Når og hvor det begynte å gå galt
JORDEN kunne være et deilig sted å bo på. Selv med alle de problemer som eksisterer i dag, gleder de fleste mennesker seg over livet. Dette er grunnen til at de vil gjøre nesten hva som helst for ikke å miste det. De som «gir opp» og søker døden fordi de finner at livet er for vanskelig, utgjør fortsatt bare en brøkdel av jordens befolkning, som nå er på nesten fire milliarder.
Men menneskeheten som et hele er ikke virkelig lykkelig. Selv under de mest gunstige omstendigheter skjer det ting som ødelegger folks glede og skaper engstelse og usikkerhet og til sine tider bitter skuffelse, stor sorg og nedtrykthet. Disse ondene er vedvarende og lar seg tilsynelatende ikke fjerne. De kjenner ingen grenser, men griper inn i menneskenes liv overalt. I dag utgjør dårlige forhold i stort omfang en alvorlig trusel mot oss alle.
Det ser ut til at det er noe i forbindelse med menneskene som er «i uorden». Hva er det? Det må ha begynt et eller annet sted en eller annen gang. Hvor og når begynte det?
Et familieproblem
Når vi leser historiebøker og går tilbake i tiden, århundre for århundre, finner vi at historien er full av vold, kriminalitet, krigføring, undertrykkelse, fattigdom, hunger og sykdom, inntil de historiske beretningene til slutt løper ut i en fjern fortid. Selv om det berettes om forskjellige nasjoner og forskjellige raser, viser beretningene at vi alle tilhører den samme familie. Den moderne vitenskap erkjenner dette. Antropologen M. F. Ashley Montagu sier:
«Alle varieteter av mennesket tilhører den samme art og har de samme fjerne forfedre. Dette er en konklusjon som en kommer til når en undersøker alle de kjensgjerninger angående dette spørsmålet som sammenlignende anatomi, paleontologi, serologi og arvelighetsforskning har brakt for dagen. Bare av genetiske grunner er det faktisk umulig å tenke seg at de forskjellige varieteter av mennesket har hver sin opprinnelse.»
Ja, den menneskelige familie er én familie; vi nedstammer alle fra det samme opphav. En publikasjon som er utgitt av De forente nasjoners organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO), sier:
«Om vi gikk langt nok tilbake, dvs, hundrevis av generasjoner, ville vi imidlertid alle komme til samme punkt, nemlig til den første Homo sapiens. . . . Vi kan godt kalle vår felles stamfar Adam, som er det hebraiske ordet for menneske. Man kan si at Bibelens beretning antyder det vitenskapelige syn at de nåværende mennesker har en felles opprinnelse.»
Den eneste historiske kilde som går tilbake til begynnelsen
Verdslige historiebøker fører oss ikke tilbake til menneskets begynnelse. Deres beretninger går ikke lenger tilbake enn til 3000 år før vår tidsregning. Men det finnes en historisk beretning som går helt tilbake til begynnelsen. Det er Bibelen. Kanskje du aldri har undersøkt den. Hvis du ikke har det, er du kanskje ikke klar over at den inneholder en sammenhengende, tidfestet historisk beretning som det ikke finnes maken til i andre gamle opptegnelser eller i andre hellige skrifter. Denne beretningen er så fullstendig og så detaljert at en historieskriver i det første århundre, legen Lukas, var i stand til å spore Jesu slektslinje 4000 år tilbake i tiden, skritt for skritt, navn for navn, helt til det første menneske, Adam. — Se Lukas 1: 1—4; 3: 23—38.
Bibelen forteller også hvordan alle menneskenes lidelser begynte, og hvordan og hvorfor de har fortsatt å være hele den menneskelige families uutslettelige, felles arv. Ingen annen historisk beretning forteller oss dette; ingen andre hellige skrifter gjør det. Ettersom det ikke finnes noen andre kilder som gir oss slike opplysninger, hvor skal vi da henvende oss for å få svar på spørsmålet om opprinnelsen til menneskenes lidelser og den uorden som rår? Hvis vi ikke skal søke å finne svaret i en historisk kilde, hvor skal vi da finne det? Alt annet er bare menneskelige oppfatninger og menneskelig gjettverk som avviker sterkt fra hverandre og ikke stemmer overens. I betraktning av hvor betydningsfullt spørsmålet er, bør vi være villige til å granske de opplysninger som den bibelske historie inneholder. Tenk over hvor fornuftig det den sier, er.
