for å bli tuktet som en dåre — 23 inntil en pil kløver hans lever+ — akkurat som en fugl haster inn i fellen,+ og han har ikke forstått at det gjelder hans egen sjel.*+
24 Og nå, dere sønner, hør på meg, og gi akt på min munns ord.+ 25 Måtte ditt hjerte ikke vike av til hennes veier. Forvill deg ikke inn på hennes stier.+ 26 For mange er de som hun har fått til å falle som slagne,+ og tallrike er alle de som blir drept av henne.+ 27 Hennes hus er veiene til Sjẹol;*+ de går ned til dødens indre rom.+