Domstol stadfester friheten til å forkynne fra dør til dør

DET var en varm dag i begynnelsen av juni 1977. To velkledde ektepar gikk fredelig fra hus til hus i Ladue, en forstad til byen St. Louis i Missouri i USA. De besøkende snakket med beboerne om hvordan familieforholdet blir svekket i disse urolige tider, og pekte på fordelene ved å ha et familiebibelstudium. En mer fredelig og gagnlig virksomhet kan en neppe tenke seg.

Men plutselig dukket det opp noen politimenn fra byen Ladue. De fire personene ble arrestert og brakt til politistasjonen. De to mennene, som begge er ordinerte forkynnere, ble anklaget for å ha overtrådt en lokal bestemmelse.

Hvorfor? Begikk de virkelig lovbrudd ved å snakke med folk om Bibelen? Hvorfor ønsket politiet å stanse dem? Var dette en ny form for virksomhet som myndighetene ikke forstod?

En hevdvunnen framgangsmåte

Det er et velkjent, historisk faktum at selv Jesus og hans apostler besøkte folk i deres hjem og forkynte Guds Ord for dem. Denne hevdvunne framgangsmåten har fortsatt helt inn i det 20. århundre.

Jehovas vitner er godt kjent for å benytte seg av denne framgangsmåten. I 1930- og 1940-årene ble det imidlertid i De forente stater krevd at disse kristne evangelister i samsvar med noen kommunale bestemmelser skulle innhente myndighetenes tillatelse til å drive som «dørselgere» eller «innsamlere». Ettersom Jehovas vitner er opptatt i en ikke-kommersiell, religiøs virksomhet, mente de at når De forente staters grunnlov garanterer religionsfrihet, var det all den tillatelse de trengte.

I 1943 traff De forente staters høyesterett en betydningsfull avgjørelse som satte en stopper for denne forfølgelsen av Jehovas vitner ved urettmessig å gjøre bruk av slike kommunale bestemmelser. Kjennelsen, som var skrevet av dommer Douglas, var tydelig og sterkt begrunnet:

«Utdeling av religiøse traktater er en gammel form for misjonsevangelisering — like gammel som boktrykkerkunstens historie. Det har vært et effektivt middel som forskjellige religiøse bevegelser har benyttet seg av ned gjennom tidene. . . .

Ifølge den første tilleggsbestemmelse står denne form for religiøs virksomhet på samme høye nivå som gudstjenesten i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene.

Det er en forvrengning av de foreliggende kjensgjerninger å omtale deres virksomhet som salg av bøker og traktater.»

Men når denne form for religiøs virksomhet er i samsvar med loven, hvorfor ble da de to forkynnerne som gikk fra dør til dør i Ladue, arrestert og tiltalt?

Et nytt juridisk angrep

Under ledelse av byen Ladues advokat ble det i 1974 tatt en rekke skritt for å hindre Jehovas vitners religiøse virksomhet. Hensikten var først å legge visse restriksjoner på Jehovas vitner og så senere nedlegge fullstendig forbud mot at de besøkte folk i byen.

I 1976 vedtok bystyret en spesiell bestemmelse som gjorde det til en lovovertredelse for hvem som helst å gå fra dør til dør i Ladue. Unntatt fra denne bestemmelsen var imidlertid alle kirkesamfunn i byen, alle som avla besøk i politisk henseende, alle avisbud og alle innsamlere som kom fra organisasjoner som var godkjent av en kommisjon for veldedige innsamlinger.

Hensikten med dette var innlysende: bestemmelsen tok sikte på å sette en stopper for Jehovas vitner og ikke for noen andre! Politiet fikk derfor følgende instrukser:

«Før et av Jehovas vitner kan forkynne om Bibelen fra dør til dør i Ladue, må han eller hun først innhente en tillatelse . . . utfylt etter at politiet har forhørt og tatt fingeravtrykk av vedkommende.»

Tenk på det! Den som ønsket å forkynne om Bibelen, måtte politiet først forhøre og ta fingeravtrykk av, som om han var en forbryter!

Men selv om en fikk tillatelse, var ikke dermed alt i orden. Politiet hadde også fått påbud om å hindre trykkefriheten. Ifølge de instrukser som var sendt ut av politisjefen, kunne en «bare bruke Bibelen fra dør til dør i Ladue. Det kunne ikke ’selges’ [distribueres] blad eller hjelpemidler til bibelstudium». — Uthevet av oss.

De forente staters høyesterett har erklært at det ifølge grunnloven er tillatt å «forkynne offentlig og fra hus til hus» og å motta bidrag fra velvillige bidragsytere. Den kommunale bestemmelsen i Ladue gjorde det til en lovovertredelse å gjøre dette, med mindre en først innhentet en tillatelse hos politiet.

