Bysamfunnet — ikke langt fra orden til kaos

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Irland

FOLK som ikke er vant til livet i en storby, lurer ofte på om de som velger å bo på et slikt sted, kan være vel bevart. De blir helt overveldet ved synet av så mye betong, stål og glass på ett sted. De stanser forferdet opp når de hører larmen fra den virksomhet som blir utfoldet av de utallige mennesker som er stuet sammen på slike steder.

Har du noen gang tenkt over hvorfor og hvordan disse byene oppsto? Hvis du stopper opp i sentrum av en storby, spesielt i rushtiden, må du uvegerlig spørre deg selv om hvor alt sammen har kommet fra. Trette og slitne fotgjengere trenger seg fram mellom kjøretøyer som spyr ut eksos. Støyen blir så kraftig at det omtrent ikke er til å holde ut.

Foruten å lure på hvordan storbyene har oppstått, må en også spørre: Hvor stor er egentlig faren for at bysamfunnet skal bryte sammen? Når så mange mennesker skal bo sammen og arbeide sammen innenfor et så begrenset område, er det absolutt nødvendig med godt samarbeid for at alt skal gå knirkefritt. Men er det egentlig langt fra orden til kaos?

La oss først se ganske kort på noen av de faktorene som har bidratt til at det er blitt dannet byer forskjellige steder. Et blikk på fortiden kan hjelpe oss til å forstå hvor annerledes livet egentlig er i dag.

Hvordan oppsto storbyene?

Noen storbyer har bare «vokst på naturlig måte» som følge av geografiske og strategiske faktorer. Andre er blitt anlagt av hensyn til for eksempel industrielle eller politiske interesser.

Dublin her i Irland er en by som bare har vokst. Dens historie strekker seg helt tilbake til den tiden da norske vikinger gjorde innfall i landet, og kanskje enda lenger tilbake, mens Belfast hører med til «nykomlingene» blant byene.

Dublins vekst skyldes dens strategiske beliggenhet ved elven Liffey. Irlands senere erobrere innså hvilke muligheter denne beliggenheten bød på, og byen vokste derfor under innflytelse av nordmennene, normannerne og engelskmennene. Hver enkelt gruppe satte sitt preg på byen.

Belfast derimot er i høy grad resultatet av vår tids industrielle utvikling. Det var først i slutten av det 18. århundre at den begynte å anta den form som den har i dag. Fram til da var den, ifølge en historiker, «fremdeles en skitten, overbefolket småby på vestbredden av elven Lagan». Dens vekst fra en liten gruppe med hus til det tett befolkede industrisentret den er i dag, var nesten ene og alene et resultat av den vekst lin- og skipsbygningsindustrien hadde i dette området.

Omkring denne industrien dukket det etter hvert opp handelshus, statelige hjem, forretninger og kontorer, boliger for den store arbeiderbefolkningen som strømmet til, og alt det andre som hører med til en moderne by.

På denne måten vokste de veldige konsentrasjonene av hus og mennesker som vi kaller byer, og det resulterte ofte i mange ensformige og triste strøk, som utgjorde en skarp kontrast til den skjønnhet og harmoni Guds skaperhånd har frambrakt i resten av landet. Moderne byer er så komplisert oppbygd at de kan gjøre en aldeles lamslått.

Moderne byer

Stopp opp og tenk over hva utviklingen har ført til. En by er et sentrum for en lang rekke næringer. Et stort kommunikasjonsnett binder de forskjellige foretagender og bedrifter sammen. Utallige skjulte vannledninger, kabler og kloakkrør fører blant annet vann og elektrisitet til byen og fjerner de utrolig store mengdene avfallsprodukter fra den.

Tenk på alt det som må til for at livet i byen skal kunne gå sin vante gang — elektrisitetsforsyning, vareforsyning, transport, telefon, vannforsyning, kloakk, helsetjeneste, gater, boliger og så videre.

Vi har en tendens til å ta slike ting som en selvfølge, som om de alltid har vært der. Men det er ikke så svært lenge siden mye av dette ikke eksisterte.

Det ligger et kolossalt arbeid bak de byene vi har i vår tid, blant annet fra arkitektenes og byplanleggernes side. Men selve den måten byene er bygd opp på, gjør at de lett kan bli utsatt for sabotasje, med den følge at alt blir kaos og bryter sammen.

Dette viste seg da visse grupper blant arbeiderne i Belfast for en tid siden la ned arbeidet i protest mot den politiske utvikling. Et tilbakeblikk på det som skjedde, hjelper oss til å forstå hvor lett det kan oppstå fullstendig kaos i en moderne by.

Sammenbrudd

Onsdag 15. mai 1974 begynte det. Etter en lang periode med uroligheter som følge av politiske begivenheter ble det erklært generalstreik. Det gikk ikke lang tid før det var full stans i industrien.

