LUKAS
Studienoter – kapittel 10
Etter dette: De hendelsene som er nedskrevet fra Lu 10:1 til 18:14, er ikke nevnt i de andre evangeliene. Men noen av emnene i disse kapitlene er omtalt av de andre evangelieskribentene, tydeligvis i forbindelse med hendelser tidligere i Jesu tjeneste. Det ser ut til at de hendelsene Lukas beskriver, fant sted etter løvhyttehøytiden om høsten i år 32. (Se Tillegg A7.) På dette tidspunktet begynte Jesus tydeligvis å utføre det meste av sin virksomhet lenger sør, i området i og rundt Jerusalem og i Judea og Perea. Det var dette området han konsentrerte sin forkynnelse om de siste seks månedene av sin jordiske tjeneste.
70: Enkelte tidlige håndskrifter sier «72», og dette tallet blir brukt i noen bibeloversettelser. Men tallet «70» står i mange andre tidlige, autoritative håndskrifter, deriblant Codex Sinaiticus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus og Codex Ephraemi Syri rescriptus, som begge er fra 400-tallet. Bibelkommentatorer har kommet med forskjellige forklaringer på denne lille forskjellen i ordlyd, men den har ingen betydning for selve budskapet. De mange gamle håndskriftene og oversettelsene stemmer overens på alle viktige punkter og bekrefter at Jesus virkelig sendte ut en stor gruppe disipler to og to for at de skulle forkynne.
70 andre: Dette sikter tydeligvis til 70 disipler i tillegg til de 12 apostlene, som var blitt opplært og sendt ut tidligere. – Lu 9:1–6.
sandaler: Dette ser ut til å sikte til et ekstra par, for Jesus sa at de ikke skulle ta med seg sandaler. Det var vanlig å ta med seg ekstra sandaler på en lang reise, siden sålene på ett par kunne bli utslitt eller remmene kunne ryke. Da Jesus ga lignende instrukser ved en tidligere anledning, sa han at disiplene skulle «ha [eller: «binde»] på seg» de sandalene de hadde fra før. (Mr 6:8, 9) Og som det framgår av Mt 10:9, 10, ga han dem beskjed om at de ikke skulle ‘skaffe seg’ sandaler, det vil si ikke få tak i noen i tillegg til dem de allerede hadde på seg.
hilse på noen: Eller: «hilse på noen ved å omfavne dem». I visse situasjoner kan det greske ordet aspạzomai («å hilse på») ha dreid seg om noe mer enn bare å si «hei» eller «god dag». Det kan ha omfattet de omfavnelsene og den lange samtalen som det å treffe en venn ofte fører til. Jesus oppfordret ikke disiplene til å være uhøflige, men han understreket at de skulle unngå unødvendige forstyrrelser og i stedet bruke tiden på best mulig måte. Profeten Elisja ga en gang lignende instrukser til sin tjener Gehasi. (2Kg 4:29) I begge tilfeller hastet det med å utføre et oppdrag, så det var ingen tid å miste.
fredens venn: Bokstavelig: «fredens sønn». Selv om dette er skrevet på gresk, gjenspeiler det tydeligvis et hebraisk idiom som overbringer tanken om en fredselskende eller fredelig person. I denne sammenhengen beskriver det en som ønsker å bli forsonet med Gud, og som lytter til «det gode budskap om fred» og tar imot det, slik at han oppnår fred med Gud. – Apg 10:36.
Dere skal ikke hele tiden flytte fra hus til hus: Ved en tidligere anledning ga Jesus lignende instrukser til de 12 apostlene. (Mt 10:11; Mr 6:10; Lu 9:4) Han ga nå de 70 forkynnerne beskjed om at når de kom til en by, skulle de bli i et hjem der de ble vist gjestfrihet. Ved at de ikke flyttet fra hus til hus for å prøve å finne et sted der de kunne få større komfort, bedre mat eller flere materielle ting, viste de at slike faktorer var mindre viktige. Det som var viktig, var det oppdraget de hadde fått om å forkynne.
Sodoma skal slippe lettere: Det Jesus sa her, tyder på at i hvert fall noen av dem som ble utslettet i Sodoma og Gomorra, kanskje får en oppstandelse på dommens dag. (Mt 10:15; 11:22, 24; Lu 10:14) I så fall vil de få livet tilbake i oppstandelsen av de «urettferdige». (Apg 24:15) Om alle i Sodoma og Gomorra får en oppstandelse, blir avgjort av Jehova, «hele jordens [rettferdige] Dommer», og hans Sønn. – 1Mo 18:25; Joh 5:22; se også studienote til Joh 5:29.
Tyrus og Sidon: Dette var ikke-jødiske byer ved middelhavskysten i Fønikia. – Se Tillegg B10.
sekkelerret: Se Ordforklaringer.
himmelen: Se studienote til Mt 11:23.
graven: Se studienote til Mt 11:23.
70: Se studienote til Lu 10:1.
