Hvordan en i dag ser på epilepsi
DET var ved middagstider på en skole i California. En ung pike i tenårene kom ned trappen sammen med noen av sine klassekamerater. Plutselig falt hun om. Musklene i kroppen ble strammet. Hun pustet ikke en kort stund og fikk krampe i hele kroppen etterfulgt av voldsomme rykninger. Mange av klassekameratene betraktet henne engstelig, fullstendig overrasket over det de var vitne til. Det de så, var et epileptisk anfall.
Hvordan ville du ha reagert hvis du hadde vært en av denne pikens klassekamerater eller bekjente? Ville du ha fortsatt å behandle henne som en venn? Eller ville du nå synes at hun på en eller annen måte var uønsket? Ville du være redd for henne og forsøke å unngå henne?
Tidligere oppfatninger og nåværende innstilling
I tusener av år var det en vanlig oppfatning at det var noe magisk eller demonisk ved epilepsi. Epileptikere ble anklaget for hekseri og utstøtt av samfunnet. Det ble boret hull i hodet på dem, og de ble brent med glødende jern for at de onde ånder skulle bli drevet ut. Deres lidelse ble betraktet som en nedarvet «familiesvakhet» og mentalt hemmende.
Slike oppfatninger av epilepsi har holdt seg helt til vår tid og har hatt innflytelse på et lands lover. Så sent som i 1950-årene hadde omkring en tredjedel av statene i USA lover som forbød epileptikere å gifte seg. I mange stater ble også visse lover angående sterilisering anvendt på dem, og epileptikere hadde ikke tillatelse til å kjøre bil. Det var dessuten få bedrifter som ville ansette dem.
Tidligere leder for det nasjonale institutt for nevrologiske sykdommer og blindhet, dr. Pearce Bailey, sa således: «Epilepsi er den eneste sykdom hvor den som lider av den, er mer handikappet av samfunnets innstilling enn av selve sykdommen.»
Heldigvis har synet på denne lidelsen forbedret seg i løpet av de siste årene. Nesten alle stater i USA har nå opphevet både de lover som tillater at epileptikere kan bli sterilisert, og dem som forbød dem å gifte seg. I alle stater i USA er det også blitt mulig for epileptikere å ta sertifikat. I Danmark har epileptikere kunnet få sertifikat helt siden 1937. Og arbeidsgivere er nå også mer villige til å ansette epileptikere.
En offentlig meningsmåling som ble foretatt av et amerikansk institutt, viser at det endrede syn på epilepsi også har ført til at innstillingen til denne sykdommen er blitt forandret blant folk i sin alminnelighet. I 1949 svarte 57 prosent av dem som ble spurt, at de ikke hadde noe å innvende mot at deres barn lekte med epileptiske barn, men i 1969 var det 81 prosent som svarte at de ikke hadde noe imot det. Da de ble spurt om de mente at epilepsi var en form for sinnssykdom, svarte 59 prosent nei i 1949, men i 1969 var det 81 prosent som svarte nei. Og i 1949 var det bare 45 prosent som mente at epileptikere burde få anledning til å arbeide, mens det i 1969 var 76 prosent som mente at de burde få det.
Hva mener du om disse tingene? Ville du betenke deg på å være sammen med epileptikere eller å la dine barn få være sammen med dem, idet du kanskje tror at en slik lidelse nødvendigvis må være forårsaket av onde ånder?
Bibelen og epilepsi
Bibelen støtter ikke det syn at epilepsi nødvendigvis må være forårsaket av demoner. I Matteus 4: 24 sies det at folk kom til Jesus med «alle dem som hadde ondt og led av alle slags sykdommer og plager, både besatte og månesyke [epileptiske, NW] og verkbrudne, og han helbredet dem». Legg merke til at det sies at Jesus helbredet ’besatte og epileptiske’ mennesker. Bibelen skiller således mellom demonbesettelse og epilepsi.
