Til hebreerne

1 Gud, som for lenge siden ved mange anledninger+ og på mange måter talte til våre forfedre ved profetene,+ 2 har ved enden av disse dager+ talt til oss ved en Sønn,+ som han innsatte som arving til alle ting,+ og ved hvem han dannet+ tingenes ordninger.* 3 Han er gjenskinnet* av hans herlighet+ og det nøyaktige bilde av selve hans vesen,*+ og han opprettholder alle ting ved hans* krafts ord;+ og etter at han hadde utført en renselse for våre synder,+ satte han seg ved Majestetens* høyre hånd+ i de høye regioner.+ 4 Så er han blitt bedre enn englene,+ i den grad som han har arvet et navn+ som er mer fortreffelig enn deres.

5 Til hvem av englene har han for eksempel noen gang sagt: «Du er min sønn; jeg er i dag blitt din far»?+ Og igjen: «Jeg skal bli hans far, og han skal bli min sønn»?+ 6 Men når han igjen fører sin Førstefødte+ til den bebodde jord, sier han: «Og la alle Guds engler+ bøye seg ærbødig for* ham.»+

7 Dessuten sier han om englene: «Og han gjør sine engler til ånder og sine offentlige tjenere* til en flammende ild.»+ 8 Men om Sønnen: «Gud er din trone for evig+ og alltid, og ditt* rikes septer+ er rettskaffenhets septer.*+ 9 Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud, salvet+ deg med jublende gledes olje mer enn dine partnere.»+ 10 Og: «Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoller, og himlene er dine henders verk.+ 11 De, ja de, skal forgå,* men du — du skal bestandig forbli; og liksom en ytterkledning+ skal de alle eldes, 12 og du skal rulle dem sammen som en kappe,+ som en ytterkledning;* og de skal bli skiftet ut, men du er den samme, og dine år skal aldri ta slutt.»+

13 Men om hvem av englene har han noen gang sagt: «Sitt ved min høyre hånd, inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter»?+ 14 Er de ikke alle ånder+ til offentlig tjeneste,+ utsendt for å tjene dem som skal arve+ frelse?

2 Derfor er det nødvendig at vi vier de ting vi har hørt,+ mer enn vanlig oppmerksomhet,* for at vi aldri skal drive bort.+ 2 For når det ord som ble talt gjennom engler,+ viste seg å stå fast og enhver overtredelse og ulydig handling fikk en gjengjeldelse* i samsvar med rettferdigheten,+ 3 hvordan skal da vi unnslippe+ hvis vi ikke har brydd oss om*+ en frelse av en slik storhet,+ den som først ble talt om gjennom vår Herre+ og ble stadfestet+ for oss av dem som hørte ham, 4 mens Gud vitnet med, både ved tegn og varsler og forskjellige kraftige gjerninger*+ og ved utdelinger+ av hellig ånd i samsvar med sin vilje?+

5 For det er ikke under engler han har lagt den kommende bebodde jord,*+ som vi taler om. 6 Men et bestemt vitne har et sted avlagt vitnesbyrd og sagt: «Hva er et menneske, at du kommer ham i hu,*+ eller en menneskesønn, at du tar deg av ham?+ 7 Du gjorde ham litt* lavere enn engler; med herlighet og ære+ kronet du ham, og du satte ham over dine henders verk.*+ 8 Alt la du under hans føtter.»+ For idet Gud* la alt under ham,+ lot han ikke noe være tilbake som ikke er underlagt ham.+ Nå ser vi likevel ennå ikke at alt er underlagt ham;+ 9 men Jesus, som var blitt gjort litt* lavere enn engler,+ ser vi kronet med herlighet+ og ære fordi han led døden,+ for at han ved Guds ufortjente godhet skulle smake døden for hvert menneske.*+

10 Det sømmet seg nemlig for ham for hvis skyld alle ting er,+ og ved hvem alle ting er, idet han skulle føre mange sønner til herlighet,+ å gjøre deres frelses Hovedformidler*+ fullkommen gjennom lidelser.+ 11 For både han som helliger, og de som blir helliget,*+ stammer alle fra én,+ og av den grunn skammer han seg ikke over å kalle dem «brødre»,*+ 12 idet han sier: «Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre; midt i menigheten* vil jeg lovprise deg med sang.»+ 13 Og igjen: «Jeg vil sette min lit til ham.»+ Og igjen: «Se, jeg og de små barn som Jehova* gav meg.»+

14 Derfor, siden de «små barn» har del i blod og kjød, fikk også han på lignende måte del i de samme ting,+ for at han ved sin død+ skulle gjøre til intet*+ ham som har midlene til å volde død,+ det vil si Djevelen;*+ 15 og for at han kunne frigjøre+ alle dem som av frykt for døden+ var holdt i trelldom gjennom hele sitt liv.+ 16 For det er jo slett ikke engler han tar seg av, men han tar seg av Abrahams ætt.+ 17 Derfor måtte han i alle henseender bli sine «brødre» lik,+ for at han skulle bli en barmhjertig og trofast øversteprest* i ting som vedrører Gud,*+ for å frambære et sonoffer*+ for folkets synder.+ 18 For i og med at han selv led da han ble satt på prøve,+ kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve.+

3 Derfor, hellige brødre, som har del i det himmelske kall,*+ tenk på den apostel+ og øversteprest som vi bekjenner*+ — Jesus. 2 Han var trofast+ mot Ham som gjorde ham til dette, liksom også Moses+ var det i hele Hans hus.+ 3 For denne regnes verdig til større herlighet+ enn Moses, ettersom den+ som bygger huset, har større ære enn huset.+ 4 Ethvert hus blir jo bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.+ 5 Og Moses var som tjener+ trofast i hele Hans hus,* som et vitnesbyrd om de ting som det skulle bli talt om senere,*+ 6 men Kristus var trofast som Sønn+ over Hans hus. Vi er Hans hus,+ hvis vi inntil enden standhaftig* holder fast ved vår frimodighet i tale og vår stolthet over håpet.+

