Vokt deg for å bli overlistet

OM DEM som er blitt sanne kristne, sies det at de er blitt ’fridd ut av mørkets makt’. (Kol. 1: 13) Herskeren over dette mørket blir omtalt i Efeserne 2: 2. Apostelen Paulus sier der at medlemmene av menigheten i Efesos før de var blitt kristne, hadde «vandret i samsvar med tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd som nå virker i ulydighetens sønner». — NW.

Apostelen nevner spesielt denne mektige hersker når han gir disse kristne følgende råd: «Ikle eder Guds fulle rustning, så I kan stå eder mot djevelens listige angrep.» — Ef. 6: 11, 12.

En kristen må derfor være meget årvåken og aktpågivende. Det kan være at han oppfyller Guds krav på mange områder. Men hvis han blir mindre årvåken, kan han plutselig og av vanvare komme til å gjøre Satans vilje. Apostelen Peter sa advarende: «Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» — 1 Pet. 5: 8.

Noen av de kristne i menigheten i Efesos hadde tydeligvis ikke vært årvåkne. De var i ferd med å bli ledet bort fra sannheten. Paulus skrev til Timoteus og fortalte ham hvordan han skulle veilede og hjelpe slike mennesker, slik at de kunne «komme til fornuft igjen, ut fra Djevelens snare». (2 Tim. 2: 24—26, NW) En snare er ikke noe som en ser før en går i den. Den er godt skjult. Plutselig, uten varsel, går fellen igjen, og det intetanende offeret er for langt inne i den til å unnslippe uten hjelp. Slik er det også med Satans snare; en blir uforvarende fanget i den. Hva som imidlertid er enda mer alvorlig, er at en kan bli fanget i denne snaren uten å være oppmerksom på det. En kan til og med uten å vite det tjene Satans hensikter, ja, en kan faktisk bli så bedratt at en tror at en gjør det som er rett.

Noen av Satans snarer

Et godt eksempel har vi i en hendelse som berørte apostelen Peter. Jesus hadde fortalt sine disipler at han skulle lide meget av de jødiske religiøse lederne og bli drept. Det var den vei hans Far hadde stukket ut for ham. Jesus visste at det til og med ville være galt av ham å tenke på å unngå å lide en offerdød. Men Peter tok Jesus til side og sa, uten tvil i en god hensikt: «Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg!» Jesus vendte ryggen til Peter og sa: «Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» — Matt. 16: 21—23.

Peter falt her i Satans snare og var uten å vite det selv en «satan» eller «motstander» av Jesus. Dette tilfellet viser hvor viktig det er at vi lytter til det Guds Ord sier, tilegner oss nøyaktig kunnskap ut fra det og lar oss lede av det som står der, og ikke av sentimentalitet, følelser eller et menneskelig resonnement.

Bibelen kommer også med en advarsel når den gir råd til ektepar angående det å gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot hverandre: «Hold eder ikke fra hverandre uten etter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste eder, fordi I ikke makter å være avholdende!» (1 Kor. 7: 5) Også når en setter av tid til en eller annen form for spesiell tjeneste for Gud, må en vise god dømmekraft og sunn fornuft. Hvis for eksempel et ektepar ikke gjorde det, ville det at de avholdt seg fra å gjøre sin skyldighet mot hverandre, gi Djevelen en anledning til å friste den ene eller begge parter til på grunn av deres lidenskapelige følelser å tenke urette tanker eller begå urette handlinger sammen med en av det annet kjønn. — Matt. 5: 28; 1 Kor. 6: 9, 18.

Snarer for menigheten

At en hel menighet, og spesielt de som har ansvaret for å føre tilsyn med den, må vokte seg for å bli overlistet av Satan, framgår av det som hendte med den første kristne menighet i Korint. Et av dens medlemmer hadde gjort seg skyldig i grov umoral. I stedet for å fjerne denne ondskap falt menigheten i Satans snare og ble oppblåst, mens den heller burde ha sørget på grunn av det som hadde skjedd. Apostelen Paulus befalte menigheten å utstøte den onde mannen. — 1 Kor. 5: 1—5, 13.

