Hvorfor tillater Gud en slik forfølgelse?
I CHILOMONI i Blantyre-området sa noen som angrep Jehovas vitner: «Hvis det finnes en Gud, kan han se hva som skjer med Jehovas vitner, og han kan svare dem, for han ser det, gjør han ikke?»
I Chalunda ble 42 vitner ført til den lokale leder for kongresspartiet, E. Y. Zenengeya, som ga ordre til at medlemmer av Ungdomsforbundet skulle slå dem. En av disse, som het Chimombo, sa: «La deres Gud utfri dere. Hvis han finnes, så la ham kaste en bombe og drepe meg.»
På bakgrunn av slike uttalelser kan en spørre: Hvorfor tillater Gud at de som tilber ham, blir utsatt for slike grusomheter?
Hvorfor det kommer forfølgelse
Guds Ord viser at Gud tillater en slik forfølgelse i dag av samme grunn som han tillot at hans egen Sønn ble utsatt for ydmykelser og lidelser og til slutt ble drept av sine motstandere. Kristus Jesus ble arrestert, slått, hånt og spottet. Da han var blitt naglet til en pel og holdt på å dø, var det noen som spottet ham og gjorde narr av ham ved å si: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset [torturpelen, NW], så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.» (Matt. 27: 39—44) Men Gud drepte ikke disse spotterne på stedet. Hvorfor ikke?
Det var på grunn av det store stridsspørsmål som omfatter alle skapninger i himmelen og på jorden. Dette stridsspørsmålet har å gjøre med Guds rett til å ha det universelle overherredømme. Bibelen viser at Guds motstander har dratt denne retten i tvil. Det hebraiske ordet for «motstander» er sa·tanʹ, og denne store motstander blir derfor kalt Satan. Det stridsspørsmål han reiste for tusener av år siden i Edens hage, var ikke et stridsspørsmål angående makt. For hvor lett kunne ikke den allmektige Gud i løpet av et øyeblikk ha knust enhver motstand mot sitt styre! (4 Mos. 16: 45) Det stridsspørsmål som ble reist, var tvert imot et moralsk stridsspørsmål. Det dro alle skapningers hengivenhet og lojalitet overfor Guds styre i tvil, en hengivenhet og lojalitet som blir vist ved at en trofast følger Guds lover og handler i samsvar med hans uttrykte vilje. — 1 Mos. 3: 1—5; Job 1: 6—12.
Jehova Gud har avsatt en bestemte tid til avgjørelsen av dette universelle stridsspørsmål. Han har latt menneskene på jorden få vise hvorvidt de er for eller imot hans herredømme. De som elsker rettferdighet, har anledning til fullt ut å bevise sin trofasthet og lojalitet under prøver.
Det er derfor Guds motstanders hensikt å få dem som tilber Gud, til å bryte sin ulastelighet. Satan oppnår svært lite ved å forårsake deres død når de bevarer sin ulastelighet overfor Gud. Derfor kunne Guds Sønn si til sine disipler den siste kvelden han var sammen med dem, trass i at han sto overfor døden: «Jeg har overvunnet verden.» (Joh. 16: 33) Alle de anstrengelser som hans Fars motstander hadde gjort seg for å få ham til å unnlate å følge en ulastelig handlemåte, hadde slått feil. Da Kristus Jesus døde trofast mot Gud på en torturpel, besvarte han på en enestående måte Satans utfordring, idet han viste at ingen lidelser var så store at de kunne få ham til å gi avkall på sin kjærlighet til sin Far, eller få ham til å bryte sin lojalitet mot Guds overherredømme.
Mange hundre år tidligere hadde en rettferdig mann i Midt-Østen som het Job, utholdt lignende prøvelser. Den historiske beretning viser at Guds motstander forårsaket at Job mistet sine barn og sin eiendom. De som stjal Jobs husdyr og drepte de menn som voktet dem, kan ha tenkt i sitt hjerte at Gud ikke brydde seg om det. De kan ha sagt: ’Hvor er Jehova nå? Hvis han er Gud, hvorfor sender han da ikke et sverd eller en ild for å drepe oss?’ Selv om ikke Gud ødela dem på dette tidspunktet, led ikke desto mindre den usynlige motstander som hadde sendt dem, et fullstendig nederlag. Hvordan det? Det som bevirket at Satan og hans håndlangere led nederlag, var den kjensgjerning at «under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham». Han bevarte sin tro på Gud og holdt trofast ut under prøven. — Job 1: 22.
