Menneskenes språk — en enestående gave

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Elfenbeinskysten

EN OVERSETTELSESMASKIN oversatte en gang uttrykket «ute av øye, ute av sinn» fra ett språk til et annet og gjenga det med «usynlig idiot»! Betydde dette at maskinen var i uorden? Nei. Den gjorde bare en forståelig feil. Det understreket dessuten en av de mange faktorer som får menneskenes språk til å innta en helt enestående plass blant de metoder for kommunikasjon en kjenner til — nemlig dets innviklede beskaffenhet.

For maskinen var «ute av øye» på en måte det samme som å være usynlig. Å være «ute av [sitt] sinn» var å være gal eller en idiot, og likevel betyr «ute av øye, ute av sinn» ikke «usynlig idiot». Det er den slags ting som gir oppfinnere av oversettelsesmaskiner hodepine.

Det er naturligvis ikke bare språkets innviklede beskaffenhet som gjør det til noe helt enestående. Det er også mange andre faktorer som gjør seg gjeldende, ja, det er så mange at noen vitenskapsmenn hevder at i stedet for å kalle mennesket homo sapiens («mennesket med forstand») ville det være mer passende å kalle det homo loquens («det talende menneske»).

Men noen vil kanskje si: «Har de glemt all nyere forskning i forbindelse med dyrenes kommunikasjonssystemer? Det er nok så at menneskene taler, men det gjør dyrene også, på sin egen måte. Delfinene plystrer, biene danser, fuglene har bestemte kalletoner, og noen av dem kan til og med etterligne menneskenes tale. Og hva med de apene som nylig har lært et slags tegnspråk? Selv om deres måte å kommunisere på kanskje ikke virker helt på samme måte som menneskets, er hensikten den samme, og de oppnår de samme resultater, ikke sant?»

Både ja og nei. Det er nok så at de kommuniserer, men som regel er hensikten ikke den samme, og resultatene er vanligvis heller ikke de samme. Det er forsket mye på dette område. En har laget en fortegnelse og i noen tilfelle også utarbeidet en slags ordliste over de forskjellige kallesignaler som slike ulike dyr som gibbonaper, gjess og delfiner sender ut. Gibbonapene har tilsynelatende omkring ni forskjellige kallesignaler, og delfinene har enda flere. Delfinene synes til og med å ha forskjellige «dialekter», alt etter hvor de holder til.

Det er imidlertid en hel del vesentlige ulikheter mellom menneskenes språk og dyrenes — i tillegg til det innlysende faktum at menneskenes språk er uhyre mer komplisert. En av disse ulikhetene er . . .

Hensikten med å kommunisere

Når dyr eller fugler gjør bruk av sine egne kallesignaler, gjør de det da i den hensikt å kommunisere med hverandre, slik menneskene gjør? Eller er lyden bare en instinktiv reaksjon som følge av den situasjon de er i i øyeblikket? Konrad Z. Lorenz, en verdenskjent autoritet på dyrs atferd, hevder at de ikke bevisst kommuniserer, selv om det ofte kan virke slik.

Hvis for eksempel en kaie blir skremt mens den spiser, vil den fly opp i luften og utstøte et advarende skrik, og hvis andre kaier hører dette skriket, vil de også automatisk fly opp. Den fullkomne koordineringen mellom det advarende skriket og de andre fuglenes reaksjon gir inntrykk av at de snakker med hverandre på sitt eget språk og forstår hverandre. Men det er ikke tilfelle, sier Lorenz i sin bok King Solomon’s Ring:

«Dyret gjør ikke bruk av alle disse lyder og bevegelser, som gir uttrykk for dets følelser, i den bevisste hensikt å påvirke et medlem av sin egen art. Dette framgår av det faktum at også gjess eller kaier som blir oppdrettet alene og holdt for seg selv, sender ut alle disse signalene så snart de kommer i den stemning som utløser dem.» — Side 77.

Når menneskene gjør bruk av de lydsignaler de har lært, gjør de det i den hensikt å meddele seg til andre (unntatt naturligvis hvis de synger i badet), og de slutter hvis de blir oppmerksom på at ingen lytter. Kaien bryr seg imidlertid ikke om hvorvidt det er noen som lytter. Den sender bare ut lyden som en instinktiv reflekshandling, akkurat som et menneske gjesper når det er trett. Dette framhever en annen ulikhet mellom dyrenes og menneskenes tale, nemlig . . .

Signalets mobilitet

De fleste dyresignaler er ikke det språkforskere kaller «mobile» eller separable fra den situasjon som framkaller signalet. Gibbonapen bruker for eksempel bare sitt faresignal når det virkelig er fare på ferde.

Dyrenes signaler er også fastlåst i den forstand at dyrene vanligvis ikke lytter til den lyden de lager, og så forsøker å forandre den til en annen lyd. Det er sant at visse fugler kan etterligne lyder som ikke hører med til deres medfødte «ordforråd». De kan lære å etterligne andre fuglers lyder, og de kan til og med etterligne menneskelig tale, slik for eksempel papegøyen kan.