En fullkommen start for menneskeheten
Bibelen viser at Gud skapte det første menneskepar, Adam og Eva, som skapninger med en fullkommen kropp og et fullkomment sinn. Vi kan ikke vente noe annet av ham som Bibelen sier følgende om: «Fullkomment er hans verk.» (5 Mos. 32: 4) Den bibelske beretningen viser at Gud hadde en faderlig omsorg og interesse for dette første menneskepar. I dag treffer menneskelige foreldre mange forberedelser når de venter avkom, og gjør hva de kan for at alt skal være klart til det nye familiemedlems ankomst. Bibelen viser hvordan Gud på lignende måte traff omhyggelige forberedelser før han frambrakte sin første menneskelige sønn og datter. De begynte ikke sitt liv i en sump, en hule, en ørken eller en urskog, men i et parklignende område, en virkelig botanisk hage med frukttrær og andre trær, et sted hvor de ikke behøvde å sulte. Han ga dem dessuten et meningsfylt arbeid å utføre. Han ga dem et mål å arbeide mot som lot seg realisere, og stimulerte dem til virksomhet. Det de skulle gjøre, var å skape parklignende forhold over hele jorden ved hjelp av alle de etterkommere som de etter hvert ville få. — Se 1 Mosebok 1: 26—28; 2: 7—9, 15.
Det finnes ikke her noe grunnlag for å anklage Gud for å vise mangel på omsorg. Det er heller ikke noe uvirkelig ved beretningen. Hvis vi skal være ærlige, må vi ikke da innrømme at menneskene like til denne dag har bestrebet seg på å gjøre det som Gud ga det første menneskepar befaling om i 1 Mosebok — nemlig å skape en parklignende jord hvor det ikke finnes sult eller mangel på noe, og hvor menneskene er opptatt med et gagnlig arbeid? Men hvorfor har de ikke nådd dette målet? Hvorfor har menneskenes bestrebelser slått tilbake på dem selv og ført til at jorden er blitt forurenset og den økologiske likevekt alvorlig forstyrret? Bibelen viser på en realistisk og fornuftig måte hva som er grunnen til dette.
En prøve til menneskenes beste
De fleste kjenner Bibelens beretning om hvordan Gud forbød menneskene å spise frukten av et bestemt tre i Edens hage, og at det ville medføre dødsstraff å overtre forbudet. (1 Mos. 2: 9, 16, 17) Men det er ikke så mange som stopper opp og tenker over hvor forstandig denne ordningen var. Tenk over følgende:
Hvordan viser vi som menneskelige foreldre virkelig omsorg for våre barn? Er det bare ved å sørge for å dekke deres materielle behov? Eller er det i enda høyere grad ved å hjelpe dem til å utvikle rette normer for oppførsel, ved å lære dem sunne prinsipper, grunnleggende sannheter, som menneskene ikke kan ignorere hvis de skal bli lykkelige? Hvis en er ettergivende og skjemmer bort sine barn og lar dem få gjøre akkurat det de har lyst til, viser en da at en har omsorg for dem, eller at en ikke har det? Vi vet hva som skjer når foreldre ikke påtar seg sitt ansvar og unnlater å undervise og oppdra sine barn. Den utbredte ungdomskriminalitet vi har i dag, er til stor sorg og skuffelse for foreldre, og den er for en stor del en følge av nettopp en slik mangel på omsorg og ledelse fra foreldrenes side.