Noe av det første de streikende gjorde, var å skjære ned på elektrisitetsforsyningen. De sa at det bare ville bli produsert nok strøm til livsviktige serviceinstitusjoner, for eksempel sykehusene. En by uten strøm er som et legeme uten liv. Svært mange av de moderne bekvemmeligheter er fullstendig avhengige av strøm. I stedet for en regelmessig strømforsyning ville forbrukerne nå få strøm i tre-fire timer og så måtte være uten strøm i lange perioder, uten forhåndsvarsel.

De som bodde i moderne hus, hadde i mange tilfelle absolutt ingen mulighet for oppvarming eller belysning eller for å lage mat. Invalide og syke kom i en farlig situasjon. Og tenk på dem som bodde i høyblokker, og som måtte gå opp alle trappene!

Sykehusene kom i en vanskelig situasjon etter hvert som kraftforsyningen ble innskrenket. I mange tilfelle var de avhengige av spesielle krisegeneratorer. Dette var ikke alltid så lett under en vanskelig operasjon. Bare det å skaffe nok rent sengetøy kan bli et stort problem når vaskemaskiner og tørkeskap ikke kan brukes.

Trafikken, som alltid er byplanleggeres hodepine, ble det rene kaos. Trafikklysene på forskjellige steder rundt om i byen falt ut.

Handelen i byen ble sterkt berørt av streiken. De som hadde sitt arbeid i sentrum, hadde store vanskeligheter med å komme seg på arbeidet. De streikende satte opp veisperringer for å hindre trafikken gjennom byen. Bussrutene ble innstilt etter at noen av bussene var blitt kapret og brukt til å danne barrikader. Privatbiler ble stanset og undersøkt av streikende som prøvde å overtale dem som kanskje hadde lyst til å dra på arbeid, til å la det være.

De som omsider klarte å ta seg fram til arbeidsplassen, hadde nesten umulige arbeidsforhold. Kontorene hadde ikke strøm, og utstyret virket derfor ikke. Den eneste belysningen i forretningene var stearinlys og gasslykter. Disse tilstandene skapte ideelle forhold for butikktyvene.

Matforsyningen hørte naturligvis med til det som de streikende anså som viktig, men den ble også berørt, ettersom de kaotiske tilstandene vanskeliggjorde distribueringen. Leveringen av melk foregikk for eksempel nokså uregelmessig en tid etter at flere melkebiler var blitt stanset og plyndret. Tilgangen på ferske matvarer ble begrenset, for lasten hopet seg opp i havnene.

Detaljhandlere som hadde store fryselagre, fikk vanskeligheter på grunn av den sviktende strømforsyningen. Supermarkedene ble nødt til å selge lite holdbar mat til halv pris. Barna enkelte steder oppdaget til sin store glede at forretningene ga bort iskremer som holdt på å smelte.

Når hjemmene var uten strøm, gikk det naturligvis ikke an å oppbevare mat i kjøleskapene, hvis en da ikke hadde et gassdrevet kjøleskap. I så tilfelle klarte en seg bra akkurat da. Dette problemet førte til panikkartede innkjøp av hermetikk og holdbar mat blant folk, noe som bare gjorde forvirringen enda større.

Forsyningen av propan ble snart oppbrukt, ettersom folk gikk over til å bruke propan til belysning og når de skulle lage mat. Det ble like knapt med stearinlys som det er knapt med regn i ørkenen.

Da også gasstilførselen til slutt ble stanset, økte vanskelighetene. Det at gasstrykket ble satt ned, gjorde at det oppsto fare for at gass og luft skulle bli blandet i rørene og frambringe en høyeksplosiv blanding.

Bensinstasjonene måtte innføre rasjonering, og bilistene måtte stå i kø i timevis for å få fylt tankene. De streikende stengte så de fleste av bensinstasjonene og begynte å utstede rasjoneringskort for bensin til dem som etter deres skjønn hadde behov for det. Etter hvert som forsyningene ble brukt opp, opphørte all trafikk i byen sakte, men sikkert.

Foruten den stadig tiltagende helsefaren som følge av at søppel fra tusenvis av hjem ikke ble fjernet, oppsto det en annen fare. Arbeiderne ved kloakkanleggene truet med å slutte å betjene pumpene. Ettersom store deler av Belfast ligger lavt, kunne dette bety at ubehandlet kloakk rant tilbake i avløpsrørene og ut på gatene.

Den samlede virkning av denne streiken viste seg å stige myndighetene over hodet. Etter 14 dager med stadig økende kaos ga de etter for de streikendes krav.

I siste liten ble således en katastrofe unngått. Dette viser hvor sårbart et bysamfunn er. Den ene dagen var Belfast en travel by som sydet av liv; dagen etter kjempet den for å overleve.