Barmhjertighetsdrap — hva sier juristene?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

FORESTILL deg en 80 år gammel mann som får vite av sin lege at han har en uhelbredelig sykdom. Han blir gjort oppmerksom på at det heretter bare vil gå nedover med ham. Han vil få stadig større smerter, og kroppens funksjoner vil svikte mer og mer. Medisiner kan gi lindring en tid, men i sykdommens siste faser kommer smertene til å være intense helt til han dør. Og etter at de intense smertene setter inn, kan det gå flere måneder før han dør.

Pasienten reagerer med å sette opp et dokument som formelt pålegger legen å gi ham en sprøyte som lar ham dø hurtig når smertene blir uutholdelige. En slik handling kalles «barmhjertighetsdrap», «dødshjelp» eller eutanasi (et gresk ord som betyr «god død»). «Aktiv» eller «positiv» eutanasi vil si å framskynde døden ved hjelp av gift eller på annen måte. «Passiv» eller «negativ» dødshjelp er et uttrykk som blir brukt om det å la dødssyke mennesker få dø uten å sette i gang eller fortsette med «ekstraordinær» behandling som bare kan utsette døden en kort tid.

Helt fram til de senere år har sannsynligvis de fleste leger villet stille seg avvisende til anmodninger om dødshjelp. I det siste later det imidlertid til å ha funnet sted en forandring i innstillingen i enkelte kretser. En svensk distriktslege har for ikke lenge siden anbefalt opprettelse av en «selvmordsklinikk» hvor eldre, alvorlig syke og andre ulykkelige kunne «forlange dødshjelp». Mange har uttalt seg til fordel for eutanasi.

En interessant «skinnprosess»

Hva om en lege går med på å foreta «barmhjertighetsdrap»? Bør han da stilles for retten og anklages for overlagt eller forsettlig drap? Legen mener at han bare har spart et menneske som tydeligvis likevel kom til å dø, for uutholdelige lidelser. Men ifølge de fleste lands lover er en slik handling drap. Bør disse lovene forandres?

Dette spørsmålet ble tatt opp til diskusjon ved en juridisk verdenskonferanse som for en tid siden ble holdt i Manila i Filippinene, og hvor jurister fra hele verden var til stede. Konferansens tema var «Internasjonal juridisk beskyttelse av menneskerettighetene». En av de rettigheter som særlig var i fokus, var «retten til å dø». Dette vil si retten til å forlange å få dø for å unngå smerter og lidelse. Konferansen ga et godt innblikk i hva jurister mener om denne følelsesladede sak.

Eutanasi ble drøftet i form av en skinnprosess. Argumentene dreide seg om den tenkte mannen som er beskrevet i begynnelsen av denne artikkelen. Tre jurister, en fra Israel, en fra Bangladesh og en fra Filippinene, hadde innlegg i saken. Det var i alt fem dommere, og de kom fra Canada, Filippinene, Senegal, Tanzania og Thailand. Advokatene måtte enten tale for eller imot barmhjertighetsdrap ut fra tilfellet med den tenkte 80 år gamle mannen. Deretter skulle dommerne avsi sin kjennelse.

«Ja» med forbehold

To av de tre advokatene uttalte seg til fordel for aktiv dødshjelp, selv om de tok visse forbehold. Syed Ishtiag Ahmed, en erfaren advokat fra det muhammedanske Bangladesh, mente at mannens ønske under de foreliggende omstendigheter burde bli tatt til følge. Etter hans oppfatning kunne dødshjelp tillates dersom det kunne garanteres at legens utsagn var ufeilbarlig, dersom en kunne være sikker på at pasienten var fullt kompetent til å treffe en slik avgjørelse, og dersom det var mulig å fastslå hvor sterkt pasienten led.

Ahmed mente imidlertid at det ville være vanskelig å oppfylle disse betingelser i praksis. Og han var av den mening at så snart det var blitt vedtatt lover til fordel for eutanasi, ville det sannsynligvis være umulig å forhindre misbruk.

Bangladesh-advokaten pekte også på at diskusjonen om «retten til å dø» var noe malplassert i hans land hvor så mange ikke var sikret de mer grunnleggende rettigheter: retten til mat, undervisning, medisiner og så videre. Han stilte disse spørsmålene: Hva skal vi si når det gjelder dem som dør av en smertefull sykdom som det finnes midler mot, men som er for fattige til å kunne skaffe seg disse midlene? Burde barmhjertighetsdrap finne sted fordi de er for fattige til å betale for legemidlene? Og hva med dem som er sinnssyke eller bevisstløse og derfor ute av stand til selv å forlange en rask død?

Lemfeldighet ved enkelte domstoler

Den israelske advokaten Amos Shapira, som er professor i rettsvitenskap, medga at aktiv dødshjelp sannsynligvis må bli å betrakte som overlagt eller forsettlig drap ifølge republikken Israels nåværende lover, og straffen for en slik handling er livsvarig fengsel. Men domstoler i Israel har likevel lagt for dagen en liberal holdning til eutanasi.

