Det ærefryktinngytende univers

I ÅRTUSENER har menneskene beundret stjernehimmelen. Det er neppe noen som kan unngå å bli betatt av de strålende stjernenes skjønnhet en stjerneklar natt.

De som tenker litt over det de ser, spør ofte: Hva er det som er «der oppe»? Hvordan er det organisert? Er det noen ende på det? Hvor kommer det fra?

Utforskingen av universet

I dag har menneskene bedre kjennskap til universet enn noen gang tidligere. I de siste tiårene er alle slags instrumenter som skal gjøre det mulig for vitenskapsmennene å få svar på sine spørsmål, blitt oppfunnet.

Det finnes nå kraftigere optiske teleskoper som en kan betrakte og fotografere stjernene gjennom. Nyere, større radioteleskoper oppfanger radiosignalene fra verdensrommet. Og avanserte instrumenter som kan analysere lyset og varmen fra stjernene, blir nå brukt i stor utstrekning.

Dessuten har vitenskapsmennene radar og satellitter, som er nyttige redskap ved utforskingen av vårt solsystem, det vil si av vår sol og dens planeter og måner.

Fra alle disse kilder har det strømmet en flom av opplysninger, som også har gitt opphav til forskjellige teorier. Og en rekke ting har kommet for dagen. Én av dem er at universet er langt mer ærefryktinngytende enn noen noen gang hadde tenkt seg, noe som gjør at den som studerer dets utstrekning og kompliserte oppbygning, blir slått av forundring. Bladet National Geographic sier at det menneskene nå lærer, har gjort dem «helt overveldet».

Dette har også ført til at mange gamle teorier om universet har vist seg ikke å holde stikk. Som National Geographic sa: «Den endeløse strøm av nye, interessante opplysninger ødelegger våre teorier om universet.»

Det hender imidlertid at nyere, mindre opplysninger blir brukt som grunnlag for en ny teori som kanskje i virkeligheten ikke står sannheten nærmere enn den som den erstattet. Dr. James Van Allen, som er knyttet til University of Iowa, minnet om hva noen en gang har sagt: «Det er noe fascinerende ved vitenskapen. En får så mye igjen i form av gjettverk ved å investere så få kjensgjerninger.»

Noe annet som er blitt åpenbart, er hvor lite vitenskapsmennene egentlig vet om universet. Hvor omfattende deres observasjoner, deres billedmateriale og deres målinger enn måtte være, må de innrømme at de bare så vidt har begynt å få et begrep om verdensrommets oppbygning. Dette burde få oss alle til å bli ydmyke, og det burde øke vår respekt for Ham som har skapt en slik ærefryktinngytende ordning.

En ærefryktinngytende størrelse

For bare cirka 50 år siden la astronomer som fotograferte himmelen, merke til noen tåkelignende formasjoner på bildene sine. En antok at dette var nærliggende gass-skyer. Men etter hvert som større og mer nøyaktige teleskoper ble konstruert, viste det seg at «gass-skyene» var noe langt mer storslagent og betydningsfullt, nemlig galakser.

En galakse er en roterende ansamling av stjerner, gass og støv med enorm utstrekning. Galaksene er blitt kalt «øyuniverser», ettersom hver enkelt av dem virkelig er som et univers. Jorden, solen og de andre planetene i solsystemet er bare en ørliten del av vår galakse, som blir kalt Melkeveien. Dette navnet skriver seg fra det greske ordet galaxias, som betyr «melkevei».

Vår galakse, Melkeveien, er bare middels stor. Den har imidlertid likevel en svær utstrekning og består av omkring 100 milliarder stjerner, foruten planetene i vårt solsystem og annen materie, for eksempel gasser og støv. Dens diameter er så stor at hvis du kunne reise med lysets hastighet, 299 792 kilometer i sekundet, ville det ta deg 100 000 år å krysse den! Hvor mange kilometer er det? Ettersom lyset beveger seg med en hastighet på nesten ti billioner kilometer i året, vil du få svaret hvis du multipliserer dette tallet med 100 000. Vår galakse har altså en diameter på omkring en trillion kilometer! Det er tallet én etterfulgt av 18 nuller.

Det er praktisk talt umulig for oss å danne oss et begrep om slike avstander. Men dette er likevel bare begynnelsen til det som er «der oppe». Noe som er enda mer forbausende, er den kjensgjerning at det nå er blitt oppdaget så mange galakser at det sies at de ’er like vanlige som gresstrå på en eng’. For tiden blir det anslått at det finnes 100 milliarder. Nei, ikke 100 milliarder stjerner, men 100 milliarder galakser! Og hver enkelt av dem inneholder milliarder av himmellegemer.