Jeg ser allerede Satan falle ned som et lyn fra himmelen: Jesus snakker tydeligvis profetisk. Han ser Satan bli kastet ut av himmelen som om det allerede har skjedd. Åp 12:7–9 beskriver krigen i himmelen og knytter Satans fall til det messianske rikets fødsel. Jesus understreket her hvor sikkert det var at Satan og hans demoner ville bli beseiret i denne framtidige krigen, for de 70 disiplene, som bare var ufullkomne mennesker, hadde nettopp fått kraft fra Gud til å drive ut demoner. – Lu 10:17.
slanger og skorpioner: I denne sammenhengen omtalte Jesus disse dyrene i overført betydning som symbol på skadelige ting. – Se også Ese 2:6.
for små barn: Se studienote til Mt 11:25.
Jehova: I 5Mo 6:5, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
hjerte ... sjel ... styrke ... sinn: En mann som var kyndig i Loven, siterer her 5Mo 6:5, der den hebraiske grunnteksten bruker tre ord – hjerte, sjel og styrke. Men ifølge Lukas’ beretning, som er skrevet på gresk, bruker mannen de fire begrepene hjerte, sjel, styrke og sinn. Mannens svar viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at disse fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet. – Les en mer detaljert redegjørelse for dette i studienote til Mr 12:30.
hele din sjel: Eller: «hele deg; hele ditt liv». – Se Ordforklaringer: «Sjel».
din neste: Se studienote til Mt 22:39.
en samaritan: Jøder generelt så ned på samaritanene og ville ikke ha noe med dem å gjøre. (Joh 4:9) Noen jøder brukte til og med ordet «samaritan» som et skjellsord. (Joh 8:48) Ifølge Misjna skal en rabbi ha sagt: «Den som spiser samaritanenes brød, er lik en som spiser svinekjøtt.» (Shebiith 8:10) Mange jøder ville ikke tro på et vitneutsagn fra en samaritan eller ta imot hjelp fra en samaritan. Jesus kjente til den nedlatende holdningen som fantes blant jøder generelt, og han fikk fram et viktig poeng i denne illustrasjonen som ofte blir omtalt som lignelsen om den barmhjertige samaritan.
helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem: Legen Lukas gjengir her Jesu illustrasjon på en detaljert måte ved å beskrive sårbehandling som var i harmoni med de metodene som ble brukt på den tiden. Både olje og vin var lett tilgjengelige midler som ofte ble brukt når man behandlet sår. Olje ble noen ganger brukt til å smøre inn sår med (se også Jes 1:6), og vin har en viss medisinsk verdi som antiseptisk og mildt desinfiserende middel. Lukas forteller også at sårene ble forbundet, noe som forhindret at de ble verre.
et herberge: Det greske ordet betyr bokstavelig «et sted der alle slippes inn eller tas imot». Reisende kunne finne husly for seg selv og dyrene sine på slike steder. Verten sørget for grunnleggende ting, for eksempel mat, og kunne mot betaling pleie personer som han fikk omsorg for.
denarer: Se Ordforklaringer: «Denar» og Tillegg B14.
Han som viste barmhjertighet mot ham: Mannen som var kyndig i Loven, fikk seg kanskje ikke til å bruke ordet «samaritan». Men hans svar, sammen med Jesu avsluttende bemerkning, viser likevel tydelig hva man skal lære av illustrasjonen: En sann neste, et ekte medmenneske, er en som viser barmhjertighet.
en landsby: Sikter tydeligvis til Betania, en landsby på den østsørøstlige skråningen av Oljeberget, cirka 3 km fra Jerusalem. (Se studienote til Joh 11:18.) Det var her Marta, Maria og Lasarus bodde. Slik Kapernaum var Jesu bosted i Galilea (Mr 2:1), kan Betania kalles hans bosted i Judea.
Marta: Det er bare Marta som nevnes her i forbindelse med at hun tar imot Jesus i hjemmet sitt. Marta tok vanligvis ledelsen (Lu 10:40; Joh 11:20), noe som tyder på at hun var storesøsteren til Maria. – Lu 10:39.
Det holder med noen få ting, eller bare én: Enkelte gamle håndskrifter har en kortere ordlyd som kan gjengis slik: «Men én ting er nødvendig.» Denne ordlyden gjenspeiles i noen bibeloversettelser. Men den ordlyden som er brukt i hovedteksten her, har god støtte i håndskriftmaterialet. Uansett hvilken ordlyd man baserer seg på, er hovedbudskapet i Jesu råd det samme, nemlig at man skal sette åndelige ting først. Jesus roser deretter Maria for at hun har valgt «det som er viktigst», ved at hun prioriterer åndelige ting.
det som er viktigst: Bokstavelig: «den gode del». I Septuaginta blir det greske ordet merịs, som bokstavelig betyr «del», brukt om en porsjon, eller andel, mat (1Mo 43:34; 5Mo 18:8) og også om en «andel» i åndelig forstand. (Sl 16:5; 119:57) I Marias tilfelle omfattet «den gode del» å ta imot åndelig mat fra Guds Sønn.