7 Derfor, som den hellige ånd+ sier: «I dag, hvis dere hører hans røst,+ 8 så forherd ikke DERES hjerter som ved den anledning da det ble vakt bitter vrede,*+ som på den dag da prøven+ ble foretatt i ødemarken,+ 9 da DERES forfedre satte meg på prøve med en prøvelse, og enda hadde de sett mine gjerninger+ i førti år.+ 10 Derfor fikk jeg avsky for den generasjonen og sa: ’De farer alltid vill i sine hjerter,+ og de har ikke lært mine veier å kjenne.’+ 11 Så jeg sverget i min vrede: ’De skal ikke komme inn+ til min hvile.’»+

12 Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro,* ved at han trekker seg bort* fra den levende Gud;+ 13 men fortsett å formane+ hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag»,+ for at ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedragerske+ makt.* 14 For i virkeligheten blir vi slike som har del i KRISTUS,+ bare hvis vi inntil enden* standhaftig holder fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen,+ 15 mens det blir sagt: «I dag, hvis dere hører hans røst,+ så forherd ikke DERES hjerter som ved den anledning da det ble vakt bitter vrede.»+

16 For hvem var de som hørte og likevel vakte bitter vrede?+ Var det ikke i virkeligheten alle som drog ut av Egypt under Moses?+ 17 Og hvem fikk Gud* avsky for i førti år?+ Var det ikke for dem som syndet, hvis kropper falt i ødemarken?+ 18 Men overfor hvem sverget+ han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke overfor dem som handlet ulydig?+ 19 Vi ser altså at det var på grunn av mangel på tro de ikke kunne komme inn.+

4 Derfor, siden et løfte om å komme inn til hans hvile+ er latt tilbake, så la oss frykte for at det en gang skal vise seg at noen av dere ikke har nådd fram til det.+ 2 For også vi har fått det gode budskap forkynt for oss,+ akkurat som de også fikk det;+ men det ord som ble hørt, ble ikke til gagn for dem,+ ettersom de ikke ved tro+ var forent med dem som hørte.*+ 3 For vi som har vist tro, vi går inn til hvilen, slik som han har sagt: «Så jeg sverget+ i min vrede: ’De skal ikke komme inn+ til min hvile’»,+ enda hans gjerninger* var fullført+ fra verdens grunnleggelse.*+ 4 For et sted har han sagt følgende om den sjuende dag: «Og Gud* hvilte på den sjuende dag fra alle sine gjerninger»,+ 5 og igjen på dette stedet: «De skal ikke komme inn til min hvile.»+

6 Ettersom det altså fremdeles er mulig for noen å komme inn* til den og de som det gode budskap+ først ble forkynt for, ikke kom inn på grunn av ulydighet,+ 7 avmerker han igjen en bestemt dag ved at han, etter så lang tid, i Davids salme sier «i dag»; slik som det er blitt sagt ovenfor: «I dag, hvis dere hører hans røst,+ så forherd ikke DERES hjerter.»+ 8 For hvis Josva*+ hadde ført dem til et hvilested,+ ville ikke Gud* senere ha talt+ om en annen dag. 9 Altså er det fremdeles en sabbatshvile for* Guds folk.+ 10 For den som har kommet inn til Guds* hvile,+ har også selv fått hvile fra sine egne gjerninger,+ liksom Gud fra sine.

11 La oss derfor gjøre vårt ytterste for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter det samme ulydighetsmønster.+ 12 For Guds ord+ er levende+ og utfolder kraft*+ og er skarpere enn noe tveegget sverd+ og trenger så langt inn at det skiller sjel+ og ånd,+ og ledd og deres marg, og kan skjelne* hjertets tanker og hensikter.*+ 13 Og det er ingen skapning som er usynlig for hans blikk,+ men alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for.+

14 Derfor, ettersom vi har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene,+ Jesus, Guds Sønn,+ så la oss holde fast ved vår bekjennelse av ham.+ 15 For som øversteprest* har vi ikke en som ikke kan vise medfølelse+ med våre svakheter, men en som er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd.+ 16 La oss derfor med frimodighet i tale+ tre fram+ for den ufortjente godhets trone, for at vi skal få barmhjertighet og finne ufortjent godhet til hjelp i rette tid.+

5 For enhver øversteprest som er uttatt blant mennesker, blir innsatt til gagn for mennesker over de ting som vedrører Gud,+ for at han skal frambære gaver og ofre for synder.+ 2 Han kan vise mildhet overfor de uvitende og villfarende, ettersom også han er omgitt av sin egen svakhet,*+ 3 og på grunn av den må han frambære ofre for synder like mye for seg selv som for folket.+

4 Og et menneske tar ikke denne æren på eget initiativ,+ men bare når han er kalt av Gud,+ slik som også Aron+ var. 5 Således herliggjorde heller ikke KRISTUS seg selv+ ved å bli øversteprest,+ men ble herliggjort+ av ham som sa om ham: «Du er min sønn; jeg er i dag blitt din far.»+ 6 Som han også sier på et annet sted: «Du er prest for evig på Melkisẹdeks vis.»*+