Det er sant at Bibelen viser at demoner kan forårsake epilepsi. Det fortelles om et tilfelle hvor en demon med visse mellomrom fikk en gutt til å falle til jorden, velte seg og fråde og skjære tenner og vise andre tegn på å lide av epilepsi. (Mark. 9: 14—29) Men Bibelen viser også at demonene kunne forårsake stumhet. Den sier: «Da førte de til [Jesus] et stumt menneske, som var besatt. Og da den onde ånd var drevet ut, talte den stumme.» Bibelen forteller også om en mann som var blind fordi han var besatt av en demon. — Matt. 9: 32, 33; 12: 22.
Det at Bibelen viser at demonene har makt til å forårsake fysiske lidelser, betyr imidlertid ikke at den derved antyder at blinde, stumme og epileptiske mennesker er besatt av onde ånder eller demoner. I de fleste tilfelle har disse lidelsene fysiske årsaker.
Hva epilepsi er
Ordet epilepsi dekker en rekke forskjellige, grunnleggende tilstander. Alle disse tilstandene har imidlertid et fremtredende symptom felles, nemlig tilbakevendende anfall. Og en har oppdaget at det i forbindelse med de forskjellige former for epilepsi også eksisterer en funksjonsfeil ved noen av hjernecellene.
Undersøkelser av hjernen har vist at hjernecellene sender ut elektriske impulser. Hjernecellenes elektriske utladninger er vanligvis rytmiske og følger et bølgelignende mønster. En har oppfunnet et apparat som kan oppfange dette mønstret og nedtegne det på papir. Hos noen mennesker blir imidlertid den elektriske aktivitet i hjernen midlertidig forstyrret, og feilaktige budskaper blir brakt ut til kroppens handlingssentrer. Dette resulterer i et epileptisk anfall. Men forstyrrelsen i hjernen, en forstyrrelse som undertiden kalles en «storm», forsvinner snart, og anfallet opphører.
En kan derfor forstå hvorfor dr. Louis D. Boshes sier: «Epilepsi er ikke en sykdom. Den er et symptom på at noe er galt i hjernen — akkurat som feber ikke er en sykdom i seg selv, men et symptom på at det et eller annet sted i kroppen har oppstått en infeksjon.»
Epilepsi er ingen sjelden lidelse, men tvert imot svært vanlig. En mener at én av 100 mennesker har denne lidelsen, og de fleste av disse er barn. I tillegg til dette finnes det millioner av andre som en eller annen gang har hatt et enkelt anfall, men dette blir ikke regnet som epilepsi, ettersom anfallene ikke er tilbakevendende.
De epileptiske anfall kan arte seg på høyst forskjellige måter, men de blir vanligvis inndelt i tre hovedtyper. Hvert anfall er forbundet med det karakteristiske hjernebølgemønster som angir typen av den elektriske «storm» i hjernen. Den alvorligste form for anfall er et slikt anfall som det den unge piken hadde, som ble nevnt innledningsvis. Hun hadde et grand mal, som de fleste regner for å være et virkelig epileptisk anfall.
Selv om et grand mal eller et stort anfall kan virke skremmende på dem som ser det, ettersom det medfører bevisstløshet, er det ikke smertefullt og det er sjelden det får alvorlige følger. Rykningene og krampetrekningene i kroppen varer bare omkring et minutt, selv om de kan synes å vare lenger for den som er vitne til anfallet. Vedkommende slapper deretter av, og etter noen minutter kan han reise seg og er i stand til å fortsette med det han holdt på med, som om intet hadde hendt.