En israelsk kvinne drepte sin tre år gamle gutt, som var sterkt tilbakestående, ved å blande barbiturater i maten hans. Retten idømte henne ett års fengsel, men straffen ble senere redusert til fire måneder av landets president. Et annet tilfelle dreide seg om en 37 år gammel mann som hadde uhelbredelig kreft. Smertene tiltok gradvis inntil han tryglet sin mor om å gjøre slutt på hans lidelser. Hun skjøt ham en natt mens han sov. I retten ble hun funnet skyldig i drap og dømt til ett års fengsel. Fullbyrdelsen av dommen ble utsatt i håp om at presidenten skulle benåde henne. Ettersom de israelske domstoler er tilbakeholdne med å følge lovens, bokstav, var professor Shapira stemt for å revidere loven angående barmhjertighetsdrap.

Jødenes religiøse lov

Professor Shapira påpekte imidlertid at den økende toleranse av eutanasi ikke harmonerer med jødenes religiøse lov. Han siterte følgende ord av rabbineren J. David Bleich: «I jødisk lov og morallære er menneskelivets verdi overordnet og veier tyngre enn alle andre hensyn . . . Forpliktelsen til å bevare liv er fullstendig altomfattende.» En annen rabbiner, M. D. Tendler, skrev: «En som er døende, har lovens fulle beskyttelse. Å forkorte hans liv med et eneste sekund er en drapshandling.» Leger har til og med lov til å krenke sabbaten for å forlenge livet til en alvorlig syk pasient.

Men hvordan forholder det seg hvis et menneske er moribund, det vil si døende uten mulighet for å komme seg? I et slikt tilfelle fordrer ikke jødisk lov at en lege forlenger dødsprosessen unødig. Det spesielle hebraiske uttrykk for en døende er goses. De gamle rabbinere mente at dødskampen til en goses ikke skulle forlenges med kunstige midler, selv om alle anstrengelser skulle settes inn på å helbrede eller pleie et sykt menneske.

En som dissenterte

Den tredje advokaten, Ambrosio Padilla, tidligere senator i Filippinene, hevdet at aktiv dødshjelp er galt under enhver omstendighet. Han påsto at når en pasient forlanger å få dø, er det jevngodt med selvmord, uansett hvilken fysisk forfatning han befinner seg i. Hvis døden blir forvoldt uten pasientens samtykke, er det overlagt eller forsettlig drap, sa Padilla. Han hevdet at livet er en gave fra Gud som mennesker ikke har noen rett til å ødelegge. Etter Padillas oppfatning var det å påta seg å gjøre slutt på et liv det samme som å oppkaste seg selv til Gud.

Dessuten reiste den filippinske juristen tvil med hensyn til om noen virkelig kan garantere at de oppgitte premisser stemmer i den foreliggende saken, nemlig at den 80 år gamle mannen helt sikkert kommer til å dø, og at det ikke finnes noe håp om at han vil komme seg. Det er en kjent sak at «uhelbredelig» syke mennesker av og til blir friske igjen uten at noen kan forklare hvorfor. Og fordi legevitenskapen nå gjør så raske framskritt, kan det dessuten også tenkes at sykdommer som er uhelbredelige i dag, kan kureres i morgen. Padilla mente imidlertid ikke at en døende pasient burde bli holdt kunstig i live ved ekstraordinære behandlingsmåter.

Dommerne avgir sin kjennelse

Etter å ha hørt på alle argumentene trakk de fem dommerne seg tilbake for å vurdere saken. To dager senere avsa de kjennelse. Til tross for at de ikke kjente til noen internasjonal lov som ga en utvetydig løsning på problemet, var de kommet fram til at mannen bør «få lov til å dø med verdighet, og hans ønske bør etterkommes».

Dette er et eksempel på hvordan advokater og dommere i vår tid vurderer barmhjertighetsdrap. Hvordan bør de kristne se på dette? De som ønsker å innrette sitt liv etter Bibelens prinsipper, vil av hensyn til sin egen samvittighet og i lydighet mot landets lov aldri benytte seg av aktiv eller positiv eutanasi, for de respekterer Guds syn på livets hellighet. — 2 Mos. 20: 13; 4 Mos. 35: 20, 21; Rom. 13: 1, 5; 1 Pet, 3: 16.

Men hvis det er helt tydelig at døden er nær forestående og uunngåelig, da fordrer ikke Bibelen at det blir truffet ekstraordinære (og kanskje kostbare) tiltak for å forlenge dødsprosessen. Å unnlate å gripe inn i dødsprosessen i et slikt tilfelle er ikke et brudd på noen av Guds lover. Det er imidlertid nødvendig å være svært varsom med å treffe en avgjørelse om at en pasient ikke har noen mulighet for å komme seg.a

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 7]

«Det er en kjent sak at ’uhelbredelig’ syke mennesker av og til blir friske igjen uten at noen kan forklare hvorfor. Og fordi legevitenskapen nå gjør så raske framskritt, kan det dessuten også tenkes at sykdommer som er uhelbredelige i dag, kan kureres i morgen.»

[Ramme på side 6]

Riktig eller galt?

’Barmhjertighetsdrap kunne tillates dersom det var mulig å fastslå hvor sterkt pasienten led.’ — Ahmed

’Å påta seg å gjøre slutt på et liv er det samme som a oppkaste seg selv til Gud — det er galt under enhver omstendighet.’ — Padilla