7 I sitt kjøds dager frambar Kristus, med sterke+ rop og tårer, påkallelser og også anmodninger+ til Ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble hørt med velvilje for sin gudsfrykt.+ 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av de ting han led;+ 9 og etter at han var blitt gjort fullkommen,*+ ble han ansvarlig for evig frelse+ for alle dem som adlyder ham,+ 10 ettersom han av Gud uttrykkelig er blitt kalt øversteprest på Melkisẹdeks vis.+

11 Om ham har vi mye å si, og det er vanskelig å forklare,* siden dere er blitt trege til å høre.+ 12 For enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere,+ trenger dere igjen at noen fra begynnelsen av lærer dere de elementære ting+ i Guds hellige utsagn;+ og dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde.*+ 13 For enhver som tar til seg melk, er ukjent med rettferdsordet, for han er et spedbarn.+ 14 Men fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruk har fått sine oppfatningsevner*+ oppøvd* til å skjelne mellom rett og urett.+

6 La oss derfor, nå som vi har lagt den grunnleggende+ lære om KRISTUS+ bak oss, trenge fram til modenhet+ og ikke på nytt legge en grunnvoll,+ nemlig anger fra døde gjerninger+ og tro på Gud,+ 2 læren om dåp*+ og håndspåleggelse,+ de dødes oppstandelse+ og evig dom.+ 3 Og dette vil vi gjøre, hvis da Gud tillater det.+

4 For når det gjelder dem som én gang for alle er blitt opplyst,+ og som har smakt den himmelske frie gave,+ og som har fått del i hellig ånd,+ 5 og som har smakt+ Guds gode ord og den kommende tingenes ordnings* krefter,+ 6 men som har falt fra,+ så er det umulig å vekke* dem til anger igjen,+ for de pælfester* på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam.+ 7 Den jord, for eksempel, som drikker regnet som ofte faller på den, og som så frambringer planter som er velegnet for dem som den jo dyrkes for,+ får til gjengjeld en velsignelse fra Gud. 8 Men hvis den bærer torner og tistler, blir den forkastet og er nær ved å bli forbannet;+ og det ender med at den blir brent.+

9 Men i DERES tilfelle, dere elskede, er vi overbevist om det som er bedre, og som ledsages av frelse, selv om vi taler på denne måten. 10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme DERES arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn,+ ved at dere har tjent* de hellige+ og fortsetter å tjene. 11 Men vi ønsker at hver enkelt av dere skal vise den samme flid,* så dere kan ha håpets+ fulle visshet+ helt inntil enden,*+ 12 for at dere ikke skal bli trege,+ men være etterlignere+ av dem som ved tro og tålmodighet* arver løftene.+

13 For da Gud gav sitt løfte til Abraham,+ sverget+ han ved seg selv, ettersom han ikke kunne sverge ved noen større, 14 og sa: «Sannelig, med velsignelse vil jeg velsigne deg, og med tallrikhet vil jeg gjøre deg tallrik.»+ 15 Og således fikk Abraham,* etter at han hadde vist tålmodighet, dette løftet.+ 16 For mennesker sverger ved den som er større,+ og deres ed er enden på enhver diskusjon, ettersom den er en juridisk garanti for dem.+ 17 Da Gud satte seg fore i rikere mål å vise løftets arvinger+ sitt råds* uforanderlighet,+ trådte han på denne måten til* med en ed, 18 for at vi som har søkt tilflukt, ved to uforanderlige ting hvori det er umulig for Gud å lyve,+ skal ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp+ som er holdt fram for oss. 19 Dette håpet+ har vi som et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast, og det går inn innenfor* forhenget,+ 20 hvor en forløper har gått inn for vår skyld,+ Jesus, som er blitt øversteprest på Melkisẹdeks vis for evig.+

7 For denne Melkisẹdek, Sạlems konge, Den Høyeste Guds prest,+ som kom Abraham i møte da denne vendte tilbake etter å ha drept* kongene, og som velsignet ham,+ 2 og som Abraham gav en tiendedel av alt,+ er for det første, når navnet oversettes, «Rettferdighets konge», og dernest også Sạlems konge,+ det vil si «Freds konge». 3 Idet han er uten far, uten mor, uten slektsregister og verken har dagers begynnelse+ eller livs ende, men er blitt gjort lik Guds Sønn,+ forblir han prest for bestandig.+

4 SE da hvor stor denne mannen var som Abraham, familieoverhodet,* gav en tiendedel av det beste byttet.+ 5 Riktignok har de menn av Levis sønner+ som får sitt presteembete, etter Loven et bud om å innkreve tiende+ fra folket,+ det vil si fra sine brødre, selv om disse er utgått fra Abrahams lend;+ 6 men han som ikke regnet sin slekt+ fra dem, tok tiende av Abraham+ og velsignet ham som hadde løftene.+ 7 Nå er det ubestridelig* slik at det som er mindre, blir velsignet av den som er større.+ 8 Og i det ene tilfellet er det mennesker som dør, som mottar tiende,+ men i det andre tilfellet er det en om hvem det vitnes at han lever.+ 9 Og, hvis jeg kan bruke det uttrykket: Gjennom Abraham har også Levi, som mottar tiende, betalt tiende, 10 for han var ennå i sin forfaders lend+ da Melkisẹdek møtte ham.+

11 Hvis da fullkommenhet+ virkelig hadde vært mulig ved det levittiske prestedømmet+ (med det som et grunntrekk* ble jo Loven gitt til folket),+ hvilket ytterligere behov ville det da ha vært+ for at en annen prest skulle stå fram, omtalt som prest på Melkisẹdeks vis*+ og ikke på Arons vis? 12 For ettersom prestedømmet blir forandret,+ skjer det nødvendigvis også en forandring av loven.+ 13 Den som disse ting sies om, har jo vært medlem av en annen stamme,+ og fra den har ingen gjort tjeneste ved alteret.+ 14 For det er helt klart at vår Herre har utsprunget fra Juda,+ og om den stammen har Moses ikke sagt noe om prester.

