En mors respekt for livet

I BEGYNNELSEN av 1970 fikk fru B . . . i New York blødninger i underlivet. Da de ikke ga seg, bestemte hun seg for å gå til lege.

Den 29. januar ble hun undersøkt av en etter sigende dyktig lege i bydelen Bronx. Han sa at hun var gravid, trass i at hun hadde vært omhyggelig med å ta P-piller. Han sa videre at det ikke fantes noe tegn til liv, og at det var tvilsomt at fostret var i live. Han mente at blødningene i underlivet skrev seg fra svulster i nyrene og livmoren.

Samme dag ble hun sendt til et sykehus for å få tatt noen prøver. Torsdagen etter, den 5. februar, ble resultatet av prøvene gjort kjent. De viste at hun var gravid. Doktoren mente imidlertid fortsatt at fostret ikke ville leve.

Abort anbefalt

Ettersom legen ikke kunne gi kvinnen noe håp om en normal fødsel, anbefalte han abort. Han foreslo utskraping av fostret fra livmorhulen. Han sa at hvis det ikke ble foretatt utskrapning, ville infeksjonen fra det døde fostret med tiden sette kvinnens eget liv i fare.

Fru B . . . sa at hun ikke kunne gå med på abort så lenge det var noen som helst mulighet for at hun bar på liv, for det ville være i strid med Guds lov. Som et av Jehovas vitner visste hun at kunstig framkalt abort er mord i Guds øyne. (2 Mos. 21: 22, 23; 1 Joh. 3: 15; Åpb. 22: 15) Respekten for Guds syn på livet kom først hos henne.

Legen kalte nå inn hennes mor, som ventet utenfor, og gjentok det han hadde sagt, for henne. Men fru B . . . nektet enda en gang, og legen fraskrev seg ethvert ansvar for hva følgene måtte bli.

Etter to besøk til i februar var han av samme oppfatning, skjønt prøvene stadig var positive og indikerte at svangerskapet fortsatte.

Abort anbefalt igjen

I mars ble fru B . . . henvist til en annen lege i New York. Da han hadde foretatt den første undersøkelsen, sa han at det så ut til at fostret ikke var i live. Også han anbefalte abort, men han sa at det nå var for sent å foreta utskrapning, ettersom det som oftest må gjøres på et tidlig tidspunkt i svangerskapet.

På dette stadium i svangerskapet blir abort framkalt på en annen måte. Det kan gjøres ved hjelp av en operasjon som minner mye om keisersnitt. Fostret blir da fjernet fra livmoren ved kirurgisk inngrep. En annen framgangsmåte er å sprøyte en saltvannsoppløsning opp gjennom underlivet. Den vil drepe fostret og framkalle veer.

Denne legen sa at det i alle tilfelle bare var et tidsspørsmål når det ville inntreffe naturlig abort. Før eller senere ville kroppen drive ut fostret, mente han, noe han begrunnet med at det ikke var i live.

En annen diagnose

I denne tiden skjedde det også noe annet som kan være av interesse. Fordi fru B . . . var blitt svak som følge av blødningene, fikk hun en dag et besvimelsesanfall.

Hennes søster fikk henne straks av gårde til et sykehus. Der ble det tatt røntgenbilder, og det ble sagt at disse viste at hun overhodet ikke bar på noe foster.

Søsteren, som var sykepleierske, ba imidlertid om å få se røntgenbildene. Hun spurte om hva det store, mørke feltet i livmoren var. Hun fikk til svar at det bare var «avføring» som skyldtes forstoppelse.

Da søsteren spurte om hvorfor fru B . . .’s mage vokste, hvis det ikke fantes noe foster, fikk hun til svar at fru B . . . simpelthen hadde «ølmage». Men fru B . . . hadde hverken drukket øl eller andre alkoholholdige drikker i denne tiden.

Etter hvert som tingene utviklet seg, ble det tydelig at det ikke kunne ha vært stilt en mer feilaktig diagnose.

Tegn til liv

I mai begynte den andre legen å innrømme at det fantes mulige tegn til liv. Han sa at fru B . . . hadde båret fostret så lenge at det nå var mulig at det kunne komme i stand en fødsel. Men ettersom han ikke lenger tok imot ved fødsler, sendte han henne til en annen lege.

Denne legen undersøkte fru B . . . og ga henne den første positive forsikring om at fostret absolutt var levende. Han begynte å gjøre forskjellige forberedelser til fødselen og ordnet blant annet med plass på et sykehus.

Den 4. september hadde fru B . . . et kort opphold på dette sykehuset fordi det oppsto falske veer, og det ble da tatt nye røntgenbilder. Hun fikk vite at det var ting som tydet på at barnet ville være for lite. Det var også snakk om at det muligens ville være vanskapt eller unormalt. De andre legene hadde også vært inne på dette.

Det ble ikke framkalt ytterligere veer for å påskynde fødselen. En mente at barnet måtte få tid til å utvikle seg på naturlig måte. Men legen sa at hvis barnet ikke var født innen utgangen av september, ville de foreta keisersnitt. På det tidspunkt ville fru B . . . ha gått flere uker over tiden.

En gutt

Den 19. september 1970 ble fru B . . . igjen innlagt på sykehus. Denne gang fødte hun en på alle måter sunn og frisk gutt på godt og vel tre kilo. Det ble ikke nødvendig med keisersnitt. Nå har herr og fru B . . . fått en gutt i tillegg til de tre pikene de hadde fra før.

Etter fødselen gikk fru B . . . med på å bli en tid på sykehuset og underkaste seg en operasjon for å få fjernet svulstene. Sykepleierskene øvde imidlertid press på henne for å få henne til å ta imot blodoverføring. De sa at hun ’satte livet på spill’ hvis hun nektet. Da hun fortalte at hun nektet fordi det var i strid med Guds lov, sa de at de syntes at det var forferdelig. Men noen av de samme sykepleierskene hjalp andre kvinner med å foreta abort. Fru B . . . påpekte hvor inkonsekvente de var når de prøvde å få henne til å «redde liv», mens de samtidig hjalp andre med å ta liv. — Ap. gj. 15: 20, 29.

Fru B . . . kom til at det ville være best å reise hjem og under sin leges tilsyn ta tiden til hjelp for å komme til krefter igjen og få opp blodprosenten. Dette ville gjøre henne bedre rustet til å gjennomgå en operasjon senere.

Hele denne opplevelsen viser hvor forstandig det er å adlyde Guds lover og ikke handle overilt. De to første legene handlet uten tvil i oppriktighet, men deres råd kunne ha kostet et barn livet. Fordi denne kvinnen satte Guds lover først og ’adlød Gud mer enn mennesker’, ble barnets liv reddet. — Ap. gj. 5: 29.