Gud la vekt på å innprente sin første menneskelige sønn og datter rettferdige normer. Han var deres livgiver. Det ville ikke føre til noe godt for dem å vise mangel på respekt for ham og for hans ord. Det ville i virkeligheten være høyst uforstandig og et forsøk på å ignorere kjensgjerningene. En slik mangel på respekt ville ikke føre til lykke og fred, men til egoisme, selviskhet og utakknemlighet. Dyp respekt for ham ville på den annen side være til uendelig stort gagn for dem. Det ville gjøre dem mottagelige for Guds enestående visdom, makt og kjærlighet. Det ville få menneskene til å leve i harmoni med hverandre og til å vise respekt og omtanke for andres interesser og følelser. Når vi i dag ser hvordan mange av menneskenes vanskeligheter er en følge av at de er selvopptatte og har liten omtanke for andres rettigheter og interesser, bør vi kunne forstå verdien av det Gud gjorde for det første menneskepar da han understreket nødvendigheten av å respektere hans rettigheter og interesser som universets Overherre. «Treet til kunnskap om godt og ondt» som han gjorde til «forbudt område» for dem, ble brukt til å representere eller symbolisere hans suverene rett til å avgjøre hva som er «godt», og hva som er «ondt», for sine skapninger.
Den måten Gud prøvde menneskenes respekt overfor ham på, var hensynsfull og sikret også deres naturlige verdighet. Den passet til deres omstendigheter. Hvordan det? Selv om det første menneskepar ble skapt som voksne, var livet likevel noe nytt for dem. For å gi dem anledning til å vise sin respekt og lojalitet overfor hans overherredømme gjorde Skaperen ikke bruk av noe komplisert eller forvirrende, men han brukte noe enkelt og liketil, noe som hadde å gjøre med det de gjorde hver dag, nemlig å spise. På denne måten framsatte Gud heller ikke et forbud som antydet en mistanke om moralsk fordervelige tendenser eller onde tilbøyeligheter hos mennesket, for det å spise var en normal og naturlig ting. Selv om forbudet mot å spise av dette ene treet fastsatte visse grenser for menneskene, hindret disse grensene dem ikke i å utfolde seg eller å ha full glede av livet. De hadde ingen grunn til å føle at de ble berøvet noe som var viktig for at de skulle kunne være lykkelige, i betraktning av alle de andre frukttrærne i hagen. (1 Mos. 2: 9) Og selv om denne prøven på deres lydighet og respekt var enkel, ville den være i harmoni med det vise prinsipp som Guds Sønn senere omtalte, nemlig at «den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort». — Luk. 16: 10.
Friheten til å velge
Bibelen viser at Gud ga sin menneskelige sønn og datter friheten til å velge; han gjorde dem til skapninger med en fri vilje. Hvorfor? Fordi han brydde seg om dem og hadde medfølelse med dem. Han hadde vist dem kjærlighet ved å gi dem livet og ved å treffe forberedelser med tanke på at de skulle være lykkelige på jorden. Hvis Gud hadde skapt dem slik at de automatisk var lydige og ikke kunne være noe annet, ville de aldri ha kunnet vise Skaperen ekte kjærlighet. Deres lydighet ville ha vært mekanisk. Virkelig kjærlighet krever at en har et ønske om å gjøre det som behager en annen, eller det som tjener hans interesser. (5 Mos. 30: 15, 16) Vi kjenner selv til at det som gir oss størst glede, er å gjøre noe for andre når vi oppriktig ønsker å gjøre det fordi vi bryr oss om dem. Og det er bare når vi vet at andre spontant og frivillig gjør noe for oss, at det virkelig gleder oss.
Som beretningen viser, valgte våre første foreldre å være ulydige mot Gud. Høres det usannsynlig ut at de skulle vende seg mot Gud, i betraktning av alt det han hadde gjort for dem? Det gjør kanskje det, men når vi tar i betraktning de nesten utrolige ting som menneskene har gjort og fortsatt gjør, er det ikke lenger så usannsynlig. Vi har sett hvordan enkeltpersoner har vendt seg mot trofaste og kjærlige ektefeller, hvordan barn har vendt seg mot sine foreldre, og hvordan foreldre har vendt seg mot sine barn, og det ofte uten noen som helst rimelig grunn. Vi har vært vitne til hvordan mennesker i forskjellige nasjoner har gitt uttrykk for bittert hat overfor sine naboer og medborgere, hvordan de har forfulgt dem og til og med tatt del i massenedslaktning av dem uten rettferdig grunn. Vanligvis er de blitt tilskyndt til dette gjennom falsk propaganda, som har skapt mistillit og motvilje og appellert til selviske ønsker.
