Hva fortiden kan fortelle om framtiden

FRAMTIDEN har lenge vært et populært emne. Hvis du går til et eller annet bibliotek, vil du sannsynligvis finne hylle på hylle med bøker om framtiden. Ser du nærmere etter, oppdager du at mange av disse bøkene ble skrevet for 20, ja, kanskje 30 år siden. George Orwells satiriske roman 1984, som kom ut på engelsk i 1949, tegnet for eksempel et bilde av et umenneskelig samfunn under totalitært styre. Og i 1962 henledet Rachel Carsons bok Den tause våren verdens oppmerksomhet på farene ved forurensning av naturen på grunn av uforsiktig bruk av kjemikalier. Siden da er listen over bestsellere blitt fylt med bøker om dette emnet.

Men hva har alle spådommene og advarslene utrettet? Har de fått offentligheten og myndighetene til å gå til handling for å løse problemene og sikre framtiden? Forfatteren av bestselleren The Population Bomb, Paul Ehrlich, som siden 1960-årene også har skrevet om miljømessige spørsmål og snakket om emnet i radio og fjernsyn, hadde dette å si: «På én måte har vi kommet langt. Vi har den nasjonale lov om miljøpolitikk, vi har utredninger om virkninger på miljøet, og så videre. Men denne fremgangen kan ikke på langt nær holde tritt med de ødeleggelser vi forårsaker . . . Jeg har vel snakket for døve ører.» Han oppsummerte sine forhåpninger om framtiden på denne måten: «Hvis helt optimistisk er 10 på skalaen og helt pessimistisk er 1, vil jeg si at jeg befinner meg på omkring 1,2.» Alle bøkene, rapportene, undersøkelsene og diskusjonene i løpet av de siste tiårene har altså ikke gjort stort når det gjelder å forandre folks tenkemåte og innstilling til framtiden.

Hvorfor en ikke bryr seg om advarslene

Hvorfor fortsetter verdensforholdene å forverre seg til tross for alt det ekspertene sier? Kan det være at de fleste i dag ikke bryr seg om framtiden? Så rart det enn kan virke, er det nettopp det forskere har funnet ut — det de fleste er mest opptatt av, er ikke framtiden, men heller dagen i dag.

En artikkel i Psychology Today med tittelen «Framtiden kan få greie seg selv» forteller for eksempel om resultatene av en landsomfattende undersøkelse og sier: «[Folks] tanker dreide seg i farlig grad om nuet. Økonomiske spørsmål skjøv alt annet til side — til og med kriminalitet, religion og freden i verden.» Undersøkelsen viste for eksempel at da folk ble spurt om hva de ønsket mest, var én av ’fem tilbøyelig til å nevne en bedre levestandard for seg selv framfor en bedre framtid for barna sine.

Vi bør heller ikke overse virkningene av den informasjonsbehandling, ja, til og med forvrengning, som regjeringer, forretningsverdenen, industrien og så videre i så stor utstrekning står bak. Det er for eksempel ikke uvanlig at de fortier de skadelige virkningene av et produkt som asbest eller et prosjekt som atomkraftverk. Eller det kan være at de benytter seg av reklamekampanjer, ja, til og med skremmende fremgangsmåter, for å narre folk til å tro på usannheter eller til ikke å bry seg om velbegrunnede advarsler. Selv om sannheten til slutt kommer for en dag, vil det føre til at folk får en skeptisk og kynisk innstilling til ekspertene og blir enda mer uvillige til å foreta noen forandringer eller ofre noe på grunn av framtiden.

I det store og det hele virker det altså som om det folk flest er mest interessert i og opptatt av, er det som skjer her og nå, og det som angår dem selv. De tenker selvsagt på framtiden, men de fleste mener at det er lite de kan gjøre med hensyn til den. Det de ønsker, er å ta en dag om gangen og prøve å få så mye som mulig ut av den nå. De mener at framtiden vil måtte greie seg selv.

Følgene av ikke å gjøre noe

Denne innstillingen spilte en viktig rolle når det gjaldt å forme rekken av de begivenheter som ledet opp til de kritiske verdensforholdene vi lever under i dag. Mange av de alvorlige truslene mot en bedre framtid — atomkrig, forurensning, kriminalitet og vold, for bare å nevne noen få — er følgene av tiår med advarsler, som er blitt bagatellisert, eller med fakta som er blitt hemmeligholdt. La oss ganske kort se på noen eksempler.

Vi har lenge vært klar over hvilken trusel en kjernefysisk krig utgjør, og over farene ved det våpenkappløp som foregår over hele verden. Vi har hørt protester og advarsler i mange år. For nesten 20 år siden, i 1964, påpekte to framstående amerikanske vitenskapsmenn som var rådgivere for presidenten, hvor tåpelig våpenkappløpet var. De sa: «Begge sider i våpenkappløpet kommer således opp i et dilemma ved stadig å øke sin militære makt og stadig minske sin nasjonale sikkerhet . . . Den kurs en lett kan forutsi at våpenkappløpet følger, er en stadig spiralvandring ned mot glemselen.» En kan med andre ord si at jo mer nasjonene ruster, jo mindre trygge vil de føle seg, og sluttresultatet vil bli en katastrofe.