Lorenz hevder imidlertid at fugler sjelden bevisst greier å forbinde lyden av et eneste av de ordene de har lært, med en bestemt handling, og at de aldri gjør det i noen bestemt hensikt. En gammel, grå papegøye som het Geier, hadde et nokså stort «menneskelig» ordforråd (den sa blant annet «Auf wiedersehen!» i en dyp, høflig tone hver gang noen reiste seg for å gå), men den lærte aldri å si «mat» når den var sulten, eller «vann» når den var tørst.

Denne mangel på «mobilitet» kommer enda tydeligere fram i forbindelse med bienes dans. Denne dansen er et slags tegnspråk som kan sammenlignes med semaforsignaler. Mennesker har med hell gjort bruk av dette tegnspråket for å kommunisere med insektene. Den bien som har funnet nektar, angir avstanden til blomstene ved hjelp av tempoet i dansen (og viser således hvor mye energi turen krever), mens kroppsstillingen i relasjon til solen angir flyretningen.

Dette er imidlertid alt de kan meddele hverandre. De enkelte tegn, hvis «betydning» er fastsatt, kan ikke skilles ut og brukes på andre måter. Biene kan for eksempel ikke snakke om «hvordan været er der borte» eller om «noen har sett noen vakre blomster i det siste». Dette bringer oss til en annen forskjell mellom dyrenes «språk» og menneskenes tale, nemlig . . .

Språkets oppbygning

Den store mangelen ved dyrenes «språk» er at dyrene ikke har menneskenes evne til å lage og forstå setninger som de aldri har hørt før, og som kanskje aldri er blitt uttalt før. At menneskene er i stand til å gjøre dette, skyldes den måten deres språk er bygd opp på.

Tale har en dobbelt struktur. Med dette mener vi at menneskelige ytringer kan brytes ned til mindre enheter eller grupper. For det første til enkle ord og for det annet til lydenheter, såkalte fonemer. Fonemene kan brukes til å danne andre ord, ord som ikke har noe å gjøre med det opprinnelige.

Sett at et dyr for eksempel hadde et kallesignal for ordet make. Dette ville uansett hva det nå var, bety make og ikke noe annet. Men ordet make kan ikke bare brukes for å betegne én bestemt ting, men kan også skilles i fire bestemte lydenheter eller fonemer: m, a, k og e. Av disse fonemene kan det så igjen lages mange andre ord som har en helt annen betydning. Dette kan gjøres ved for eksempel å skifte ut eller fjerne et av fonemene. En kan da få slike ord som: hake, kake, lake og ake.

På norsk finnes det 27 eller 28 lydenheter som er blitt kombinert med hverandre for å danne tusenvis av ordgrupper, og hele tiden lages det nye ord. Disse ordene kan igjen kombineres, slik at vi får hele setninger. Dette fører oss til en annen side ved språkets oppbygning, nemlig grammatikken.

Grammatikk er læren om de elementer et språk er bygd opp av, om ordenes former og forhold og de regler som er knyttet til disse. Når en kjenner eller forstår disse reglene, kan en lage forskjellige kombinasjoner og danne forståelige setninger, selv om en kanskje aldri tidligere har hørt noen som er nøyaktig lik dem. Hvor mange muligheter byr ikke dette på!

Selv en ganske enkel setning består av minst ett subjekt og ett predikat. I setningen: «Den lille grisen dro til marked», som er hentet fra en fortelling for barn, er «den lille grisen» subjektet eller den det tales om. Det som sies om den, nemlig at den «dro», er predikat. Dyr kan ikke knytte sammen tanker på denne måten.

I motsetning til dyrene kan vi ikke bare forstå dette og alle de andre grammatiske former, men vi kan også variere dem for å gi uttrykk for forskjellige oppfatninger. Vi kan for eksempel bekrefte at den lille grisen dro til marked, men vi kan også benekte det ved simpelthen å lage det som kalles en negativ «transformasjon». Vi kan si: «Den lille grisen dro ikke til marked.» Vi kan forandre setningen fra imperfektum, fortid, til presens, nåtid: «Den lille grisen drar til marked.» Eller vi kan gjøre den om til et spørsmål: «Dro den lille grisen til marked?» Én enkel setning danner således grunnlaget for mange andre setninger som vi ikke behøver å lære individuelt. Men for å kunne lage slike transformasjoner kreves det enda en egenskap, nemlig . . .

Objektivitet

For å kunne lage de nødvendige transformasjoner i det daglige liv må den som taler, på en måte kunne «holde seg på avstand» fra det han sier, og ikke forbinde alt bare med seg selv. Dette kalles «objektivitet». Den som kan lage objektive transformasjoner, er for eksempel ikke bare i stand til å si: «Jeg la den blå esken oppå den røde esken», men han kan også si: «Den blå esken ligger oppå den røde esken.»

Når noe blir skadd i den menneskelige hjerne, svikter ofte evnen til å lage objektive transformasjoner. Noen schizofrene har derfor vanskelig for å lage den negative transformasjon. Hvis de får oppgitt setningen: «Han vil spise epler» og blir bedt om å gjøre den negativ ved å føye til ordet ikke, vil de ofte lage setningen om til: «Han vil spise pærer» eller appelsiner eller en annen frukt, i stedet for: «Han vil ikke spise epler.»