En annen type anfall er petit mal, som vanligvis rammer barn i alderen fem til 12 år. Det er imidlertid sjelden de fortsetter å ha slike anfall etter at de er blitt voksne. Et slikt anfall består av kortvarige bevissthetsinnsnevringer, som vanligvis bare varer mellom fem og ti sekunder. De kan inntre ofte, opptil 100 ganger eller mer i løpet av en dag. En person som får et slikt anfall, kan begynne å rulle med øynene, og det kan inntreffe lette rykninger i hodet eller armene, men han faller ikke om kull. Straks anfallet er over, er vedkommende våken igjen og i stand til å fortsette med sine gjøremål.
Psykomotoriske anfall er en tredje type av epilepsi. De ytrer seg ved automatiske, stereotype bevegelser eller merkelig atferd. En som har slike anfall, virker som om han plutselig ’slår om’ og foretar seg forskjellige merkelige ting. Han kan begynne å trekke i klærne, undersøke gjenstander omkring seg eller drive planløst omkring. I et venteværelse kunne en en gang se en pasient ta et askebeger og gå fra den ene til den andre og tilby sigarettstumper.
Et psykomotorisk anfall varer vanligvis bare to-tre minutter. Etterpå har vedkommende vanligvis liten eller ingen erindring om hva som har skjedd. Det er bare hvis han bokstavelig talt blir holdt igjen, at det kan hende at han blir sint eller uregjerlig.
Selv om det er en funksjonsfeil ved hjernecellene som er årsaken til vanskelighetene, har det ikke noen innvirkning på intelligensen. De fleste epileptikere er av middels intelligens, noen er svært intelligente, og i likhet med ethvert annet utsnitt av den alminnelige befolkning er det noen som ligger under gjennomsnittet.
Fysiske årsaker
Hva er det som forårsaker at noen mennesker har tilbakevendende, elektriske «stormer» i hjernen som medfører anfall? Faktum er at i de fleste tilfelle av epilepsi kjenner en ikke årsaken. Det sies imidlertid at hva som helst som kan ødelegge nervecellene i hjernen, kan være årsaken.
Et slag i hodet eller en hjernesvulst kan således være årsaken. Infeksjoner kan også ha skylden. Virus som forårsaker meslinger, meningitt og andre sykdommer, kan spre seg opp gjennom ryggmargen og angripe hjernen. Eller det kan være mangel på likevekt i kroppens kjemiske sammensetning som kan være årsaken til lidelsen. Kroppen kan for eksempel mangle et bestemt enzym, og dette kan føre til en irritasjon av hjernecellene. Eller det kan være mangel på pyridoxin, vitamin B6, som er skyld i tilstanden.
Selv om det ikke er blitt påvist at følelsesmessige forstyrrelser kan forårsake epilepsi, kan de ofte framkalle anfall hos personer som allerede har slike anfall. Økonomiske bekymringer eller vanskeligheter i hjemmet, frykt for anfallene eller andre forstyrrende faktorer kan framskynde slike anfall. Når det gjelder kvinner, hender det undertiden at anfallene bare inntreffer i tilknytning til menstruasjonsperioden, vanligvis før menstruasjonen.
Noen mennesker synes å være disponert for epilepsi. Det er denne tilbøyeligheten som ser ut til å bli overført fra generasjon til generasjon, akkurat som mottagelighet for andre sykdommer, for eksempel kreft og vanskeligheter med hjertet, også ser ut til å ligge til bestemte familier. Men epilepsi er i seg selv ikke arvelig. Lover som forbyr epileptikere å gifte seg, er derfor i stor utstrekning blitt opphevet. En vanlig godtatt oppfatning er at risikoen for at en epileptiker skal få et epileptisk barn, er én mot 50, mens risikoen for at en som ikke er epileptiker, skal få det, er én mot 200.
Oppmuntrende utsikter
Det er oppmuntrende at epileptiske barn ofte blir helbredet for epilepsi med alderen. Minst halvparten av alle epileptikere kan nå bli hjulpet til å unngå anfall. For ytterligere 35 prosents vedkommende kan antallet av anfallene bli skåret kraftig ned. Og til og med de resterende 15 prosent kan bli hjulpet. Hvordan?