En kan få et visst begrep om hvor tallrike galaksene er, ved å studere en rapport fra de vitenskapsmennene som benytter det kjempestore Hale-teleskopet på Mount Palomar i California, som har en diameter på 508 centimeter. De undersøkte verdensrommet så langt som teleskopet kunne «se» bak det lille området som innrammes av «hjulene» i det stjernebildet som blir kalt Karlsvognen. Hvor mange galakser tror du de fant der? Neste gang du er ute en stjerneklar natt, bør du se opp på «hjulene» i Karlsvognen. Når du gjør det, kan du ha i tankene at det er blitt funnet en million galakser i verdensrommet bak det lille området som innrammes av dem!

Har vitenskapsmennene ved alle sine undersøkelser kunnet oppdage «enden» på universet eller dets «ytterste grense»? Nei, det har de ikke. Til tross for at de med sine stadig bedre instrumenter har kunnet trenge lenger og lenger ut i universet, har de ikke kunnet oppdage enden på det fantastiske himmelrommet. Men de har lært noe meget interessant om galakser.

Galaksehoper

De milliarder av galakser som finnes, er ikke spredt omkring i rommet på en vilkårlig eller tilfeldig måte. De er i stedet arrangert i bestemte grupper, såkalte galaksehoper. Det er allerede blitt observert og fotografert tusener av disse gruppene.

Enkelte galaksehoper inneholder bare noen få galakser. Melkeveien tilhører for eksempel en gruppe på omkring 20 galakser. Nærmest oss i denne gruppen er to galakser som ligger mindre enn 200 000 lysår borte, og som begge har fått navn etter sjøfareren Fernão de Magalhães. En annen «nabo» kan ses uten teleskop en stjerneklar natt. Det er Andromeda-tåken, en spiralformet galakse i likhet med vår, som befinner seg omkring tre millioner lysår borte.

Andre galaksehoper består av tusener av galakser. Én slik galaksehop, som befinner seg omkring 100 millioner lysår fra jorden, finner vi i retning av stjernebildet Berenikes hår. Denne galaksehopen består av omkring 10 000 galakser!

Avstanden mellom galaksene i en galaksehop kan variere fra noen hundre tusen lysår til noen millioner lysår. Men avstanden fra én galaksehop til en annen kan være 100 ganger så stor.

Et problem for mange vitenskapsmenn

Universets størrelse er virkelig ærefryktinngytende. Men det er også den enestående måten galaksene og galaksehopene er ordnet på. En slik enestående organisering tyder på at det må finnes en Organisator. Alle himmellegemene styres dessuten av bestemte fysiske lover. Det bringer tanken hen på en Lovgiver. Og jorden med alle dens mange former for liv får oss til å tenke på en Livgiver som har en bestemt hensikt. Bladet Science News sier i denne forbindelse:

«Det univers vi ser rundt oss, er enestående, og når vi studerer det litt, begynner vi å forstå at det har noen meget bestemte egenskaper som det må ha for å kunne eksistere. . . . det ser ut til at det allerede fra begynnelsen av må ha vært helt spesielle forhold.

De fysiske lover som styrer universet, ser også ut til å være meget spesielle.»

Dette er ting som forstyrrer vitenskapsmenn som er evolusjonister og ateister, ettersom de mener at universet «utviklet seg» av seg selv, og at det ikke står noen overmenneskelig Organisator, Lovgiver eller Livgiver bak det.

En slik oppfatning er imidlertid i strid med vår fornuft og i strid med vår erfaring. Bak alt som er organisert, står det en organisator. Bak enhver lov står det en lovgiver. Enhver livsform på jorden har et opphav. Skulle det så ikke stå en Organisator og Lovgiver bak den langt mer kompliserte organisasjon og de langt mer kompliserte lover som vi finner i universet, og en Livgiver bak livet på jorden? I en artikkel i Scientific American sies det:

«Når vi ser ut i universet og blir klar over hvor mange tilfeldigheter som har gjort seg gjeldende til vårt gagn, både innen fysikken og innen astronomien, ser det nesten ut som om universet på en eller annen måte må ha visst at vi skulle komme.»

Jo mer vi lærer om universet, desto tydeligere blir det at det må stå en Konstruktør bak det. Angående dette sier Science News:

«Når kosmologene tenker på disse tingene, blir de forstyrret, ettersom det ser ut til at slike spesielle og fullstendig riktige forhold neppe kan ha oppstått ved en tilfeldighet. En måte å besvare spørsmålet på er å si at det hele ble uttenkt, og tilskrive det forsynets styrelse.»