Etter at denne mannen hadde vært utstøtt en tid, angret han og forandret sin handlemåte. Paulus skrev nå til menigheten og oppfordret den til å tilgi mannen og gjenoppta ham, for at, som han sa, «vi ikke skal bli overlistet av Satan, for vi er ikke uvitende om hans renkespill». Nei, de kristne må ikke glemme Satans renkespill. I det første tilfelle hadde menigheten vært likegyldig. En hadde ikke passet omhyggelig på å holde menigheten ren. Men nå sto den i fare for å gå til den annen ytterlighet, nemlig å være for hard og streng og ikke villig til å tilgi en som virkelig angret. Det ville ha vært helt i samsvar med Djevelens hensikt og ville ha ført til at den hadde mistet Guds gunst. — 2 Kor. 2: 5—11, vers 11 fra NW; Matt. 6: 14, 15; Jak. 2: 13.

Urette ønsker og stolthet

Et urett ønske kan være en lumsk snare som Satan legger for en. Judas Iskariot utgjør et eksempel på dette. Da han ble utvalgt til apostel av Herren Jesus Kristus, viste han at han hadde de kvalifikasjoner som krevdes. Men Judas ble begjærlig og grådig. Han begynte å stjele av de midler som Kristus og hans apostler brukte til å dekke sine utgifter med. På bakgrunn av dette kunne Satan lede ham slik at han gradvis utviklet et ondt hjerte og til slutt forrådte Herren. Han mistet alt og ble «fortapelsens [ødeleggelsens, NW] sønn». — Joh. 12: 3—6; 13: 18—27; 17: 12; 18: 2—5.

Stolthet er et av Satans mest effektive redskaper. Stolthet kan til og med få en rettferdig mann til å feile og, hva verre er, skape vanskeligheter for andre. Fordi apostelen Paulus var klar over at stolthet er en av de ting Satan på en listig måte benytter seg av, nevnte han spesielt at en nyomvendt mann ikke må bli utnevnt til tilsynsmann i en menighet, «av frykt for at han kan bli oppblåst av stolthet [på grunn av at han så plutselig får en slik fremtredende og ansvarsfull stilling] og falle i den dom som kom over Djevelen». — 1 Tim. 3: 2, 6, NW.

Djevelen er fast bestemt på å føre vanære over Guds navn. Ettersom den oppførsel en mann som er blitt utnevnt til å føre tilsyn med en menighet, viser, berører både menigheten og Jehova Guds navn, må han være en mann som har «godt vitnesbyrd av dem som er utenfor». Han bør være en som virkelig lever som en kristen når det gjelder moral, forretningsanliggender, familieforhold og forholdet til naboene, og som viser gjestfrihet og godhet. Ellers ville han hvis han ble utnevnt til å ivareta en stilling, kunne «bli hånt og falle i djevelens snare». — 1 Tim. 3: 7.

Hvis en mann som kunne anklages for urette ting av dem som er utenfor menigheten, fikk en fremtredende stilling som hyrde og lærer i den kristne menighet, hvilken anledning ville ikke da motstandere få til å spotte Guds folk! (Se til sammenligning 1 Timoteus 5: 14, 15.) Satan ville glede seg meget hvis det på denne måten kunne lykkes ham å føre vanære over Jehovas navn.

De som tjener Jehova Gud, bør derfor ikle seg Guds fulle rustning. «Våk og be, for at I ikke skal komme i fristelse!» Benytt «all bønn», det vil si påkallelse, takksigelse og forbønn. Vær også årvåkne og vedholdende i bønn «for alle de hellige». Stol på Jehova og hans regjerende konge, Jesus Kristus. Vis ekte interesse for hverandre og unngå derved å gå til ytterligheter eller framelske urette ønsker. Dette er noe sanne kristne må fortsette å gjøre idet de husker at fordi de bærer Jehovas navn, er de Satans viktigste skyteskive. De er ikke uvitende om hans framgangsmåter, men de må holde seg våkne, slik at han som er Guds og menneskenes største fiende, og som på en snedig måte forsøker å overliste dem, ikke klarer det. — Mark. 14: 38; Ef. 6: 11, 13, 18; Luk. 22: 31; Åpb. 12: 9, 17.