15 Og det er enda mye klarere at det framstår en annen prest,+ i likhet med Melkisẹdek,+ 16 en som ikke er blitt det ifølge den lov som er knyttet til et bud som er avhengig av kjødet,+ men ifølge et uforgjengelig* livs kraft,+ 17 for som vitnesbyrd blir det sagt: «Du er prest for evig på Melkisẹdeks vis.»+

18 Derfor finner det virkelig sted en tilsidesettelse av det foregående budet fordi det er svakt+ og virkningsløst.*+ 19 For Loven gjorde ikke noe fullkomment,+ men innføringen av et bedre håp+ i tillegg gjorde det, og ved det nærmer vi oss Gud.+ 20 Og så visst som det ikke var uten en svoren ed 21 (for det er jo mennesker som er blitt prester uten en svoren ed, men det er én med en ed som ble sverget av Ham som sa om ham: «Jehova* har sverget+ (og han kommer ikke til å føle beklagelse): ’Du er prest for evig’»),+ 22 så visst er også Jesus blitt den som er gitt som pant på en bedre pakt.*+ 23 Dessuten var det mange som måtte bli prester, den ene etter den andre,+ fordi de ved døden ble hindret+ i å fortsette som sådanne, 24 men fordi han forblir i live for evig,+ har han sitt prestedømme uten noen etterfølgere.* 25 Derfor kan han også fullt ut frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, ettersom han alltid lever, så han kan gå i forbønn for dem.+

26 For en slik øversteprest som denne var velegnet for oss:+ lojal,+ uskyldig,+ ubesmittet,+ skilt fra synderne+ og opphøyd over himlene.+ 27 Han trenger ikke daglig+ å frambære ofre, slik som de andre øversteprestene gjør, først for sine egne synder+ og deretter for folkets+ (for dette gjorde han én gang+ for alle da han frambar seg selv som offer);+ 28 for Loven innsetter mennesker med svakhet+ som øversteprester,+ men den svorne eds ord,+ som kom etter Loven, innsetter en Sønn, som er fullkommengjort*+ for evig.

8 Men dette er hovedpunktet i de ting som blir drøftet her: Vi har en slik øversteprest+ som dette, og han har satt seg på høyre side av Majestetens* trone i himlene,+ 2 en offentlig tjener* på det hellige sted*+ og i det sanne telt,* som Jehova*+ og ikke et menneske har satt opp.+ 3 Enhver øversteprest er jo innsatt til å frambære både gaver og ofre;+ derfor var det nødvendig også for denne å ha noe å frambære.+ 4 Hvis han nå hadde vært på jorden, ville han ikke ha vært prest,+ ettersom det der finnes menn som frambærer gavene i samsvar med Loven, 5 men disse yter hellig tjeneste som en forbilledlig framstilling*+ og en skygge+ av de himmelske ting; liksom* Moses fikk guddommelig befaling om*+ da han skulle til å fullføre teltet:+ For han sier: «Se til at du lager alle ting etter deres mønster,* det som ble vist deg på fjellet.»+ 6 Men nå har Jesus* fått en mer fortreffelig offentlig tjeneste, slik at han også er mellommann+ for en tilsvarende bedre pakt,+ som er blitt juridisk grunnfestet på bedre løfter.+

7 For hvis den første pakt hadde vært uklanderlig, ville det ikke ha blitt søkt rom for en annen;+ 8 han klandrer jo folket når han sier: «’Se, det kommer dager,’ sier Jehova,* ’da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus;+ 9 ikke i samsvar med den pakt+ som jeg inngikk med deres forfedre på den dag da jeg grep deres hånd for å føre dem ut av Egypts land,+ for de forble ikke i min pakt,+ og derfor sluttet jeg å ha omsorg for dem,’ sier Jehova.»*+

10 «’For dette er den pakt som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,’ sier Jehova.* ’Jeg vil legge mine lover i deres sinn, og i deres hjerter+ skal jeg skrive dem. Og jeg vil bli deres Gud,+ og de skal bli mitt folk.+

11 Og de skal slett ikke lære enhver sin medborger og enhver sin bror og si: «Kjenn Jehova!»*+ For de skal alle kjenne meg,+ fra den minste til den største blant dem. 12 For jeg skal være barmhjertig overfor deres urettferdige gjerninger, og jeg skal aldri mer komme deres synder+ i hu.’»+

13 Når han sier «en ny pakt», har han gjort den tidligere pakt foreldet.*+ Men det som blir gjort foreldet og er i ferd med å bli gammelt, er nær ved å forsvinne.+

9 Når det gjelder den tidligere pakt, så hadde den bestemmelser om hellig tjeneste*+ og sitt jordiske* hellige sted.+ 2 For det ble laget et første teltrom+ hvor lampestaken+ og også bordet+ og de framlagte brødene*+ var; og det kalles «Det hellige».+ 3 Men bak det andre forhenget+ var det teltrom som kalles «Det aller helligste».*+ 4 Dette hadde et gullrøkelseskar+ og paktens ark,+ som over det hele var kledd med gull;+ i den var gullkrukken med mannaen,+ og Arons stav, som hadde satt knopper,+ og paktens* tavler;+ 5 og over den var de herlige kjerubene,+ som overskygget soningslokket.*+ Men dette er ikke tiden til å tale i detalj om disse ting.