Legg merke til at i motsetning til Jesus ble ikke Job drept under prøven. Han overlevde vanskelighetene og oppnådde lykke og et langt liv. De fleste Jehovas vitner i Malawi har likeledes overlevd og er fortsatt i live. Betyr det at Job og det at de fleste av Jehovas vitner i Malawi overlevde, at de spesielt har vært gjenstand for Guds gunst i motsetning til dem som ble drept under forfølgelsen? Tydeligvis ikke, for Jehova Gud tillot jo også at hans egen Sønn ble drept. Men det faktum at noen dør, er et avgjørende bevis for at hverken døden eller det å bli truet med døden kan få Guds sanne tjenere til å være ulydige mot Guds Ord og dets rettferdige prinsipper.
Guds tjenere blir i dag akkurat som i gammel tid utsatt for mange forskjellige prøver. På den måten har de tilveiebrakt et fullstendig svar på Satans utfordring; alle trekk ved deres lojalitet og utholdenhet er blitt prøvd. Vi leser om hvordan Guds tjenere før i tiden døde på grunn av tortur, «for at de kunne få del i en bedre oppstandelse», mens «andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de ble steinet, gjennomsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i geiteskinn, de led mangel, trengsel, hard medferd». (Heb. 11: 35—37) Men de fortsatte å være trofaste mot Gud og oppnådde hans godkjennelse. I sin tid vil de få sin belønning og oppnå liv i Guds nye ordning, for Gud «lønner dem som søker ham». — Heb. 11: 6.
Noen trofaste kvinner i vår tid har måttet tåle ydmykelser og har vært utsatt for en sjokkerende, avskyelig og umenneskelig behandling. Men derved er det blitt ytterligere bevist at ingen form for lidelser — voldtekt innbefattet — kan få Guds vitner til å bryte sin ulastelighet. Noen brutale angrep kan etterlate fysiske arr; andre, for eksempel seksuelle overgrep eller det å se sitt barn bli slått til døde, kan etterlate mentale og følelsesmessige arr.
Jehova Gud vil imidlertid fjerne alle slike arr under det styre som skal bli utøvd av hans Sønn. Det løfte han i sin tid ga sitt folk, Israel, gjelder også slike lidelser: «De første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» De velsignelser som vil bli menneskene til del i denne rettferdige nye ordning, vil få alle de lidelser de tidligere har måttet gjennomgå, til å blekne, for de vil oppnå en glede og lykke som skal vare til evig tid. (Es. 65: 17—19) Når de ser tilbake på alle disse prøver og vanskeligheter, vil disse virke som noe «kortvarig og lett», som apostelen Paulus uttrykte det, sammenlignet med den storslåtte og evige belønning de har oppnådd. — 2 Kor. 4: 17, 18.
Andre ting som blir oppnådd
Det blir også oppnådd andre verdifulle ting ved at Gud tillater forfølgelse. En av disse tingene har å gjøre med forfølgerne.
Noen forfølgere kan være lik Saulus fra Tarsus, som ’fnyste av trusel og mord’ mot Kristi disipler. Han samtykket og var medskyldig i at noen av dem ble drept, og jaget andre over hele Palestina. (Ap. gj. 9: 1; 7: 58—8: 3) Men da Saulus fikk se saken i det rette lys, ble han en av Kristi mest nidkjære apostler. Han bevarte da selv sin trofasthet under forfølgelse. Og han var dypt takknemlig og takket Gud for hans store tålmodighet og ufortjente godhet som hadde gjort det mulig for ham å vende om fra sin feilaktige handlemåte. — 1 Kor. 15: 9, 10.
De kristne som lider i dag, kan derfor glede seg over at Guds tålmodighet kanskje vil få noen forfølgere til å vende om og oppnå evig liv i Guds nye ordning. Mange andre som ser det som skjer, eller som leser om det, vil kanskje bli hjulpet til å forstå det virkelige stridsspørsmål og stille seg på Guds side.
Det er naturligvis også noe annet som blir oppnådd. Det at Gud tillater forfølgelse, vil med tiden avsløre dem som virkelig er hans fiender, og som nekter å forandre sin handlemåte. Det at de fortsetter å angripe de kristne, også når de blir stilt overfor ting som beviser at de er uskyldige, vil dømme dem som mennesker som med vitende og vilje setter seg opp imot Gud. Det vil fullt ut rettferdiggjøre at Gud dømmer dem til å bli ødelagt når han nå snart gjør ende på hele denne verdensomfattende, urettferdige, onde tingenes ordning. — 2 Tess. 1: 6—9.
Apostelen Peter skrev for lenge siden til sin kristne brødre: «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig.» (1 Pet. 4: 12) Hverken i Malawi eller andre steder i verden undrer Jehovas vitner seg over det som skjer. De vet hvorfor Gud tillater forfølgelse. Og de er overbevist om at det endelige resultat vil være til ære for Gud og til evig velsignelse for dem selv.