Kravet om høyere lønn

«VI VIL HA HØYERE LØNN!» Det er et krav som gjør seg stadig mer gjeldende i mange land i vår tid.

Kravet om høyere lønn fikk ny styrke i De forente stater i mars måned. Da la nemlig en lang rekke embetsmenn ned arbeidet. Hvorfor gjorde de det? Jo, de gjorde det fordi deres krav om høyere lønn ikke ble innfridd. Cirka 200 000 postfunksjonærer gikk til streik mot sin arbeidsgiver, De forente staters føderale myndigheter.

Det var også mange andre streiker og trusler om streiker. Det var ikke bare de føderale myndigheter som ble berørt, men også kommunale myndigheter og private konserner. I de fleste tilfelle ble det reist krav om høyere lønn.

Hvorfor er det så mange mennesker som kommer med slike krav? Hvor skal det hele ende? Hva er løsningen?

Stigende priser

Én grunn til at arbeiderne i mange land krever høyere lønn, er at prisene, både på varer og tjenesteytelser, stadig stiger.

I De forente stater steg leveomkostningene med over fem prosent i fjor. De fortsatte å stige med omtrent samme hastighet i første halvdel av 1970. På mange varer steg prisene imidlertid mye raskere. Legg for eksempel merke til prisøkningen for enkelte matvarer i året som gikk:

Løk 30%

Gulerøtter 27%

Bacon 22%

Egg 21%

Svinekoteletter 14%

Kjøttdeig 13%

Prisstigningen var også langt over gjennomsnittet for mange andre ting:

Busstakster 16,0%

Ullskjørt 15,9%

Flytakster, turistklasse 13,6%

Forsikringspremier på biler 13,0%

Hverdagssko for kvinner 10,8%

Stigningen i leveomkostningene har presset de siste ørene ut av folks lommebøker. En drosjesjåfør sa til U. S. News & World Report: «Vi har nesten ikke råd til å spise.» Han sa at hans hustru prøvde å få matpengene til å strekke til ved å kjøpe rimeligere kjøtt og servere mer lapskaus.

En revisor sa: «Vi lever så visst ikke noe bedre. Da min hustru sa til meg at et dusin egg nå koster 80 cent, sa jeg at hun fikk slutte å kjøpe egg. Nå får jeg havregrøt til frokost. For å spare penger henter vi melken selv i stedet for å få den levert. Før hadde vi biff til middag minst en gang i måneden. Det har vi sluttet med.»

En husmor sa: «Jeg kommer ut fra kolonialhandleren med øynene fulle av tårer. Jeg handler bare én gang i uken, og hver uke finner jeg ting som har steget i pris med fire-fem cent. Du kan ikke godt skjære ned på mengden av det din familie spiser, men du kan skjære ned på kvaliteten.»

Hvor merkelig er ikke den situasjonen som har oppstått! I noen land får ikke folk nok mat. Men i De forente stater, et «land med overflod», er det mange mennesker som ikke kan spise det de har lyst på, på grunn av de stigende prisene.a

Skattene er også blitt høyere. I 1939 betalte amerikanerne 19 cent av hver dollar i skatt til føderale, statlige og lokale myndigheter. Men i 1969 betalte de 36 cent av hver dollar — over en tredjedel av sin inntekt. Aldri før i landets historie har skattene vært så høye.

Arbeiderne venter følgelig at prisene og skattene kommer til å fortsette å stige. Når de forhandler om lønnsøkning, tar de derfor økningen i leveomkostningene de nærmeste årene med i beregningen. De er også av den oppfatning at de vil måtte forlange lønnspålegg igjen etter noen få år.

Vil ha det andre har

Folk legger merke til de ting som det blir drevet reklame for. De ønsker å skaffe seg disse tingene. De hører at andre får høyere lønn, og ønsker det samme for seg selv.

Arbeiderne legger merke til sine lederes eksempel. De har blant annet lagt merke til hva De forente staters kongress har gjort for sine egne. I begynnelsen av 1969 vedtok Kongressen følgende lønnspålegg for personer i høyere embeter:

President 100 000 dollar 200 000 dollar 100,0

Kabinettmedlem 35 000 dollar 60 000 dollar 71,4

Høyesterettsdommer 39 500 dollar 60 000 dollar 51,9

Kongressmedlem 30 000 dollar 42 500 dollar 41,7

Foruten dette har disse embetsmennene en rekke godtgjørelser. U. S. News & World Report skrev: «Alt i alt kan disse godtgjørelsene utgjøre over 400 000 dollar i året for et medlem av Senatet og 150 000 dollar for et medlem av Representantenes hus. Likevel er det mange medlemmer som mener at godtgjørelsene er utilstrekkelige.»