Rettssaken

Byen innledet rettslige forhandlinger ved kretsdomstolen for St. Louis County. Den bad domstolen om å erklære at den lokale bestemmelsen var gyldig og lovlig. Jehovas vitner stilte et motkrav som gikk ut på å få en erklæring om at bestemmelsen var ulovlig og grunnlovsstridig.

Saken skulle opp den 5. april 1979 og behandles av dommer Philip Sweeney. Lokalet var fullpakket av tilhørere, og mange stod utenfor. Spenningen var stor. Det var flere journalister til stede, og utenfor ventet et TV-team med kamera og prosjektørlys.

Rettssaken begynte. En av dem som ble ført som vitne for byen, var politisjefen. Han innrømmet at ingen annen ikke-kommersiell organisasjon enn Jehovas vitner var blitt bedt om å innhente tillatelse. Alle andre hadde fått lov til å besøke folk i deres hjem uten at det først ble tatt fingeravtrykk av dem, eller at de hadde oppfylt andre nedverdigende krav.

Mot slutten av rettssaken la de anklagede fram sitt vitnesbyrd. Det første vitne var James Hinton, som var blitt arrestert i byen Ladue. Hinton forklarte at han var et Jehovas vitne og en ordinert forkynner og hadde dratt til Ladue for å besøke folk som bodde der. Hvordan ble han mottatt? Han svarte:

«De menneskene vi snakket med, var svært vennlige. De spurte selv om hvorfor det var så lenge siden vi sist hadde vært der. . . .

Jeg traff bare én kvinne i løpet av formiddagen som ikke tok imot litteratur. Hun sa hun var katolikk, men at hun virkelig satte pris på det arbeid vi utførte, og at vi var de eneste som gikk fra dør til dør og forkynte.»

Byen hadde forsøkt å gi inntrykk av at Jehovas vitner hadde økonomisk vinning av sin virksomhet. Men Hinton forklarte at for å kunne besøke folk i deres hjem hadde han bensinutgifter som langt oversteg de bidrag han mottok for den litteratur han leverte.

Det annet forsvarsvitne var Alvyn Franck, som er områdestilsynsmann for Jehovas vitner i statene Missouri, Illinois og Arkansas. Franck talte om den praktiske verdi forkynnelse fra dør til dør har:

«Vi føler oss forpliktet overfor våre medmennesker til å gjøre dem delaktig i det vi har lært fra Bibelen, og gjøre dem kjent med dens moralske innhold. Vi har vært i stand til å hjelpe tusener av ungdommer som har hatt problemer med narkotika og alkohol eller med familien, ja, med hva som helst. Vi mener og vi vet at Bibelen belyser slike problemer.

Vi tror at Bibelen er Skaperens Ord, og at den har vært til stor hjelp for folk i 1900 år. Hvis ikke vi kan få kontakt med enkeltpersoner og snakke direkte med dem, er kristendommen virkningsløs.»

Dommer Sweeney ledet en verdig og upartisk rettssak. Han lyttet omhyggelig til vitneutsagnet og til advokatenes muntlige argumentasjon. Han bad også om å få en skriftlig redegjørelse.

Skriftlige argumenter

Hvilke skriftlige argumenter la advokatene fram i sine saksresyméer til dommer Sweeney? Det omstridte spørsmålet berørte fire hovedpunkter.

1) Beskytter grunnloven fortsatt fri offentlig drøftelse? Ja, for De forente staters høyesterett hadde for nesten 40 år siden klart gitt uttrykk for at frihet under grunnloven innbefatter retten til å ta del i et offentlig evangeliseringsarbeid. Som dommer Will, som er dommer ved forbundsdomstolen i Chicago, sa under en rettssak i 1973: «At en slik bestemmelse angående religiøs virksomhet [som den de kommunale myndigheter i Ladue hadde vedtatt] ikke finner noen støtte i grunnloven, har vært et avgjort spørsmål i flere tiår.»

Høyesterett bekreftet i en dom som ble avsagt i 1978, den viktige retten til fri religiøs tenkning og sa:

«Retten til fri religionsutøvelse omfatter ubestridelig retten til å forkynne, verve proselytter og utføre andre lignende religiøse funksjoner.»

Dommer Brennan uttalte seg i samsvar med dette og tilføyde:

«Religiøse tanker kan, likeså vel som andre tanker, være gjenstand for en ’uhindret, fornuftig og åpen’ drøftelse. . . . Myndighetene kan ikke hindre forsøk på å verve proselytter eller gudsdyrkelse på offentlige steder.»

2) Trenger en forkynner en spesiell tillatelse? Saksresyméet for Jehovas vitner viste at Ladues krav om at en forkynner måtte innhente en tillatelse, ikke var noe spesielt nytt. En kunne finne noe lignende i engelske lovbøker for nesten 600 år siden! Det samme argumentet var blitt fremsatt under inkvisisjonen i 1383, da John Wiclif ble forhørt. Han ble anklaget for å lære følgende:

«Det er lovlig for enhver mann, enten han er diakon eller prest, å forkynne Guds Ord uten bemyndigelse eller tillatelse fra pavestolen eller noen andre av pavens katolikker.»