Er de fleste vitenskapsmenn villige til å gjøre det? Nei, men de som er ydmyke, er villige til det. De er klar over at en slik storhet, presisjon og lovmessighet og slike spesielle livsvilkår ikke kan skyldes tilfeldigheter, men skriver seg fra et sinn som er menneskets overlegent.

Den bibelske boken som inneholder Esaias’ profeti, sier: «Løft eders øyne mot det høye og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn.» Den det tales om her, er den allmektige Gud, Jehova. — Es. 40: 26.

Ekspanderer universet?

Ettersom mange astronomer ikke tror på en Gud som styrer universet, har det oppstått mange motstridende teorier om dets oppbygning og dets framtid.

I 1929 trakk astronomen Edwin Hubble den slutning at universet hele tiden ekspanderer. Senere observasjoner av andre astronomer så ut til å bekrefte at galaksehopene beveget seg bort fra hverandre. Denne teorien støttet tilsynelatende den tanke at alt stoff i det nåværende univers ble spredt ut over ved det «store smellet», «big hang».

Nå er det noen astronomer som mener at ekspansjonshastigheten er blitt noe lavere. De tror at denne ekspansjonen til slutt vil stanse, og at gravitasjonen så vil trekke galaksene innover igjen, til utgangspunktet, slik at alt stoff i dem igjen blir samlet. Deretter, hevder de, vil det bli en ny «eksplosjon», en ny «big bang». Noen tror at denne prosessen vil bli gjentatt gang på gang, noe som betyr at universet vil være «pulserende». Hvor lang tid regner en med at en slik prosess vil ta? Omkring 80 milliarder år. Ekspansjonen vil kreve 40 milliarder år og sammentrekningen 40 milliarder år.

Hvor pålitelige er slike beregninger? Det blir innrømmet at det hele er spekulasjoner. Vitenskapsmennene vet ikke hva som vil skje i framtiden. Deres instrumenter synes antyde at universet ekspanderer, men at denne ekspansjonen nå går noe langsommere. I betraktning av at gamle teorier gang på gang er blitt forlatt, ville det imidlertid være naivt å betrakte de nåværende teorier som fastslåtte kjensgjerninger.

Vitenskapsmennene innrømmer for eksempel at mengden av materie i universet ikke ser ut til å være så stor at den kan frambringe den veldige tiltrekningskraft som kan minske og stanse den ekspansjon som en mener finner sted, og deretter bevirke at stjernesystemene snur og styrter sammen igjen. Hvis det er tilfelle, vil galaksehopene fortsette å bevege seg bort fra hverandre i all evighet, slik som mange astronomer antar.

Dr. James Gunn, som er knyttet til California teknologiske institutt, påpeker imidlertid at det lenge har vært kjent at det heller ikke finnes så mye materie at den tiltrekningskraft som skal til for å holde galaksene sammen i hoper, kan tilveiebringes. Hver galaksehop skulle derfor for lengst ha blitt oppløst. Hver galakse skulle for lengst ha beveget seg bort fra de andre galaksene i gruppen. Men det må innrømmes at det ikke har funnet sted, for de er bundet sammen i hoper.

Det er derfor tydelig av selv om vi har lært mye om det ærefryktinngytende univers vi lever i, er det langt mer som vi ikke kjenner til. Teorier blir framsatt og så forlatt. Det som var «sikkert» i går, er usikkert i dag. Etter en konferanse for astronomer som nylig ble holdt, sa således New York Times: «De taler som er blitt holdt her, har tydelig vist at en fremdeles ikke har nådd fram til enighet hva oppbygningen av kosmos angår.» Og bladet Science News trakk følgende konklusjon: «For å oppsummere det hele er kosmologien på ingen måte et avsluttet kapittel (hvis vi kan håpe på at den noen gang vil bli det). Det er ikke noen ende på observasjonene, teoriene og argumentene.»

Det som er galt med nesten alle de nåværende teorier, er at de ignorerer Skaperen og hans hensikt. Kan vi tenke oss at en kjærlig Gud ville skape et slikt ærefryktinngytende univers, omhyggelig berede jorden med tanke på at den skulle bli bebodd av mennesker, og så la hele universet samles i en masse igjen og på den måten ødelegge alt sammen? Det er på ingen måte i samsvar med hans erklærte hensikt. Guds Ord erklærer at Gud «grunnfestet» jorden, og at han «ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk». — Es. 45: 18.

[Bilde på side 17]

MELKEVEIEN

(Vårt solsystem)

Vårt solsystem virker kjempemessig, men det er som en dverg når det ses på sin plass i Melkeveien. Det finnes milliarder av slike galakser