Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 3: 1942—1513 f.Kr. — Egypt — gudenes slagmark

«Religionen overskygget alt annet i Egypt.» — Will Durant, forfatter og historiker i vårt århundre

DE FØRSTE som bosatte seg i Egypt, var etterkommere av Noahs sønn Kam, sannsynligvis gjennom Kams sønn Misrajim, Nimrods onkel. (1. Mosebok 10: 6—8) Etter språkforvirringen i Babel tok de uheldige tårnbyggerne med seg sin babylonske religion og spredte seg utover for å begynne på nytt. Noen av disse byggearbeiderne, som ikke fikk satt sine planer ut i livet, slo seg ned i det området som ble kjent som Egypt.

I The Story of Civilization sier Will Durant at «enkelte spesielle elementer i Egypts kultur kommer opprinnelig fra Sumer og Babylonia». Babylons religion satte dype spor i Egypt, og religion ble en dominerende faktor i det egyptiske liv. The New Encyclopædia Britannica sier: «Kultur- og samfunnsliv var så gjennomsyret av religiøse forestillinger at det er umulig å forstå egyptisk kultur uten å forstå egyptisk religion, og omvendt.»

Inkonsekvent og selvmotsigende

Egypts religion var polyteistisk; den hadde over 500 guder, ja, kanskje dobbelt så mange. «I Egypt var en by eller en landsbys guder vanligvis tre i tallet,» sier egyptologen E. A. Wallis Budge. Med tiden oppstod det en hovedtriade, en hellig familie bestående av Osiris, faren, Isis, moren, og Horus, barnet.

Polyteismen resulterte i at flere guder ble ansett for å være ’den eneste gud’. Men prester og teologer hadde tydeligvis ingen betenkeligheter med å tro på én gud og samtidig betrakte ham som en som eksisterte i mange forskjellige former. Forfatteren B. Mertz sier at dette «er bare nok et eksempel på den behagelige inkonsekvens som er så karakteristisk for egyptisk religion».

Dyr ble ofte brukt for å representere gudenes egenskaper eller gudene selv. Den franske forfatteren Fernand Hazan hevder imidlertid at disse dyrene var mer enn symboler, at de ble betraktet som verdige til å bli tilbedt «fordi gode eller onde guddommelige makter var samlet hos dem». Det er derfor ikke overraskende at en romersk borger skal ha blitt lynsjet fordi han drepte en katt, og at det er blitt funnet mumifiserte lik av hunder, katter, krokodiller, falker og okser i egyptiske graver.

Ritualisme, mystikk og magi var dypt rotfestet i Egypts religion. Det var også bruken av religiøse bilder og symboler, for eksempel livets symbol, hankekorset. Disse ble ifølge The New Encyclopædia Britannica tillagt så stor betydning at «individuell tro (det vil si personlig gudfryktighet) aldri var av avgjørende betydning». Det heter videre at blant bildene «var det det av Isis med barnet Horus på fanget, som kanskje var forløperen til madonnaen og barnet, som var det mest betydningsfulle».

Egypterne trodde på et liv etter døden. De mumifiserte de døde og oppbevarte likene av avdøde faraoner i imponerende pyramider. I gamle graver er det ifølge en forfatter blitt funnet «slike latterlige, men likevel betydningsfulle ting som sminkepaletter, perler og krukker som en gang inneholdt mat og drikke».

Ti ødeleggende plager

I 1728 f.Kr. hendte det noe som kom til å få alvorlige følger for Egypt og religionen i landet. Cirka 200 år etter at en mann som het Abraham, besøkte Egypt, flyttet hans etterkommere dit for å unngå følgene av en stor hungersnød. (1. Mosebok 12: 10; 46: 6, 7) De var kjent som israelitter og ble boende i landet i 215 år. Dette var utgangspunktet for en kamp mellom guder — en mengde egyptiske guder på den ene siden og israelittenes ene Gud, Jehova, på den andre siden. Da israelittene bad om lov til å forlate Egypt for å tilbe sin Gud, tilspisset situasjonen seg.

Egypts hersker, farao,a en tittel som er avledet av det egyptiske ordet for det «store hus», avviste anmodningen deres. Da kunngjorde Jehova at han hadde til hensikt å vise sin makt på en mirakuløs måte til gagn for sitt folk. (2. Mosebok 7: 1—6; 9: 13—16) Ved å føre ti plager over Egypt kom han med en direkte utfordring overfor landets guder. — 2. Mosebok 12: 12.

Den første plagen bestod i at vannet i Nilen, Egypts livsnerve, ble til blod. Alle fiskene døde, og egypterne ble tvunget til å grave etter drikkevann. (2. Mosebok 7: 19—24) Hvilken vanære var ikke det for nilguden Hapi!

Frosken var et fruktbarhetssymbol, og boken The Gods of the Egyptians forteller at «froskeguden og froskegudinnen ble tilskrevet svært framstående roller da jorden ble skapt». Froskeplagen satte derfor ikke bare slike fruktbarhetsguder som Osiris, Ptah og Sobek i forlegenhet, men den ydmyket også de egyptiske skapergudene. — 2. Mosebok 8: 1—6.

De egyptiske spåmennene klarte ikke å etterligne den tredje plagen, slik de hadde klart med de to første. (2. Mosebok 8: 16—18) Thot, magiens herre, hadde mistet sine magiske krefter. Og Geb, jordguden, kunne ikke forhindre at «støvet på jorden» ble til plagsomme mygg.