Det viktigste argument som inkvisitorene kom med, var at ingen skulle ha tillatelse til «å forkynne Guds Ord» uten at de hadde en offisiell tillatelse. Det var det samme argumentet som ble fremsatt av Ladue 596 år senere.

Men hele hensikten med De forente staters grunnlov og de friheter som den holder i hevd, var å avskaffe inkvisisjonens skadelige restriksjoner. Garantien i den amerikanske Bill of Rights om «fri religionsutøvelse» er en tillatelse! Ingen myndighet, verken kommunal, statlig eller nasjonal, kan forlange noen annen!

3) Bidrar bestemmelsen til å kontrollere kriminaliteten? Ladues advokat hevdet at hensikten med at det skulle innhentes en tillatelse, var å hjelpe politiet til å vite hvem som gikk fra hus til hus. Noen av dem som oppsøkte folk i deres hjem, kunne være forbrytere, hevdet han. Han innrømmet imidlertid at det ikke var noen grunn til å tvile på at Jehovas vitner er pålitelige mennesker.

Saksresyméet for Jehovas vitner viste at Ladues bestemmelse i virkeligheten ikke utgjorde noen beskyttelse mot forbrytere. Den fritok alle grupper unntatt Jehovas vitner, og det innrømmes at de er mennesker som har et godt skussmål. Hvordan skulle en kunne holde kontroll med forbrytere ved hjelp av lover som utelukkende ble brukt til å gripe inn overfor ærlige, lovlydige mennesker?

4) Var det nødvendig å bli godkjent av en kommisjon for veldedige innsamlinger? Denne kommisjonens oppgave består utelukkende i å føre tilsyn med den virksomhet som blir utført av organisasjoner som samler inn penger til veldedige formål, og ikke med grupper som er opptatt i et undervisnings- og forkynnelsesarbeid, slik Jehovas vitner er.

Domstolene har vist at det er forskjell på den tradisjonelle form for veldedighet som er basert på innsamling av penger, og den slags ikke-kommersiell virksomhet som hovedsakelig går ut på å spre opplysning. Jehovas vitners publikasjoner, som er basert på Bibelen, er bare hjelpemidler som redegjør for deres lære. De små bidrag det blir bedt om, spiller bare en underordnet rolle i forbindelse med kunngjøringen av deres tro. Dette er ikke «innsamling» i lovens forstand. Det er heller ikke noe som en kommisjon for veldedige innsamlinger skal føre kontroll med.

En modig avgjørelse

Den 24. mai 1979 gjorde dommer Sweeney kjent sin avgjørelse. Først uttalte han seg om Jehovas vitners ansvarsfulle oppførsel, slik vitnesbyrdene viste, og sa: «De anklagede i denne saken er pålitelige mennesker som har et ubestridelig godt skussmål. Deres besøk hos folk i Ladue gav ikke anledning til strid eller uoverensstemmelser. I de fleste tilfelle ble de godt mottatt av beboerne. Når beboerne ikke var interessert i deres budskap, forlot de dem høflig, uten at det inntraff noen episoder. I samsvar med de vitnesbyrd som er blitt fremført, kan det ikke være noen tvil om at den virksomhet de var opptatt i, var religiøs og ikke-kommersiell, og ble utført med økonomisk tap for de anklagede på grunn av deres tro og motivering.»

Deretter erklærte dommeren at den bestemmelsen Ladue hadde truffet, var ulovlig. Den var diskriminerende, ettersom den fritok visse kirkesamfunn og veldedige organisasjoner så vel som alle politiske grupper, mens den søkte å stoppe andre.

Dommer Sweeney erklærte dessuten at bestemmelsen var grunnlovsstridig fordi den var et forsøk på å kontrollere fri kommunikasjon. Han sa: «Ettersom bestemmelsen forsøker å regulere tale-, tanke- og religionsfriheten, kan den ikke håndheves og kjennes derfor ugyldig, for myndighetene kan ikke ifølge loven verne sine borgere mot den frie strøm av religiøse eller politiske tanker og idéer.» Dommen konkluderte med:

«Av ovennevnte grunner finner, erklærer og påbyr retten at byen Ladue er varig avskåret fra å håndheve den ovennevnte bestemmelsen og det den innebærer for de anklagede og andre medlemmer av Jehovas vitner hva angår den bestemte virksomhet som er omtalt i den. Saksøkeren pålegges å betale saksomkostningene.»

En modig og forstandig dommer stadfestet således friheten til å forkynne fra dør til dør og satte ved sin avgjørelse en stopper for kommunale myndigheters forsøk på å ignorere grunnleggende friheter.