De drar til avsidesliggende steder av kjærlighet til sine medmennesker
DET er en glede å finne mennesker som virkelig elsker sine medmennesker og er villige til å gjøre alt de kan for å hjelpe dem. Det er så lite kjærlighet og hjelpsomhet blant folk i dag. Men hva er egentlig den beste måten å hjelpe andre på?
Du har uten tvil lagt merke til at forholdene i verden stadig blir verre, og det ser ut til at flere og flere mennesker ikke har noe mål i livet. De spør: «Hva betyr alt det som skjer i dag?» «Hva går denne verden i møte?» «Hva er meningen med livet?» Hvis de kunne få tilfredsstillende svar på disse spørsmålene, ville det forandre deres liv til det bedre.
Jehovas vitner har ut fra Bibelen lært at de nåværende forhold i verden har stor betydning og er et varsel om vidunderlige ting som skal inntreffe i nær framtid. De benytter alle anledninger til å besøke andre mennesker for å fortelle dem hva som er grunnlaget for dette. De anstrengelser Jehovas vitner gjør seg langt mot nord for å nå fram til de mennesker som bor der, viser at de ikke viker tilbake fra de strabaser det medfører å kunne overbringe disse opplysningene.
Hvorfor de gjør seg så store anstrengelser
Et av de største problemer med å nå fram til de mennesker som bor langt mot nord, er den strenge kulden.
Temperaturen kan om vinteren komme helt ned i omkring minus 45 grader celsius. Men kaldt vær hindrer ikke Jehovas vitner i å vise andre kjærlighet. Robert L. Hartman, en reisende tilsynsmann som tjener flere menigheter i Alaska, forteller om den kaldeste dagen han noen gang har opplevd i sin forkynnelse fra hus til hus:
«Det var 12—13 av oss som kom sammen i Rikets sal den dagen. Det var minus 44 grader celsius. Det var flere som sa at de heller ville bli inne og skrive brev til de forskjellige landsbyene. Da jeg trodde at det var det alle ønsket, begynte jeg å gjøre meg klar til brevskrivningen. Da kom to brødre bort til meg og sa: ’Vi er ikke noe særlig flinke til å skrive brev. Men etter at vi nå har hatt alt bryderiet med å få bilene startet og har kjørt hit til Rikets sal (en av dem hadde kjørt 24 kilometer), vil vi gjerne gå litt fra hus til hus. Vil du bli med oss?’ Jeg kunne ikke avslå en slik oppriktig anmodning. Så vi dro ut i minus 44 grader celsius.»
Hartman besøker også menighetene i den nordvestlige delen av Canada. Han forteller hvordan Rose Hamilton fra Whitehorse i Yukon hver uke dro til et avsidesliggende sted for å lede et bibelstudium med en Mrs. Henry, som bodde 135 kilometer borte:
«Selv om vinteren kjørte Rose den 135 kilometer lange veien hver uke. Undertiden måtte hun la bilen stå igjen omkring en og en halv kilometer fra huset. En gang foretok søster Hamilton denne turen i minus 40 grader celsius. På veien tilbake til bilen måtte hun opp en bratt bakke og pustet da inn så mye kald luft at hun ’brente’ bronkiene. En annen gang gikk denne søsteren over tre kilometer hver vei fra og til bilen i minus 23 grader celsius.»
Om vinteren kan storm gjøre forholdene enda mer kompliserte, særlig når en må fly. Ray Baker og Lyle Nelson fra Fairbanks i Alaska forteller:
«I området i nærheten av Nome og langs Beringshavet blir en ofte utsatt for farlig tilising og for såkalte white-outs [en atmosfærisk tilstand med intenst, skyggeløst lys i polarstrøk hvor himmel og jord synes å gå i ett]. White-out er fryktet, for denne tilstanden kan komme uten særlig forvarsel. Den begynner ofte med at det blir lett overskyet, og så begynner det å snø. Men snart blir alt hvitt. Flyveren må anstrenge øynene og stirre inn i snøen. Han kan miste orienteringsevnen og ikke vite hva som er opp, eller hva som er ned. Så begynner han å bli svimmel, og han kan lett fly rett inn i et fjell eller styre rett i bakken. I dette området omkommer flere flyvere enn noe annet sted i Alaska.»
Til tross for disse farene dro 11 Jehovas vitner til dette området i tre småfly i 1973. De forteller: «Vi gjennomarbeidet et område på omkring 250 000 kvadratkilometer. For å nå de 24 landsbyene i dette området fløy hvert av de tre flyene omkring 4200 kilometer, og vi snakket med omkring 6000 mennesker.»
Hvorfor er Jehovas vitner villige til å gjøre seg så store anstrengelser for å kunne få snakke med andre om Guds Ord? Fordi Bibelens kronologi og dens profetier viser at vi lever i de «siste dager» av den nåværende tingenes ordning. Snart vil en ny ordning med rettferdighet og fred i et gjenopprettet, jordisk paradis være en realitet. (2 Tim. 3: 1—5; 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 1—5) Jesus forutsa at det «gode budskap» om dette skulle bli kunngjort verden over i «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3, 14, NW) Jehovas vitner gjør med glede alt de kan for å gjøre andre kjent med budskapet.
Motstand hindrer dem ikke i å vise kjærlighet
De fleste av dem som blir besøkt langt mot nord, er gjestfrie og glad for at noen kommer og snakker med dem om Bibelen. Men noen er motstandere og forsøker å skape vanskeligheter for Jehovas vitner.