6 Etter at disse ting var blitt laget på denne måten, har prestene til enhver tid gått inn i det første teltrommet+ for å utføre de hellige tjenester;+ 7 men i det andre rommet går øverstepresten inn alene, én gang i året,+ ikke uten blod,+ som han frambærer for seg selv+ og for folkets uvitenhetssynder.+ 8 Den hellige ånd gjør det således klart at veien+ inn til det hellige sted* ennå ikke var blitt gjort kjent mens det første telt stod.+ 9 Nettopp dette teltet er et bilde*+ som gjelder den fastsatte tid som nå er her,+ og i overensstemmelse med det blir både gaver og ofre frambåret.+ Disse kan imidlertid ikke gjøre den som utfører hellig tjeneste,* fullkommen+ med hensyn til hans samvittighet,+ 10 men har bare med mat+ og drikke+ og forskjellige former for dåp*+ å gjøre. De var lovbestemte krav vedrørende kjødet,+ og de var pålagt dem inntil den fastsatte tid kom til å bringe ting i rette skikk.*+

11 Men da Kristus kom som øversteprest+ for de gode ting som er blitt tilveiebrakt,* gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning,+ 12 gikk han, nei ikke med* blodet+ av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod,+ én gang for alle inn på* det hellige sted og oppnådde* en evig utfrielse* for oss.+ 13 For når blodet av geiter+ og av okser+ og asken+ av en kvige, som blir stenket på dem som er blitt besmittet,*+ helliger så langt som til kjødets renhet,+ 14 hvor mye mer skal da ikke KRISTI blod,+ han som ved en evig ånd frambar seg selv som et offer+ uten lyte for Gud, rense+ vår samvittighet fra døde gjerninger,+ så vi kan yte den levende Gud hellig tjeneste?+

15 Og det er derfor han er mellommann+ for en ny pakt, for at de som er blitt kalt, skal få løftet om den evige arv,+ ettersom en død har funnet sted til deres utfrielse ved en løsepenge+ fra overtredelsene under den tidligere pakt.+ 16 For hvor det er en pakt,*+ er det nødvendig at den menneskelige paktslutters* død blir tilveiebrakt. 17 For en pakt er gyldig på grunnlag av døde ofre,* ettersom den ikke er i kraft på noe tidspunkt mens den menneskelige paktslutter lever. 18 Derfor ble heller ikke den tidligere pakt+ innviet* uten blod.+ 19 For da hvert bud ifølge Loven var blitt kunngjort av Moses for hele folket,+ tok han blodet av de unge oksene og av geitene sammen med vann og skarlagenrød ull og isop+ og stenket selve boken* og hele folket 20 og sa: «Dette er paktens blod, den pakt som Gud har pålagt dere.»*+ 21 Og han stenket teltet+ og likeledes alle karene som hørte til den offentlige tjeneste, med blodet.+ 22 Ja, nesten alle ting blir renset med blod+ ifølge Loven, og uten at blod blir utøst,+ finner ingen tilgivelse* sted.+

23 Derfor var det nødvendig at de forbilledlige framstillinger+ av de ting som er i himlene, skulle bli renset ved disse midlene,+ men selve de himmelske ting med ofre som er bedre enn slike ofre. 24 For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender,+ og som er et avbilde av virkeligheten,*+ men inn i selve himmelen,+ for nå å tre fram for Guds person* for oss.+ 25 Det var heller ikke for at han skulle ofre seg selv ofte, slik som jo øverstepresten går inn på det hellige sted*+ år etter år+ med blod som ikke er hans eget. 26 Ellers ville han ha måttet lide ofte fra verdens grunnleggelse.*+ Men nå har han gitt seg til kjenne+ én gang+ for alle ved avslutningen* på tingenes ordninger*+ for å ta synden bort ved å ofre seg selv.+ 27 Og liksom menneskene+ har i vente* å dø én gang for alle, men deretter en dom,+ 28 så ble også KRISTUS ofret én gang+ for alle for å bære manges synder;+ og den andre gangen+ han kommer til syne,+ vil det være skilt fra synd*+ og for dem som ivrig venter på ham til sin frelse.+

10 For ettersom Loven har en skygge+ av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne.+ 2 Ville en ikke ellers ha sluttet med å frambære ofrene, ettersom de som yter hellig tjeneste,* og som var blitt renset én gang for alle, ikke mer ville ha noen bevissthet om synder?+ 3 Ved disse ofrene gis det tvert imot en påminnelse om synder år etter år,+ 4 for det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder.+

5 Derfor sier han idet han kommer inn i verden: «’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke,+ men du gjorde i stand et legeme til meg.+ 6 Du godkjente ikke helbrennofre* og syndoffer.’+ 7 Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen* står det skrevet om meg)+ for å gjøre din vilje, Gud.’»+ 8 Etter først å ha sagt: «Du ønsket ikke og godkjente heller ikke slaktofre og offergaver og helbrennofre og syndoffer»+ — som frambæres i samsvar med Loven+ — 9 så sier han faktisk: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje.»*+ Han avskaffer det første, for at han kan befeste det andre.+ 10 Ved den nevnte «vilje»+ er vi blitt helliget+ ved at Jesu Kristi legeme ble ofret+ én gang+ for alle.