Arbeiderne ser at statsembetsmennene i løpet av få dager får gjennomført krav om store lønnsøkninger for seg selv. Postfunksjonærene måtte imidlertid vente i flere måneder før myndighetene behandlet deres ønske om lønnspålegg. Og det ble avvist. I sin skuffelse gikk de til streik. New York Times skrev: «Skatteyterne har ingen rett til å vente at de statsansatte skal bringe offer for å stanse inflasjonen når alle andre først og fremst tenker på seg selv.»

Avisen sa også: «Noen mener at vi opplever resultatene av en selvisk atmosfære, hvor hver mann blir oppmuntret til å sikre seg sin del av kaken.»

Det er imidlertid ikke alle som bare går inn for å fremme sine egne interesser. Det finnes hundretusener av mennesker som er forholdsvis fri for økonomiske bekymringer. De arbeider hardt for å tjene til livets opphold, men de har hatt stort gagn av å gi akt på Jesu ord: «Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» — Matt. 6: 31—33.

Folk som bare tenker på å tjene penger og tar seg liten eller ingen tid til å studere Guds Ord og komme sammen med mennesker som virkelig elsker Gud og ønsker å tjene ham, oppnår ikke tilfredshet. Men de som setter Gud på førsteplassen i sitt liv, de som ’lar seg nøye når de har føde og klær’, og hvis ’ferd er uten pengekjærhet’, oppnår stor tilfredshet i livet. (1 Tim. 6: 8; Heb. 13: 5) Når de gjør sitt, gjør Gud også sitt, og de får de ting de trenger, hver dag, uten unødig engstelse og bekymring.

Det store flertall av mennesker i verden anvender ikke Bibelens prinsipper og har følgelig ikke noe gagn av dem. De føler derfor at de kan følge en hvilken som helst handlemåte for å få høyere lønn.

De trosser loven

De forente stater har lover som forbyr dem som er ansatt i stat og kommune, å streike. De som bryter disse lovene, kan bli avskjediget og i noen tilfelle bøtelagt med opptil 1000 dollar og fengslet for et år.

Kravet om høyere lønn er imidlertid nå så sterkt at disse lovene blir trosset. Da postfunksjonærene la ned arbeidet, var det i strid med loven. Rettskjennelser som ble avsagt for å få dem til å gjenoppta sitt arbeid, ble ignorert. Det samme ble fagforeningenes oppfordringer. Postfunksjonærene mente at det eneste språk myndighetene forsto, var bruken av makt, den makt de hadde til å lamme postombæringen og påvirke hele landets økonomi.

Streiken ble så alvorlig at president Nixon sa til nasjonen: «Det striden dreier seg om, er de sjanser en regjering som er basert på lov og rett, har til å overleve.» Han erklærte så unntakstilstand og utkalte tropper fra nasjonalgarden til å hjelpe til med posten. Disse troppene besto imidlertid av sivilpersoner som måtte forlate sitt vanlige arbeid og sin familie, og resultatet ble derfor at deres arbeidsgivere og nærmeste led tap.

Omkring en uke etter at poststreiken var blitt iverksatt, begynte flytrafikk-kontrollørene, som er ansatt av den føderale luftfartsadministrasjon, å sykemelde seg og unnlate å møte opp på arbeidsplassen. De benyttet denne taktikken som en protest mot arbeidsforholdene. Disse kontrollørene har en viktig stilling ved flyplassene, ettersom de dirigerer flytrafikken. De skapte store forsinkelser ved å holde seg hjemme.

I mange byer har de ansatte i kommunen gått til streik. Lærere, renovasjonsarbeidere og andre har trosset de lover som forbyr dem å streike. Til og med politimenn har gått til streik. New Yorks politistyrke truet med å legge ned arbeidet hvis deres krav ikke ble oppfylt. Det er naturligvis offentligheten som blir skadelidende når offentlige tjenestemenn streiker, ettersom viktige offentlige oppgaver da blir forsømt.