Selv om noen sjimpanser etter hundrevis av timers opplæring har lært å bruke enkle tegnsystemer (ikke tale) som mennesker har oppfunnet for dem, er deres evne til å lage slike objektive transformasjoner fortsatt svært begrenset. De kan ikke bli mer objektive enn et to år gammelt barn. Men husk at den ringe beherskelse av språket et barn har i den alderen, utvikler seg etter hvert uten noen som helst spesialisert opplæring. Og dets evne til å gjøre bruk av en gradvis mer komplisert språkbygning i løpet av bare enda noen få år viser at sjimpansen står langt tilbake for et barn.

Språkets kilde

Noam Chomsky, som er en fremtredende språkforsker, mener at menneskenes enestående evne til å lære språk til en viss grad må være medfødt. Hvordan skal vi ellers, spør han, kunne forklare det at et lite barn med sine ennå uutviklede evner på andre områder hurtig lærer et komplisert språk. Voksne som forsøker å lære et nytt språk, forstår hvilken enestående prestasjon det er av et lite barn å lære et språk.

The Encyclopædia Britannica sier:

«Det er derfor tydelig at alle normale mennesker bringer med seg til verden en medfødt evne til å lære språk, språkbruk og grammatikk. . . . Et barn er nokså snart i stand til å lage nye, grammatikalsk riktige setninger på grunnlag av det det allerede har hørt. I motsetning til en papegøye som bor sammen med mennesker, er det ikke begrenset til bare å gjenta hele ytringer.» — 1976-utgaven, Macropædia, bind 10, side 650.

Dyrene har ikke denne medfødte evne til å lære språk. Selv de berømte sjimpansene som fikk spesiell opplæring, har bare brukt enkle tegnsystemer som er oppfunnet av mennesker, mens deres egen naturlige måte å overføre meddelelser på vanligvis foregår gjennom reflekssignaler, hovedsakelig enkelte rop og gester. Selv om evolusjonister hevder at disse primatene er «de medlemmer av dyreriket som står mennesket nærmest i genetisk henseende», har disse dyrene i virkeligheten «vist seg å være høyst resistente når det gjelder å lære et talespråk». — Ibid., side 649.

Hvor oppsto så menneskets talespråk hvis det ikke har sine røtter i dyreriket? Var det ved at primitive mennesker som befant seg på utviklingsstadiet, gryntet, stønnet og hveste i et forsøk på å kommunisere med andre av sitt slag? «I så fall skulle vi vente å finne et slikt språk blant primitive og tilbakestående folkegrupper med en lavtstående sivilisasjon,» skrev Mario Pei, som er professor i språk ved Columbia universitet. Men «det er absolutt ikke tilfelle. Det forholder seg snarere stikk motsatt. De primitive folkegruppers språk har som regel en komplisert oppbygning, mens språkene til de mer siviliserte folkegrupper ser ut til å bli mer kompliserte og innviklede jo lenger tilbake i historien vi går». — Voices of Man, side 21.

Blir språkene mer kompliserte jo lenger tilbake i tiden vi går? Dette høres ikke ut som en utvikling, gjør det vel? Oppriktige språkforskere har lagt merke til dette. John Lyons kom for eksempel inn på det da han innledet boken New Horizons in Linguistics med artikkelen «Kommunikasjonens biologi hos mennesker og dyr» av J. C. Marshall. Han skrev:

«Marshall kommer med en oppsumering av det tilgjengelige materiale og trekker den slutning at evolusjonshypotesen hva språk angår, på ingen måte blir bekreftet av nyere forskning og ikke har noe grunnlag basert på iakttagelse.» — 1970, side 229.

Lyons sier videre: «Språk skiller seg radikalt ut fra alle kjente former for kommunikasjon mellom dyr, og ’til tross for den omfattende kunnskap språkforskere har tilegnet seg, er de fortsatt ikke i stand til å framlegge en biologisk teori angående språk’ (side 241).» Professor Pei kommer inn på noe lignende. Han sier: «Det er ikke så merkelig at språkforskere, bortsett fra språkfilosofer, har oppgitt å utforske språkets opprinnelse i en slik utstrekning at Société de Linguistique i Paris har nedlagt forbud mot at dette emnet blir tatt opp i vitenskapelige avhandlinger.» — Voices of Man, side 22.

Hvorfor blir språkforskere så skuffet når de studerer språkets opprinnelse? Er det ikke fordi alle pålitelige vitnesbyrd peker i en retning de ikke ønsker å gå — bort fra evolusjonsteorien? Pei sier: «Det ser ut til at denne del av problemet er uløselig. . . . Hvis [språket] oppsto av ’naturen’, hva mener vi da med ’naturen’? En blind tilfeldighet? Et intelligent høyere Vesen?» — Ibid.

Vil ditt svar på dette spørsmålet også være hemmet av evolusjonistiske fordommer? Eller vil du betrakte språket som en enestående gave fra Jehova?