11 Og hver prest stiller seg opp+ dag etter dag+ for å utføre offentlig tjeneste og for ofte å frambære de samme ofre, ettersom disse aldri kan ta bort synder fullstendig.+ 12 Men denne frambar ett offer for synder for bestandig+ og satte seg ved Guds høyre hånd,+ 13 og fra da av venter han inntil hans fiender blir lagt som en skammel for hans føtter.+ 14 For med ett offer+ har han gjort dem som blir helliget, fullkomne+ for bestandig. 15 Dessuten vitner også den hellige ånd+ for oss, for etter at den har sagt: 16 «’Dette er den pakt som jeg skal slutte med dem etter de dager,’ sier Jehova.* ’Jeg vil legge mine lover i deres hjerter, og i deres sinn skal jeg skrive dem’»,+ 17 så sier den:* «Og jeg skal aldri mer komme deres synder og deres lovløse gjerninger i hu.»+ 18 Hvor det nå er tilgivelse+ for disse, er* det ikke lenger noen ofring* for synd.+

19 Derfor, brødre, ettersom vi ved Jesu blod har frimodighet* når det gjelder veien inn+ til det hellige sted,*+ 20 den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget,+ det vil si hans kjød,+ 21 og ettersom vi har en stor prest over Guds hus,+ 22 la oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet+ og fått våre legemer badet med rent vann.+ 23 La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring* av vårt håp+ uten å vakle,+ for han som gav løftet, er trofast.+ 24 Og la oss tenke på hverandre* for å oppgløde+ til kjærlighet og gode gjerninger+ 25 og ikke unnlate* å komme sammen,+ slik noen har for vane, men oppmuntre+ hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.+

26 For hvis vi med vilje praktiserer synd+ etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten,+ er det ikke lenger noe offer for synder tilbake,+ 27 men det er en fryktelig forventning om dom,+ og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.+ 28 Enhver som har ringeaktet Moseloven, dør uten medynk etter vitnesbyrd fra to eller tre.+ 29 Hvor mye strengere straff+ mener dere da ikke den fortjener som har tråkket+ på Guds Sønn, og som har ansett paktens blod,+ som han ble helliget ved, for å være av alminnelig verdi, og som med forakt har krenket den ufortjente godhets ånd?+ 30 For vi kjenner ham som sa: «Hevnen er min; jeg vil gjengjelde»,*+ og igjen: «Jehova* skal dømme sitt folk.»+ 31 Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender.+

32 Men husk stadig på de første* dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst,+ utholdt en stor kamp under lidelser,+ 33 noen ganger mens dere som i et teater+ ble utsatt for både forhånelser og trengsler, og noen ganger mens dere ble delaktige med dem som gjennomgikk slikt.+ 34 For dere viste medfølelse med dem som var i fengsel, og fant dere også med glede i plyndringen+ av de ting dere eide, ettersom dere visste at dere har en bedre og blivende eiendom.+

35 Kast derfor ikke bort DERES frimodighet i tale,+ som har en stor lønn+ å få utbetalt. 36 For dere trenger utholdenhet,+ for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje,+ skal få del i oppfyllelsen av løftet.+ 37 For ennå «en meget kort tid»,+ og «han som kommer, skal komme og skal ikke drøye».+ 38 «Men min rettferdige skal leve på grunn av tro»,+ og «hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham».+ 39 Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse,+ men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.+

11 Tro+ er den sikre forventning* om ting en håper+ på, det tydelige bevis* for virkelige ting,* enda de ikke ses.+ 2 For ved den fikk menn i gammel tid* godt vitnesbyrd.+

3 Ved tro skjønner vi at tingenes ordninger*+ ble brakt i stand* ved Guds ord,+ slik at det som ses, er blitt til av ting som ikke er synlige.+

4 Ved tro frambar Abel for Gud et mer verdifullt offer enn Kain,+ og ved denne tro fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet+ om hans gaver; og ved den taler han ennå, selv om han døde.+

5 Ved tro ble Ẹnok+ forflyttet så han ikke skulle se døden, og han var ikke å finne noe sted, fordi Gud hadde forflyttet ham;+ for før han ble forflyttet, fikk han det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud.+ 6 Men uten tro+ er det umulig å behage ham,+ for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til,+ og at han skal lønne*+ dem som oppriktig søker ham.+

7 Ved tro viste Noah+ gudsfrykt, etter at han hadde fått guddommelig advarsel om ting som ennå ikke var sett,+ og bygde en ark+ til redning for sin husstand; og ved denne tro fordømte han verden,+ og han ble arving til den rettferdighet+ som er i samsvar med tro.

8 Ved tro adlød Abraham,+ da han ble kalt, idet han drog ut til et sted som han skulle få som en arv; og han drog ut, enda han ikke visste hvor han kom hen.+ 9 Ved tro bodde han som utlending i løftets land som i et fremmed land+ og bodde i telt+ sammen med Isak+ og Jakob,+ som var arvinger sammen med ham til nøyaktig det samme løftet.+ 10 For han ventet på den byen+ som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester* og opphavsmann.+

11 Ved tro fikk også Sara+ selv kraft til å unnfange en ætt, til og med da hun var forbi aldersgrensen,+ ettersom hun anså ham som hadde gitt løftet, for trofast.+ 12 Derfor ble det også som følge av én mann+ — og det en som var så godt som død+ — født barn likså tallrike som himmelens stjerner og som sandkornene ved havets bredd, som ikke kan telles.+

13 I tro døde+ alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene,+ men de så dem oppfylt langt borte+ og hilste dem velkommen* og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet.+ 14 For de som sier slike ting, gir til kjenne at de ivrig søker et sted som er deres eget.+ 15 Og hvis de nå virkelig hadde fortsatt å tenke på det stedet som de hadde dratt ut fra,+ ville de hatt anledning til å vende tilbake.+ 16 Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til.+ Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud,+ for han har gjort en by+ rede for dem.