Tendensen er således tydelig — det blir stadig mer alminnelig at folk trosser loven for å oppnå høyere lønn. Lønnstakerne er mindre villige til å komme til enighet på forhånd. Det er som Bibelen har forutsagt om vår tid: Folk er «ikke til å komme overens med». — 2 Tim. 3: 3, NW.

Hvem må betale?

Det er blitt anslått at lønnsøkningen i De forente stater nå ligger på gjennomsnittlig mellom åtte og ti prosent i året. I Vest-Tyskland steg lønningene med gjennomsnittlig 14 prosent i fjor. I England er stigningen cirka 12 prosent i året. Hvem er det som må betale denne lønnsøkningen?

Et eksempel på det har vi i tilfellet med postfunksjonærene, som ble lovt høyere lønn. Portotakstene stiger. Alle som benytter seg av postvesenet, må derfor betale mer. Et annet eksempel har vi i det som skjedde da slepebåtarbeiderne i New York streiket for å få høyere lønn. De fikk over 50 prosents pålegg. Men det har ført til at de som leier slepebåter, må betale 40 prosent mer enn tidligere. New York Times for 3. april 1970 skrev:

«Det er sant at slepebåtmannskapene og deres familier ikke leier slepebåter, og at de derfor kan ignorere de økte omkostningene ved transport i havnene. Men det er også en falsk målestokk. Enhver økning i transportomkostningene griper inn i den alminnelige økonomi. Enhver avtale om lønnsøkning får alle andre fagforeninger til å heve blikket.

«Foreningene arbeider hurtigere og hurtigere for å holde tritt med leveomkostningene, som skyter i været, men pengene forsvinner ut av lønningsposene så snart de har fått dem. Slik har det vært de siste fire årene, og en øyner ingen løsning.»

Dette er det som kravet om høyere lønn har ført til. Til sjuende og sist betaler lønnstageren selv for det i form av høyere priser på varer og tjenesteytelser og høyere skatter.

Selv om arbeiderne får høyere lønn, blir den økonomiske situasjon derfor neppe særlig bedre. I mange tilfelle er den blitt verre. I løpet av fire år steg en vanlig fabrikkarbeiders ukelønn fra 107 dollar til 129 dollar i De forente stater. På papiret er det en forbedring. Men i virkeligheten er fabrikkarbeiderne dårligere stilt nå enn før! Hvordan det? Jo, lønnsøkningen tilsvarte ikke økningen i priser og skatter i løpet av den samme perioden. Deres lønnstillegg var verdt cirka en dollar mindre i kjøpekraft!

Hva er løsningen?

Den utvikling som gjør seg gjeldende med hensyn til priser og skatter og lønnsøkning, skaper stor skuffelse og misnøye. Hvor tydelig er det ikke at menneskenes økonomiske systemer ikke er til gagn for alle! Og tenk på hvordan det er med de gamle, de fattige og de syke, som har liten eller fastsatt inntekt, og som sjelden eller aldri får noe pålegg som kompensasjon for inflasjonen!

Er det noen grunn til å vente at noe vil bli gjort for å rette på den økonomiske situasjonen? Er det sannsynlig at det vil skje, når det er så mange grupper som trekker i hver sin retning? Nei, folk er altfor selviske til at en kan vente det.

Det det virkelig er behov for, er et styre som vil være til gagn for alle. Men hvor finnes det et slikt styre i vår tid? Hvis vi ærlig ser kjensgjerningene i øynene, må vi innrømme at uansett hvor oppriktige mange embetsmenn måtte være, finnes det ikke noe styre på jorden i vår tid som er i stand til å dekke alle sine undersåtters behov.

Det som trengs, er et sentralt styre som vil være høyt hevet over selviske interesser, et styre som har den visdom, den makt og den myndighet som trengs til å kontrollere alle økonomiske spørsmål og foreta de nødvendige forandringer til gagn for alle. Ingen regjering på jorden oppfyller disse kravene. Den eneste regjering som kan og vil gjøre alt dette, er Guds rike, den himmelske regjering som Jesus lærte sine etterfølgere å be om. — Matt. 6: 9, 10.

Dette er ikke tomme ord. Bibelens profetier viser at den tid da Guds verdensregjering vil overta all kontroll av jordens anliggender, er meget nær. Når den gjør det, vil ingen behøve å sette hardt mot hardt for å få høyere lønn, for Bibelen sier om Gud: «Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag.» — Sl. 145: 16.

[Fotnote]