Da det ikke ville slutte å regne

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Madagaskar

I TROPELANDET Madagaskar er det bare to årstider — den fuktige og den tørre. Siden regntiden varer fra november til og med mars, var det ingen som ble overrasket da det begynte å regne i desember 1981. Bøndene var lettet, for risåkrene deres trengte regn.

Men de smilende bøndene begynte bekymret å rynke pannen da regnet fortsatte å strømme ned. I hovedstaden Tananarive regnet det dag og natt i tre uker. Og det var ikke vanlig regnvær. En ettermiddag kom det en spesielt kraftig byge, og etter bare ti minutter var flere bydeler avskåret fra hverandre på grunn av oversvømmelse. Etter hvert som det fortsatte å regne, begynte vannstanden i elvene å stige. Denne regntiden ble etter hvert truende og illevarslende. Hva var det som skjedde?

Madagaskar ble rammet av sykloner, voldsomme stormer som ikke er uvanlige i Indiahavet, hvor Madagaskar ligger. Disse syklonene fører med seg mye av det regnet som risdyrkerne venter spent på hvert år. Men dette året feide tre kraftige sykloner over øya, den ene etter den andre, og slapp ned enorme vannmengder. Situasjonen ble forverret ved at det gamle dikesystemet, som ble laget for at elvene ikke skulle gå over sine bredder ved høyvann, brøt sammen. Jorden i dikene ble skylt vekk, elven flommet over, og vannet rant inn i byen og ut over åkrene.

Dagene gikk, og det fortsatte å regne. I begynnelsen av februar var flomskadene allerede blitt svært alvorlige. Mange hadde mistet avlingen sin. Marker, plantasjer, hus og veier ble oversvømt av flomvannet. Veggene i mange av leirhusene i hovedstaden ble myke og falt sammen på grunn av alt vannet. Dette gjorde til sammen 71 000 mennesker i Tananarive hjemløse. De ble innkvartert på skoler, sosialsentrer og sykehus og i kirker til de kunne flytte tilbake til husene sine — eller bygge seg nye.

Den høyereliggende delen av byen ble ikke rammet av flommen, men det var allikevel fare på ferde. Regnet vasket vekk jorden og ødela støttemurene slik at det oppstod jordskred. Det gikk også hardt ut over veiene på øya. Det var vanskelig å forestille seg at de en gang hadde vært brolagt. Og siden en ikke ventet at det ville holde opp med å regne før i slutten av mars, gjorde ikke myndighetene noe for å reparere dem. Bilførerne måtte være forsiktige så de unngikk de store hullene i veien, og fotgjengerne måtte være på vakt for ikke å bli gjennomvåte av det sølevannet som bilene sprutet opp.

Mot slutten av mars begynte regnet endelig å gi seg. Snart hadde det solrike, tropiske været vendt tilbake, og en kunne vanskelig tenke seg at det hadde regnet — helt til en fikk oversikt over skadene. Nittitre mennesker hadde omkommet i flommen. I Tananarive alene var 900 bygninger blitt ødelagt og over 1000 i Tamatave, en by som ligger på østkysten. I hele landet var til sammen 117 000 av en befolkning på bare ni millioner blitt hjemløse, og bøndene hadde mistet avlingene sine.

Det vil ta tid før innbyggerne i Madagaskar glemmer denne hendelsen. Noen familier sørger fremdeles over sine døde. Mange andre hadde ikke tak over hodet på flere måneder. Bøndene, som måtte vente enda et år på avlingen, håpet at regnet ikke ville skape så store problemer i framtiden.

For de fleste av oss ville livet bli lykkeligere hvis vi kunne være sikre på at slike katastrofer som den som rammet Madagaskar, aldri ville skje igjen. Selv om det ikke er mulig i dag, forteller Bibelen oss at det snart vil komme en tid da vi vil kunne ha en slik tillit. (Jesaja 11: 9; 65: 21, 22; Mika 4: 4) Oppriktige kristne i Madagaskar er travelt opptatt med å dele dette gode budskap med innbyggerne på øya, som strever med å komme til hektene igjen etter den tiden da det ikke ville slutte å regne.