Hva sier Bibelen?

Har du hatt en tidligere tilværelse?

HAR du noen gang hilst på en person for første gang og samtidig fått følelsen av at du har kjent ham i lang tid? Eller har du kommet til et nytt sted og likevel følt at det var noe meget kjent ved det? Den engelske forfatteren Charles Dickens hadde følgende å si om en slik opplevelse: «Om jeg så var blitt myrdet der i et eller annet tidligere liv, ville ikke stedet ha stått klarere for meg i erindringen eller fått blodet til å isne mer i årene mine.» — Pictures from Italy.

Slike opplevelser har fått noen til å tro at de har hatt en tidligere tilværelse. Selv om deres synspunkter er noe forskjellige, tror de i virkeligheten på reinkarnasjon. De tror at mennesket har en sjel som går over i et annet legeme når døden inntreffer.

De gamle egyptere lærte om reinkarnasjon, og en viktig lære som ble forkynt av den greske filosofen Pytagoras, var troen på sjelevandring. I vår tid tror buddhister og mange hinduer på reinkarnasjon, og det er stadig flere i de vestlige land som også gjør det. Noen tror at Bibelen støtter en slik oppfatning. Cyril Richardson, som er professor i kirkehistorie ved Union Theological Seminary i New York, kom således med følgende uttalelse: «Jeg mener at reinkarnasjon er forenelig med kristendommen.»

Du kan derfor spørre deg selv: Er det at noen har en merkelig følelse av at det er noe som virker kjent ved helt fremmede personer eller steder, et bevis for at reinkarnasjon er en kjensgjerning? Støtter Bibelen en slik oppfatning?

La oss for det første se litt nærmere på dette at du kan ha følelsen av at du allerede kjenner en person som du hilser på for første gang. Vil dette si at du kjente denne personen i et tidligere liv? Har det ikke hendt at du har tatt feil av en person og trodd at vedkommende var en annen som lever nå? Mange har opplevd dette, for enkelte ligner hverandre i måten å oppføre seg på eller er svært like av utseende. Det at det er noe som kan virke kjent ved en fremmed person, er derfor ikke noe bevis for reinkarnasjon.

Og hvordan kan en så forklare den følelsen en kan få når en kommer til et nytt sted, kanskje et spesielt hus, nemlig at det er noe som virker kjent ved det? Vil denne følelse av at det er noe kjent ved det, si at en har bodd der i et tidligere liv? Nei, det kan være at huset ikke engang er gammelt nok til at det kan ha vært tilfelle. Det er dessuten slik at mange hus ligner svært meget på hverandre. Og er det ikke også slik at steder som ligger langt fra hverandre, kan ha naturomgivelser som ligner meget på hverandre? Det er derfor tydelig at slike likhetstrekk ikke utgjør noe bevis for at reinkarnasjon er en kjensgjerning.

Nå er vi imidlertid ikke avhengige av bare å trekke slike slutninger. Når vi undersøker Bibelen, vil vi ikke noen steder finne slike uttrykk som «reinkarnasjon» og «sjelevandring». Hvis reinkarnasjon er en kjensgjerning, må menneskesjelen være udødelig. Er den det? Ikke ifølge Bibelen, som sier: «Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos. 2: 7) Det sies ikke at Gud lot mennesket få en udødelig sjel. Hverken i dette skriftstedet eller på noen andre steder i Bibelen sies det noe om en udødelig sjel som er atskilt fra menneskekroppen.

Bibelen sier ikke at sjelen fortsetter å leve når døden inntreffer. Den omtaler tvert imot et dødt menneske som en «død sjel». (4 Mos. 6: 6, NW) Bibelen sier klart og tydelig: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.) Dette innbefatter alle ufullkomne mennesker som har dødd, for «hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri for min synd?» (Ordspr. 20: 9) Bibelen viser således at når et menneske dør, er det sjelen som dør.

Hva kan så sies om den tilstand som den døde befinner seg i? Når mennesket dør, «så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd». (Sl. 146: 4) De døde «vet ikke noen ting», og det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [hebraisk: sheol], menneskehetens felles grav. (Pred. 9: 5, 10) Det kan heller ikke med rette hevdes at dyresjeler tar bolig i mennesker. Hvorfor, ikke? Fordi Guds Ord sier: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre.» (Pred. 3: 19) Ja, de døde — både mennesker og dyr — er virkelig døde.

Likevel tror noen at Jesus Kristus kom med uttalelser som støtter reinkarnasjonslæren. Jesus sa for eksempel en gang med tanke på døperen Johannes: «Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville.» (Matt. 17: 12, 13) Betydde dette at Kristus identifiserte Johannes som en reinkarnasjon av Elias? Johannes selv trodde på ingen måte at han var denne hebraiske profeten, for da noen spurte ham: «Er du Elias?», svarte han: «Det er jeg ikke.» (Joh. 1: 21) Som det var blitt forutsagt, beredte imidlertid Johannes veien for Jehovas Messias. «I Elias’ ånd og kraft» oppfordret Johannes jødene til å angre sine synder mot Gud. (Luk. 1: 16, 17; Mal. 4: 5, 6) Da Jesus sa at «Elias er alt kommet», viste han derfor at døperen Johannes oppfylte profetien ved å utføre en gjerning som var lik den gjerning Elias utførte.

Ved en annen anledning stilte noen disipler Jesus følgende spørsmål angående en blind mann: «Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulle fødes blind?» (Joh. 9: 1, 2) I boken Reincarnation, An East-West Anthology sies det: «Disiplene må ha hatt reinkarnasjon i tankene, for hvis mannen var blitt født blind, kunne hans synd tydeligvis ikke ha blitt begått i dette liv.»

Kan det i betraktning av at disse spesielle disiplene ikke hadde fulgt Jesus i så lang tid, være at de tenkte på sjelevandring? Eller var de påvirket av de jødiske fariseere, som sa at «gode menneskers sjeler blir overført til andre legemer»? (Josephus’ Wars of the Jews, bok 2, kapittel 8, avsnitt 14) Det er mer sannsynlig at disiplene trodde på skriftene og var klar over at sjelen ikke er udødelig. Ettersom til og med et foster som befinner seg i mors liv, har liv og ble unnfanget i synd, kan de nok ha spekulert på om et slikt ufødt barn kunne ha syndet. — 2 Mos. 21: 22—25; Sl. 51: 7.

Det svar Jesus ga, støttet hverken reinkarnasjonslæren eller den oppfatning at fostret syndet før fødselen. Han var klar over at ikke alle ulykker som rammer mennesker, skyldes synder de har begått, men mange ulykker skyldes en arv i form av mangler og ufullkommenheter fra det første syndige menneske, Adam. (Job 14: 4; Luk. 13: 1—5) Før Jesus utførte en helbredelse, sa han derfor: «Hverken han har syndet eller hans foreldre.» (Joh. 9: 3—7) Det svar Kristus ga, støttet ikke reinkarnasjonslæren, men det var i samsvar med den bibelske sannhet at menneskesjelen er dødelig.

Det er derfor tydelig at du ikke har hatt noen tidligere tilværelse. Jesus sa imidlertid: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre [min] røst, og de skal gå ut.» (Joh. 5: 28, 29) Det er ikke ved reinkarnasjon, men ved gjenreisning til liv i oppstandelsen at de døde vil bli levende igjen. Hvorfor ikke henvende deg til Jehovas vitner for å få flere opplysninger fra Bibelen angående denne enestående foranstaltning som er blitt truffet av Livgiveren, Jehova Gud?