Et Jehovas vitne fra Canada som sammen med et annet vitne dro på en to måneder lang tur for å besøke dem som bodde langs nordbredden av St. Lawrence-elven, forteller om en opplevelse han hadde i en gruveby:
«Jeg begynte å forkynne for en gruppe på omkring seks menn i en sovebrakke. To av dem var svært avvisende og begynte å påvirke de andre. Jeg gikk derfor fra dem og begynte å snakke med andre i den samme bygningen. Da motstanderne begynte å bli svært høyrøstede, bestemte jeg meg for å forlate brakken.
Da jeg forlot bygningen, hadde de to mennene hisset seg så opp at de fulgte etter meg. Høye brøytekanter og en bygning gjorde det umulig for meg å komme meg unna.»
Hva skulle vitnet gjøre? Skulle han forsøke å inngå et kompromiss, samtykke i å slutte å forkynne hvis de ville la ham gå? Hva ville du ha gjort hvis du hadde kommet opp i en slik situasjon? Han fortsetter:
«Jeg ba til Jehova om hans hjelp og beskyttelse.
Da mennene var omtrent seks meter fra meg, stoppet en av dem plutselig opp og sa noe til den andre. De snakket sammen et par minutter, mens de hele tiden så på meg. Så, akkurat som om de hadde kommet på andre tanker, snudde de og gikk sin vei. Jeg var glad og takknemlig for at Jehova hadde vært med meg.»
Disse to vitnene støtte også på problemer når de forsøkte å finne et sted å overnatte. På slike steder som dette er det nødvendig å overnatte i private hjem, ettersom det ikke finnes hoteller eller andre offentlige bekvemmeligheter. På grunn av religiøse fordommer hendte det fra tid til annen at folk nektet å huse dem. Men til tross for slike vanskeligheter fortsatte de i sitt forkynnelsesarbeid og forteller: «I de to måneder turen varte, fikk vi alltid et sted å overnatte. Det hendte bare én gang at vi måtte overnatte i et skur på kaien.»
«Lik får som ikke har hyrde»
I Matteus 9: 36 leser vi om Jesus: «Da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» Jødenes religiøse ledere på Jesu tid hadde forsømt å dekke folkets åndelige behov og lagt «svære byrder» i form av menneskelige tradisjoner på dem. (Matt. 23: 4) Hvordan er forholdene i kristenheten i dag?
Larry Lees, et av Jehovas vitner som for en tid siden besøkte en rekke avsidesliggende eskimolandsbyer i den nordlige delen av Quebec i Canada, forteller: «En familie fortalte meg at det aldri hadde vært noen hos dem og snakket med dem om Bibelen før, til tross for at det bodde en anglikansk prest i deres koloni, som omfattet omkring 70 mennesker.»
Ikke bare forsømmelse fra prestenes side, men også ubibelske læresetninger og overtro holder mange ydmyke mennesker i åndelig mørke. Blant befolkningen i den nordlige delen av Norge, Sverige og Finland finnes det for eksempel tilhengere av Lars Levi Læstadius, en prest fra det 19. århundre. De har lært at det ikke er nødvendig å studere Bibelen og anvende dens prinsipper i sitt liv for å oppnå Guds godkjennelse. Alt som er nødvendig, sier de, er å bekjenne sine synder for en predikant, som deretter tilsier syndenes forlatelse. Et Jehovas vitne fra Finland forteller følgende om læstadianerne i Kusaamo-området:
«Selv nå har en ortodoks læstadianer ikke lov til å kjøpe et fjernsynsapparat, som predikantene kaller en ’helvetesmaskin’, ’et vindu mot Sodoma’ osv. Disse religiøse lederne kaller fjernsynsantennen det sju-hodete dyret i Åpenbaringen fordi den første antenne som ble installert i Kusaamo, hadde sju armer. De har også omtalt skoleportene som ’portene til helvete’ og forkynt at ’ingen som begynte å gå på en offentlig skole, ville noen gang oppnå frelse’.»
Det er i sannhet stort behov for at Jehovas vitner drar til slike avsidesliggende steder for å hjelpe folk i åndelig henseende. Mange av disse menneskene setter stor pris på den anledning de derved får til å tilegne seg bibelkunnskap.
Verdsettelse av Bibelens sannheter
Ray Baker forteller om en opplevelse han og hans gruppe hadde da de landet med sitt fly i landsbyen Buckland i Alaska i nærheten av den nordlige polarsirkel:
«Så snart vi hadde slått av motoren, ble vi omringet av 40—50 nysgjerrige menn, kvinner og barn. Vi sa til dem at vi snart ville komme og besøke dem i deres hjem og snakke med dem om Bibelen. Når vi kom til husene, fant vi ofte at hele familier ventet på oss med Bibelen i hånden.»
En gruppe som for en tid siden besøkte en isolert indianerlandsby i den nordlige delen av Manitoba, fikk senere følgende brev fra Maxwell Bee, høvdingen for et reservat de hadde besøkt:
«Dette er bare et lite brev med takk for den hjelp vi fikk av de to mennene som besøkte reservatet vårt for å fortelle oss om Bibelen og om hvordan vi kan leve i fred. Vi håper at de snart vil komme tilbake. Jo lenger de blir, desto bedre. Enda en gang, takk for besøket.»
Å dele Bibelens sannhet med andre er den beste måten å vise dem kjærlighet på. Det gir deres liv mening nå og et sikkert håp for framtiden. Jehovas vitner drar med glede til avsidesliggende steder for å dele det gode budskap med sine medmennesker.