APOSTLENES GJERNINGER
Studienoter – kapittel 27
vi: Som nevnt i studienotene til Apg 16:10 og 20:5 inneholder Apostlenes gjerninger flere deler der Lukas, som har skrevet boken, bruker slike pronomener i første person som «vi» og «oss» når han forteller om det som skjedde. (Apg 27:20) Det viser at Lukas reiste sammen med Paulus på deler av noen av de mange reisene hans. I den delen av Apostlenes gjerninger som begynner her og fortsetter til Apg 28:16, bruker Lukas slike pronomener, noe som viser at han var sammen med Paulus på reisen til Roma.
offiser: Eller: «centurion». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.
på en vennlig måte: Eller: «på en menneskevennlig (menneskekjærlig) måte». Det greske ordet filanthrọpos og det beslektede ordet filanthropịa betegner det å vise interesse og kjærlig omsorg for andre mennesker. Dagen etter at de hadde gått om bord i skipet, etter å ha seilt elleve mil nordover, la de til land i Sidon, på den syriske kysten. Offiseren Julius behandlet tydeligvis ikke Paulus som en vanlig forbryter, muligens fordi Paulus var en romersk statsborger som ikke var domfelt. – Apg 22:27, 28; 26:31, 32.
et skip: Et kornskip. (Apg 27:37, 38) På denne tiden var Egypt Romas kornkammer. Egyptiske kornskip la til kai i Myra, en større havneby som lå i den sørvestlige delen av Lilleasia. Offiseren Julius fant et slikt skip og fikk soldatene og fangene om bord i det. Dette skipet må ha vært mye større enn det skipet de seilte med på den første delen av reisen. (Apg 27:1–3) Det hadde en verdifull last med hvete om bord i tillegg til 276 mennesker – mannskapet, soldatene, fangene og sannsynligvis også andre som skulle til Roma. Siden Myra lå rett nord for Alexandria i Egypt, kan det ha vært normalt at skip derfra gjorde et stopp i Myra. En annen mulighet er at motvind (Apg 27:4, 7) hadde tvunget skipet fra Alexandria til å forandre kurs og ankre opp i Myra. – Se Tillegg B13.
soningsdagsfasten: Eller: «høstfasten». Bokstavelig: «fasten». Det greske ordet for «fasten» sikter til den eneste fasten som Moseloven påla israelittene å holde, det vil si fasten i forbindelse med den årlige soningsdagen, også kalt jom kippur (hebraisk: jom hakkippurịm, «overdekkingenes dag»). (3Mo 16:29–31; 23:26–32; 4Mo 29:7; se Ordforklaringer: «Soningsdagen».) Uttrykket «å plage seg selv», som blir brukt i forbindelse med soningsdagen, sikter sannsynligvis til forskjellige former for selvfornektelse, deriblant faste. (3Mo 16:29, fotn.) Det at ordet «fasten» er brukt her i Apg 27:9, støtter tanken om at en viktig del av den selvfornektelsen som ble praktisert på soningsdagen, var faste. Soningsdagsfasten ble holdt sent i september eller tidlig i oktober.
livet vårt: Eller: «sjelene våre». Det greske ordet psykhẹ som er brukt her, sikter i denne sammenhengen til en person eller til det livet en person har. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.
Eurakylon: Gresk: Eurakỵlon; latin: euroạquilo. En nordøstlig vind som sjøfolk på Middelhavet kjenner som gregalen. Det er den mest voldsomme vinden som blåser på Middelhavet. Den var ekstremt farlig for et skip med store seil, som lett kunne kantre i en slik storm.
skipsbåten: Det greske ordet skạfe sikter til en jolle som ble slept etter skipet, eller som på større skip var plassert om bord. Den kunne brukes når skipet var ankret opp et sted langs kysten og man skulle i land. Den kunne også brukes til å losse last eller til å trekke skipet når man skulle snu det. I en nødssituasjon kunne den også fungere som livbåt. Når det ble storm, heiste man gjerne skipsbåten om bord, så den ikke skulle bli fylt med vann eller bli knust.
Syrtebuktene: Det greske navnet Sỵrte kommer fra en rot som betyr «å slepe». Dette var navnet på to havbukter ved kysten av Nord-Afrika (ved kysten av dagens Tunisia og Libya). Den vestlige bukta (mellom Tunis og Tripoli) ble kalt Lille Syrte (nå Gabèsbukta) og den østlige Store Syrte (i dag Sidrabukta). Begge buktene var fryktet av oldtidens sjøfolk på grunn av sine lumske sandbanker, som hele tiden skiftet form på grunn av tidevannet. Strabon, en gresk geograf i det første århundre evt., skrev dette om skip som støtte på en sandbanke: «Det er sjelden at en båt slipper fri igjen.» (Geography, 17, III, 20) Josefus (Den jødiske krig, Oslo 2002, Andre bok, kap. 16, pkt. 4 [s. 192]) sa at bare navnet Syrte vakte frykt hos dem som hørte det. – Se Tillegg B13.
det kraftige uværet: Bokstavelig: «en ikke liten storm». Det greske uttrykket sikter til en voldsom storm. På Paulus’ tid navigerte sjøfolkene etter referansepunkter som de kunne se, så når det var overskyet og de verken kunne se sol eller stjerner, var det vanskelig for dem å navigere.
for ikke én av dere skal miste livet: Eller: «for ikke ett liv (en sjel) blant dere skal gå tapt». Det greske ordet psykhẹ som er brukt her, sikter i denne sammenhengen til en person eller til det livet en person har. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.
som jeg utfører hellig tjeneste for: Eller: «som jeg tjener (tilber)». – Se studienote til Apg 26:7.
Adriahavet: På Paulus’ tid sto dette navnet for et større område enn det vi i dag kaller Adriaterhavet. Ifølge den greske geografen Strabon har havet navn etter byen Atria, som lå ved munningen av elven Po, ved den bukta som nå heter Veneziabukta. (Geography, 5, I, 8) Byen Adria i dagens Italia ligger et lite stykke fra kysten. Det ser ut til at navnet Adriahavet til å begynne med ble brukt bare om havområdene nærmest datidens Atria, men at det litt etter litt kom til å omfatte mer. Til slutt omfattet det både det havet vi i dag kaller Adriaterhavet, Det joniske hav og den delen av Middelhavet som ligger øst for Sicilia (og Malta) og vest for Kreta. – Se Tillegg B13.
20 favner: Cirka 36 m. En favn var en måleenhet som ble brukt til å angi vanndybde. En favn regnes som regel for å være lik fire alen (cirka 1,8 m) og svarer omtrent til avstanden mellom fingerspissene på en manns utstrakte armer. Det greske ordet for «favn» (orguiạ) kommer fra et ord som betyr «å strekke ut; å rekke». – Se Tillegg B14.
15 favner: Cirka 27 m. – Se studienoten til 20 favner i dette verset og Tillegg B14.
276: Enkelte håndskrifter oppgir andre tall for hvor mange mennesker som var om bord, men tallet 276 har solid støtte i håndskriftmaterialet og godtas av de fleste bibelkommentatorer. Skip på den tiden kunne ha så mange passasjerer. Josefus forteller om et skip med 600 mennesker om bord som led skipbrudd på vei til Roma.
mennesker: Eller: «sjeler». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.