Men er slike råd blitt tatt alvorlig? I en tale De forente staters president, Ronald Reagan, for ikke så lenge siden holdt for det britiske parlament, sa han ettertrykkelig: «Vår militære styrke er en forutsetning for fred.» Dette er tydeligvis det syn de fleste regjeringer har idag, for når de har sagt at de skal øke landets sikkerhet, har deres respektive land begynt å ruste seg med stadig mer dødbringende krigsvåpen — atomvåpen, kjemiske våpen, biologiske våpen og andre. En rekke av utviklingslandene følger supermaktenes eksempel og ligger ikke langt etter når det gjelder å skaffe seg atomvåpen. Dermed er det ingen nasjon som føler seg trygg lenger, og alt dette gjør at menneskene og deres hjem, jorden slik vi kjenner den, står på randen av en fullstendig ødeleggelse.

Miljøvernarbeidere har i årevis kritisert de skadelige virkningene den teknologiske utvikling har på luften, vannet, jordsmonnet og plante- og dyrelivet. Men fortjeneste og en høyere levestandard viste seg å være mye mer fristende. Folk prøver å rettferdiggjøre dette ved å si at hvis et prosjekt skaper arbeidsplasser og lønner seg økonomisk, kan vi overse enhver miljømessig skade det kan forårsake, og alle de helsemessige farer det kan innebære. Et godt eksempel i denne forbindelse er det som fant sted i Minamata i Japan. Folk i fiskerlandsbyene i nærheten av denne byen spiste fisk som inneholdt store mengder metyl-kvikksølv. I begynnelsen av 1950-årene fant en ut at dette førte til at de fikk alvorlige problemer med å høre, se og snakke, og at det dessuten førte til misdannelser hos små barn og eldre mennesker. Kvikksølvet kom fra fabrikkutslipp i området. Det ble ikke tatt affære før det samme skjedde et annet sted, i Niigata i Japan. Da ble regjeringen tilskyndt til å opprette et organ som skulle kontrollere forurensningen.

Slike tilfelle kan en mangedoble gjentatte ganger verden over. Og mange av dem innebærer mye alvorligere problemer, for eksempel sur nedbør, uttynning av ozonlaget, økning av karbondioksyd i atmosfæren og fjerning av giftig avfall. Den endelige følge er ikke bare fysiske skader på folk i japanske fiskerlandsbyer, men hele det system som opprettholder livet på jorden, kan bryte sammen. Likevel «er folk rundt om i verden i dag fortsatt tilfreds med forholdene i miljøet», sier James A. Lee, som er direktør for Verdensbanken i miljømessige saker. Han tilføyer: «Til tross for den økte viten i løpet av de siste ti årene blir miljømessige spørsmål av en eller annen grunn ikke betraktet som alvorlige nok, eller konsekvensene ser ut til å høre en altfor fjern framtid til.» Folk og nasjoner er altfor opptatt av dagens økonomiske og politiske spørsmål til å bry seg om framtiden.

Andre eksempler kan nevnes, deriblant verdens dårlige økonomi og den tiltagende kriminalitet og vold, som har stor innvirkning på hva slags liv vi lever. Mye av dette er enkelt sagt en følge av folks utrettelige søken etter lykke og velstand — nå. De vil «gjøre det de selv vil» og glemmer alle normer og bånd, slik at de fullstendig ringeakter andre menneskers eiendom og liv. Og fordi folk — og regjeringer — vil ha alt med en gang, kjøper de på kreditt i stor stil. Det fører til en inflasjon som ingen kan kontrollere, noe som kan gjøre det de eier, verdiløst. Det er usannsynlig at framtiden vil bli noe bedre så lenge vi har denne «meg først»-innstillingen og «med en gang»-mentaliteten.

Hva vi kan lære

Hva kan vi lære av alt dette? Hva kan fortiden fortelle om framtiden?

Selv om vi vet en god del mer om tendenser og farer i dag, er det høyst usannsynlig at folk vil handle annerledes enn de har gjort før. Mye av den tilgjengelige informasjon vil fortsatt bli ignorert, akkurat som den er blitt tidligere. Hvis en bedre framtid er avhengig av hvor villige folk er til å ofre noe og forandre sitt levesett (noe mange autoriteter erkjenner er tilfelle), da har vi svært liten grunn til å være optimistiske. Betingelsen «med mindre noe blir gjort», som framtidsforskerne kommer med i sine forutsigelser, hviler på et svært vaklende grunnlag.

Men noe som er alvorligere enn dette, er at mange av de vanskelighetene vi står overfor i dag, er en direkte følge av den tydelige kortsynthet som preger regjeringer, organer og privatpersoner. Mange av dem som deltar i undersøkelser og konferanser og er med i komiteer, har ofte motstridende hensikter når de kappes om å få bidrag og oppnå anerkjennelse. Og i beste fall gjør de bare klossete forsøk på å fjerne symptomene. Det finnes ingen regjering, intet organ og ingen enkeltperson på jorden som er klok eller mektig nok eller har nok innflytelse til å kunne bestemme hva som skal skje, og til å foreta de forandringer som må til for at vi skal få en bedre framtid.

Hva får vi ut av alt dette? Kan vi ha noe håp om en bedre framtid?

[Uthevet tekst på side 7]

Fortjeneste og en høyere levestandard viser seg å mer fristende

[Bilde på side 5]

Da storkapitalen og regjeringsorganer somlet med å løse forurensningsproblemene i Japan, måtte folk betale prisen

[Bilde på side 8]

En japansk jente strever med å kle på seg; hun ble forgiftet før hun ble født