Fra og med den fjerde plagen ble det trukket en skillelinje mellom Gosen i Nedre Egypt, der israelittene bodde, og resten av landet. Gosen ble ikke berørt av kleggplagen, men den herjet i andre deler av Egypt. (2. Mosebok 8: 20—24) Buto, en skytsgudinne, og guden Horus kunne tydeligvis ikke lenger kontrollere hendelsene i Nedre Egypt, den delen av landet som de hadde ansvaret for.

Hathor var en gudinne med kuansikt. Nut, himmelgudinnen, ble også fremstilt som en ku. Hvor ydmykende var det ikke for begge to da en pest drepte «alle . . . husdyr» i den femte plagen! — 2. Mosebok 9: 6.

Det sies at Thot kjente til «alle trylleformularer som var nødvendige for å kunne helbrede syke». Og Amon Ra var ifølge vers 70 i et dikt som ble skrevet til hans ære, en lege «som fjerner det onde og fordriver sykdommer». Men disse to kvakksalverne kunne ikke forhindre at ’det kom verkebyller både på folk og fe’, og også på «spåmennene», i den sjette plagen. — 2. Mosebok 9: 10, 11.

Gudene Shu, Reshpu og Tefnut hadde makt over været. Men de var ikke noe bedre enn dagens meteorologer og kunne ikke stanse tordenen og haglet som slo ned folk, fe og planter, og som «knuste hvert tre på marken». (2. Mosebok 9: 25) Det som ikke ble ødelagt av haglet, ble spist opp av gresshopper i den åttende plagen. (2. Mosebok 10: 12—15) Det var et slag i ansiktet for Min, innhøstningsguden, som med sin tordenkile i hånden angivelig hadde makt over torden og lyn. Begge elementene slapp ut av hans grep under disse to plagene.

«Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager.» Det var den niende plagen. (2. Mosebok 10: 21, 22) Ra, solguden, Sekhmet, den gudinnen som bar solskiven, og Thot, måneguden, fikk bokstavelig talt sine lys slokt.

Og hvilket ramaskrik lød ikke da egypternes førstefødte plutselig ble drept! «Det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død», faraos «store hus» innbefattet. (2. Mosebok 12: 29, 30) Fordi farao angivelig skulle være sønn av solguden Ra, var det at hans førstefødte uventet døde, likestilt med at en gud døde. Hvilket nederlag for Bes, beskytteren av det kongelige hus, og for Buto, kongens forsvarer!

Farao, som var blitt vanæret og ydmyket — ikke én, men ti ganger — ønsket å hevne seg, og sammen med sine hærer satte han etter israelittene da de drog ut av landet. (2. Mosebok 12: 37, 41, 51; 14: 8) I et gammelt dikt til ære for den lite kjente farao Ni-Maat-Re stod det: «Kjemp for hans navn . . . Det er ingen grav for en som gjør opprør mot hans majestet, og hans legeme blir kastet i vannet.» Men når det gjelder den faraonen som opplevde de ødeleggende plagene fra Gud, var det hans eget legeme som havnet i vannet. «Farao, den jordiske inkarnasjonen av guden Horus, arving av Atums kongerike, sønn av solguden Re [Ra],» som et oppslagsverk kaller ham, omkom i Rødehavet, slått av israelittenes Gud, hvis storhet han hadde gjort opprør mot. — 2. Mosebok 14: 19—28; Salme 136: 15.

Har dette virkelig hendt?

The New Encyclopædia Britannica hevder at beretningen i 2. Mosebok inneholder «myter», men den innrømmer likevel at «de lærde i dag er tilbøyelige til å tro at det bak mytene ligger en solid kjerne av fakta». Når det gjelder problemene med å datere egyptiske dynastier ut fra lister av konger, sier oppslagsverket: «Svakheten ved disse listene som historiske opptegnelser er at de bare inneholder navnet på konger som ble regnet som verdige til å bli æret; mange beskjedne og enkelte upopulære herskere er oversett fullstendig — slettet av listen.»

Er det på bakgrunn av slike historiske unøyaktigheter og en slik manipulering med fakta overraskende at dette ødeleggende nederlaget for Egypt og landets falske guder simpelthen ble «slettet»? Nei, vi kan forstå at det forholder seg slik når vi tenker på at historieskriverne var påvirket av prestene, som tydeligvis hadde som sin viktigste oppgave å bevare sin posisjon og å verne om gudenes storhet.

I betraktning av disse hendelsene fra gammel tid, lover ikke framtiden godt for slike som holder fast ved moderne motstykker til Egypts religion. Bare de som utøvde sann tilbedelse — israelittene og noen av deres egyptiske venner — slapp uskadd fra kampen mellom gudene. Nå hadde de store ting i vente. Les om det i fjerde del i denne serien: «Et utvalgt folk, ulikt alle andre».

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

Hva svarer du?

Var israelittene de eneste som utøvde sann tilbedelse i den tiden de var i Egypt?

Nei, for i det tilstøtende landet Us, nå Arabia, bodde det ’en hederlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg borte fra alt det som er ondt’. Han het Job. Hans ulastelighet ble satt på prøve mange ganger, sannsynligvis i tidsrommet mellom Josefs død i 1657 f.Kr. og den tiden Moses stod fram som en trofast tjener for Jehova. — Job 1: 8.

[Bilde på side 23]

Faraonene ble betraktet som inkarnasjoner av gudene

[Rettigheter]

Med tillatelse av ledelsen ved Museo Egizio

[Bilde på side 24]

Noen pyramider var overdådige gravkamre for faraoner