Det skjer hovedsakelig ved hjelp av medikamenter som har en antikonvulsiv virkning. Det finnes nå over 20 slike medikamenter, og blant disse er fenobarbital og difenylhydantoinsyre de som blir mest anvendt. Behandlingen innebærer blant annet at en må finne fram til den mengde av et medikament eller den kombinasjon av medikamenter som er nødvendig for å hindre anfallene, samtidig som en bestreber seg på i så stor utstrekning som mulig å unngå uheldige bivirkninger. Hensikten med medikamentene er at de skal supplere kroppens naturlige, kjemiske likevekt og således fortrenge den unormale elektriske aktivitet i hjernen. Men medikamentene helbreder ikke. De blir tatt regelmessig for å unngå anfall, akkurat som diabetikerne regelmessig tar insulin for å holde sukkersyken under kontroll.
For å oppnå størst mulig utbytte av en behandling med medikamenter er det imidlertid viktig at en har et mentalt sunt syn på livet og lever fornuftig. En epileptiker må hjelpes til å bli befridd for frykt, skuffelser og bekymringer, som kan framkalle anfall. Og den beste medisin for dette er KJÆRLIGHET. En epileptiker må føle at han er ønsket, og at andre virkelig bryr seg om ham.
Noe annet som er viktig, er å sørge for at han får den rette ernæring, hvile og mosjon, og at han er måteholden i alle sine levevaner. Hos noen epileptikere er anfallene blitt holdt under kontroll ved hjelp av et tilskudd i kosten i form av vitamin B6 og magnesium.
Når anfallene blir holdt under kontroll, oppfører en epileptiker seg like normalt som andre mennesker. Her i landet kan en epileptiker som ikke har hatt anfall på to år, få tillatelse til å ta sertifikat og kjøre bil. Det er bare rimelig at de også får tildelt passende arbeid. Dr. Melvin M. Udell sa etter at han hadde foretatt et omfattende studium, at han ikke hadde funnet «noe virkelig bevis for at det var forskjell på det arbeid som ble utført av epileptikere, og det arbeid andre utførte».
Hvordan en kan være til hjelp
Hvis du har en slektning, en venn eller en bekjent som er epileptiker, ønsker du naturligvis å være til hjelp. Og det beste du kan gjøre, er kanskje å behandle epileptikeren så normalt som mulig. Forsøk for all del ikke å unngå ham eller å behandle ham som om han var en uønsket person. Husk at epilepsi simpelthen skyldes en fysisk funksjonsfeil i likhet med hjertefeil og lignende sykdommer.
Hva epileptiske barn angår, bør en ikke være overdrevent beskyttende. La dem få leke med andre barn og ta del i deres virksomhet. Faren for at de skal få et anfall under lek, er minimal, ettersom slike anfall sjelden inntreffer under fysisk aktivitet. Barn som ofte har anfall, vil det naturligvis være forstandig å forby slike ting som å ri og klatre i trær.
Hva skal du gjøre hvis du blir vitne til et anfall? Forhold deg rolig. Det er ikke noe du kan gjøre for å stanse det. Rydd bort ting i nærheten av den som har anfallet, men forsøk ikke å hindre ham i hans bevegelser. Hvis hans munn står åpen, kan du plassere en myk gjenstand, for eksempel et sammenfoldet, rent lommetørkle mellom jekslene, for å hindre ham i å bite seg i tungen. Men når du gjør det, så pass på at du ikke blir bitt i fingrene. Hold deg i nærheten av vedkommende og snakk rolig og oppmuntrende med ham når anfallet er over.
Det er lite annet en kan gjøre. Men heldigvis er det en som kan gjøre mer. For 1900 år siden viste Jesus Kristus sin makt til å helbrede epilepsi, og som konge i Guds rike vil han snart utøve sin makt til gagn for alle, deriblant epileptikere.