17 Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd,+ så godt som ofret* Isak, ja, han som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre* sin enbårne sønn,+ 18 enda det var blitt sagt til ham: «Det som skal kalles ’din ætt’, skal komme gjennom Isak.»+ 19 Men han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde;+ og derfra fikk han ham også tilbake på en billedlig måte.*+

20 Ved tro var det også at Isak velsignet Jakob+ og Esau+ med tanke på ting som skulle komme.

21 Ved tro velsignet Jakob, da han skulle dø,+ hver av Josefs sønner+ og tilbad, idet han støttet seg til* toppen av sin stav.+

22 Ved tro talte Josef, da han nærmet seg slutten, om Israels sønners utgang;+ og han gav påbud om sine ben.+

23 Ved tro ble Moses skjult av sine foreldre i tre måneder etter sin fødsel,+ fordi de så at det lille barnet var vakkert,+ og de ikke fryktet kongens befaling.+ 24 Ved tro nektet Moses, da han var blitt voksen,+ å bli kalt sønn av faraos datter,+ 25 idet han valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk framfor å ha den midlertidige nytelse av synd, 26 ettersom han anså KRISTI* vanære+ for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så ufravendt fram til utbetalingen av lønnen.+ 27 Ved tro forlot han Egypt,+ men ikke i frykt for kongens vrede,+ for han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige.+ 28 Ved tro hadde han feiret påsken*+ og foretatt* stenkingen av blodet,+ for at ødeleggeren ikke skulle røre deres førstefødte.+

29 Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som på tørt land,+ men da egypterne våget seg ut i det, ble de oppslukt.+

30 Ved tro falt Jẹrikos murer etter at folket hadde gått rundt dem* i sju dager.+ 31 Ved tro unngikk skjøgen Rạhab+ å omkomme sammen med dem som handlet ulydig, fordi hun tok imot speiderne på en fredelig måte.+

32 Og hva mer skal jeg si? Tiden vil jo ikke strekke til for meg hvis jeg går videre og forteller om Gịdeon,+ Bạrak,+ Samson,+ Jẹfta,+ David+ og også om Samuel+ og de andre profetene,+ 33 som ved tro beseiret kongeriker i krig,+ øvde rettferdighet,+ oppnådde løfter,+ stoppet gapet på løver,+ 34 stanset ilds kraft,+ unnslapp sverdets egg,*+ ble gjort sterke etter å ha vært svake,+ ble tapre i krig,+ jaget fremmedes hærer på flukt.+ 35 Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse;+ men andre menn ble torturert fordi de ikke ville ta imot utfrielse ved en løsepenge, for at de skulle kunne oppnå en bedre oppstandelse. 36 Ja, andre fikk sin prøve ved spott og piskeslag, ja mer enn det, ved lenker+ og fengsel.+ 37 De ble steinet,+ de ble prøvd,+ de ble sagd i stykker, de døde+ idet de ble drept med sverd, de gikk omkring i saueskinn,+ i geiteskinn, mens de led nød,+ var i trengsel,+ ble mishandlet;+ 38 og verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og fjell og grotter+ og jordhuler.

39 Og likevel, selv om alle disse fikk godt vitnesbyrd ved sin tro, fikk de ikke del i oppfyllelsen av løftet,+ 40 fordi Gud hadde forutsett* noe bedre+ for oss,+ for at de+ ikke skulle bli gjort fullkomne+ uten oss.+

12 Derfor, da vi har så stor en sky av vitner*+ omkring oss, så la også oss avlegge alt som tynger,+ og den synd som lett vikler seg om oss,+ og la oss med utholdenhet+ løpe det løp+ som er lagt foran oss,+ 2 mens vi ufravendt ser på vår tros Hovedformidler*+ og Fullender,+ Jesus. På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt+ han en torturpæl,* idet han foraktet skammen, og han har satt seg på høyre side av Guds trone.+ 3 Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse+ fra syndere som går imot sine egne interesser,* for at dere ikke skal bli trette og gi opp i DERES sjeler.+

4 I den kamp dere fører mot denne synd, har dere ennå aldri stått imot så langt som til blodet,+ 5 men dere har helt glemt den formaning som taler til dere som til sønner:+ «Min sønn, ringeakt ikke tukten fra Jehova,* gi heller ikke opp når du blir tilrettevist* av ham;+ 6 for den Jehova* elsker, den tukter han; ja, han svinger svøpen over enhver som han tar imot som sønn.»+

7 Det at dere holder ut, tjener til tukt+ for dere. Gud handler med dere som med sønner.+ For hvilken sønn er det som en far ikke tukter?+ 8 Men hvis dere er uten den tukt som alle har fått del i, er dere i virkeligheten uekte barn+ og ikke sønner. 9 Videre hadde vi fedre som var av vårt kjød, til å tukte oss,+ og vi viste dem respekt. Skal vi ikke da mye mer underordne oss under vårt åndelige livs* Far og leve?+ 10 For de tuktet oss i noen få dager etter hva de syntes var godt,+ men han gjør det til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.+ 11 Riktignok synes ingen tukt i øyeblikket å være til glede, men til sorg;+ men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt,+ nemlig rettferdighet.*+

12 Derfor, rett opp de hender som henger ned,+ og de svekkede knær,+ 13 og fortsett å gjøre rette stier for DERES føtter,+ for at det som er halt, ikke skal gå av ledd, men heller bli helbredet.+ 14 Jag etter fred med alle+ og etter helligelsen;+ uten den skal ingen se Herren;+ 15 og pass nøye på at ingen går glipp av Guds ufortjente godhet,+ at ingen giftig rot+ skyter opp og skaper vanskeligheter og mange blir besmittet av den,+ 16 at det ikke er noen utuktig eller noen som ikke verdsetter hellige ting, slik som Esau,+ som i bytte for ett måltid gav bort sine rettigheter som førstefødt.+ 17 For dere vet at han også senere, da han ønsket å arve velsignelsen,+ ble forkastet,+ for selv om han med tårer ivrig søkte en sinnsendring,*+ fant han ikke rom for den.+