Bibelen viser at den første kvinne, Eva, ble utsatt for en lignende propaganda av en av Guds åndesønner, som gjorde opprør. Hun kunne ha motstått denne propagandaen, akkurat som vi i dag kan motstå en lignende giftig propaganda, selv om vi er ufullkomne. Men hun begynte i stedet å tvile på Guds kjærlighet og visdom og rettferdighet. Hun trengte seg inn på hans område, krenket hans suverene rettigheter, ved å overtre det påbud han hadde gitt angående «treet til kunnskap om godt og ondt» og dets frukt. Ikke nok med det, men hun overtalte også sin mann til å slutte seg til henne.
Følgene av en illojal handlemåte
Vi vet selv fra vår egen tid at enkle handlinger kan få alvorlige konsekvenser. Hvis et menneske viser skjødesløshet i forbindelse med en forholdsvis liten sikkerhetsfaktor under oppføringen av en bygning, kan det resultere i en katastrofe som kan koste mange mennesker livet. Hvis noen gjør seg skyldig i noe lignende i forbindelse med en demning, kan det resultere i brudd på demningen og en flom som forårsaker store skader og ødeleggelser. En politisk leder kan begå en enkelt uærlig handling som kan resultere i at en hel regjering begår en rekke urette handlinger, noe som igjen kan gå ut over tusener, ja, millioner av uskyldige mennesker.
Resultatet av vår forfaders illojalitet mot Gud var at hele den menneskelige familie ble kastet ut i synd og ufullkommenhet Den uunngåelige regel som blir framsatt i Guds Ord, er at «Gud lar seg ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han òg høste. For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet; men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden». (Gal. 6: 7, 8) Menneskenes forfader, Adam, satte kjødelige ønsker foran åndelige interesser. I dag har en bølge av materialisme så å si druknet menneskenes interesse for åndelige spørsmål og deres ønske om å søke Guds veiledning. Adam høstet ufullkommenhet og forderv og kunne ikke hindre at dette gikk i arv til hans etterkommere. Guds inspirerte Ord sier i Romerne 5: 12: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.»
En mann som i dag lever et umoralsk liv og pådrar seg en kjønnssykdom eller som får ødelagt sine kromosomer som følge av narkotikamisbruk, vil få defekte barn. Det at han ikke bryr seg om de lidelser dette vil medføre for hans avkom, er ikke noe en med rette kan anklage Gud for. Det at ikke Adam brydde seg om hvilke følger hans handlemåte ville få, er heller ikke noe en kan anklage Gud for. En av bibelskribentene viser oss hvem som har skylden: «Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» — Pred. 7: 29.
Men selv om Gud ikke er ansvarlig for begynnelsen til menneskenes lidelser, kan en spørre hvorfor han ikke har brakt dem til opphør på et tidligere tidspunkt. Den grunn han har hatt til å vente helt til vår tid, viser ikke at han er likegyldig, men vitner i stedet om at han virkelig bryr seg om menneskene og tenker på det som vil være til evig gagn for dem. Hva er denne grunnen?
[Bilde på side 10]
Bibelen viser at det var Guds hensikt å gjøre hele jorden til en vakker park for menneskene. Er det ikke dette menneskene fortsatt ønsker at den skal bli?
[Bilde på side 11]
Nasjonene ser ikke gjennom fingrene med at utenforstående trenger inn på deres område. Hvorfor skulle så Gud tillate at hans rettmessige overherredømme ikke ble respektert, slik tilfellet var i Edens hage?
[Bilde på side 12]
Når tilsynelatende små sikkerhetsfaktorer blir ignorert, kan selv et slikt stort byggverk som en demning bryte sammen. Noen betrakter det første menneskes synd i Edens hage som noe svært ubetydelig. Likevel forårsaket den en flom av ondskap og lidelser