18 For dere har ikke nærmet dere det* som en kan føle på,+ og som er blitt satt i brann av ild,+ og en mørk sky og tykt mørke og en storm+ 19 og skingringen av en trompet+ og røsten av ord;+ da folket hørte denne røsten, bønnfalt de om at ikke et ord mer måtte bli rettet til dem.+ 20 For de kunne ikke utholde befalingen: «Og hvis et dyr berører fjellet, skal det steines.»+ 21 Og skuet* var så fryktinngytende at Moses sa: «Jeg er redd og skjelver.»+ 22 Men dere har nærmet dere et Sions fjell+ og en by+ som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem,+ og myriader * av engler,+ 23 i allmenn forsamling,*+ og menigheten av de førstefødte,+ de som er blitt innskrevet+ i himlene, og Gud, alles Dommer,+ og det åndelige liv*+ til rettferdige som er blitt gjort fullkomne,+ 24 og Jesus, mellommannen*+ for en ny pakt,+ og bestenkningens blod,+ som taler på en bedre måte enn Abels blod.+

25 Se til at dere ikke unnslår dere overfor* ham som taler.+ For når de som unnslo seg overfor ham som gav guddommelig advarsel på jorden,+ ikke unnslapp, skal vi det mye mindre hvis vi vender oss bort fra ham som taler fra himlene.+ 26 Den gangen rystet hans røst jorden,+ men nå har han lovt og sagt: «Enda en gang vil jeg sette ikke bare jorden, men også himmelen i bevegelse.»+ 27 Men uttrykket «enda en gang» betegner at de ting som blir rystet, som ting som er blitt dannet,+ skal bli fjernet, for at de ting som ikke blir rystet, skal forbli.+ 28 Derfor, ettersom vi skal få et rike som ikke kan rystes,+ måtte vi da fortsatt ha ufortjent godhet, hvorved vi på en antagelig* måte kan yte Gud hellig tjeneste* med gudsfrykt og ærefrykt.+ 29 For vår Gud er også en fortærende ild.+

13 La DERES broderkjærlighet vare ved.+ 2 Glem ikke gjestfriheten,*+ for ved den har noen uten å vite det hatt engler som gjester.*+ 3 Husk på dem som er i lenker,+ som om dere var lagt i lenker sammen med dem,+ og dem som blir mishandlet,+ siden dere også selv fortsatt er i et legeme. 4 La ekteskapet holdes i ære blant alle og ektesengen være ubesmittet,+ for Gud skal dømme utuktige* og ekteskapsbrytere.*+ 5 La DERES levemåte være fri for kjærlighet til penger,+ idet dere er tilfreds+ med de nåværende ting.+ For han har sagt: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.»+ 6 Vi kan derfor være ved godt mot+ og si: «Jehova* er min hjelper; jeg vil ikke være redd. Hva kan* et menneske gjøre meg?»+

7 Husk dem som tar ledelsen blant dere,*+ som har talt Guds ord til dere, og etterlign+ deres tro, idet dere gir nøye akt på resultatet av deres livsførsel.+

8 Jesus Kristus er den samme i går og i dag og for evig.+

9 Bli ikke revet med av forskjellige og fremmede lærdommer;+ for det er godt at hjertet får fasthet* ved ufortjent godhet,+ ikke ved visse sorter mat;+ de som er opptatt av slikt, har ikke hatt gagn av det.

10 Vi har et alter som de som utfører hellig tjeneste* ved teltet,* ikke har rett til å spise fra.+ 11 For kroppene av de dyr hvis blod øverstepresten for synd bringer inn på det hellige sted,* blir brent opp utenfor leiren.+ 12 Derfor led også Jesus utenfor porten,+ for at han skulle hellige+ folket med sitt eget blod.+ 13 La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære den vanære han bar,*+ 14 for vi har ikke her en by som består,+ men vi søker ivrig den som skal komme.+ 15 La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud,+ det vil si frukt av lepper+ som offentlig kunngjør* hans navn.+ 16 Og glem ikke å gjøre godt+ og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.+

17 Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere,*+ og vær føyelige,*+ for de våker over DERES sjeler som de som skal avlegge regnskap;+ sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.+

18 Be+ stadig for oss, for vi har tillit til at vi har en ærlig* samvittighet, idet vi ønsker å oppføre oss ærlig i alle ting.+ 19 Men jeg formaner dere spesielt til å gjøre dette, for at jeg desto snarere må bli gitt tilbake til dere.+

20 Måtte nå fredens Gud,+ som førte sauenes+ store hyrde,+ vår Herre Jesus, opp fra de døde+ med en evig pakts+ blod,+ 21 utruste dere med alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, og i oss, ved Jesus Kristus, utføre det som er velbehagelig i hans øyne;+ ham tilkommer herligheten for evig og alltid.+ Amen.

22 Nå formaner jeg dere, brødre, til å tåle dette oppmuntringens ord, for jeg har i virkeligheten avfattet et brev til dere i få ord.+ 23 Dere skal vite at vår bror Timọteus+ er blitt frigitt; hvis han kommer ganske snart,* skal jeg besøke dere sammen med ham.

24 Overbring mine hilsener til alle dem som tar ledelsen+ blant dere,* og til alle de hellige. De som er i* Italia,+ sender dere sine hilsener.

25 Den ufortjente godhet+ være med dere alle.*