Sett med et barns øyne

DE FLESTE foreldre vil være enige på ett punkt: å oppdra barn med et godt resultat er en av de største utfordringer de noen gang har stått overfor. Det er blitt skrevet side opp og side ned om hvordan en kan oppdra barn med godt resultat. Men det er én metode som alle voksne kan benytte seg av, enten de er foreldre, besteforeldre, tanter, onkler eller bare venner. Har du noen gang forsøkt å se saken fra barnas synspunkt når du skal oppdra dem eller sette deg inn i deres situasjon? Hva er det egentlig som foregår i deres sinn?

Husk at barn er små mennesker. Hvis vi betrakter dem som det, vil det hjelpe oss til å forstå hvordan de betrakter oss. De blir født som små barn inn i en verden av mennesker som er større og mektigere enn dem. En smårolling kan forbinde voksne med beskyttelse, trøst og hjelp eller oppfatte dem som en trussel.

De er ikke små voksne

Det er også viktig å forstå at man ikke kan behandle dem som små voksne. Barndommen bør være en av de lykkeligste perioder i livet. Det er ikke nødvendig å forsere barna gjennom barndommen eller ikke la dem få noen barndom i det hele tatt. La dem nyte barndommen. Som far eller mor kan du benytte anledningen til å innprente dem de moralprinsipper som er nødvendige for at de med tiden skal bli veltilpassede voksne.

Når en har med barn å gjøre, er det ikke minst viktig å se situasjonen fra barnets synspunkt. Når barnet gråter, må for eksempel aldri frustrerte foreldre oppfatte det som en invitasjon til å slå barnet. Gråt eller klynking er det nyfødte barnets naturlige måte å si fra om sine behov på. Når barnet forlater sitt trygge tilholdssted i morens mage, er det med en gang i stand til høylytt å gi uttrykk for sitt synspunkt.

Gi oppmuntring og veiledning

Det er fint å oppmuntre barna til å gi uttrykk for hva de mener og føler. Deres synspunkter kan avdekke et eventuelt problem, og et problem som er klart definert, er mye lettere å løse. Men vår reaksjon på det de sier, er minst like viktig som det å få dem til å snakke åpent. Wendy Schuman, som er medredaktør i bladet Parents, gir følgende råd med hensyn til hvordan vi bør snakke til barn: «Å la empati komme til uttrykk i ord . . . er det hovedprinsippet som ligger til grunn for mye av det arbeid som nylig er blitt gjort når det gjelder kommunikasjon mellom foreldre og barn. Det er imidlertid ikke nok å vise empati i seg selv hvis den ikke kommer til uttrykk i et språk som bærer preg av empati. Og det ligger ikke naturlig for de fleste foreldre.»

Hvis barnet ikke viser respekt eller har gjort noe alvorlig galt og trenger irettesettelse, bør vi med andre ord ikke la vår holdning og stemmehøyde gjenspeile vår irritasjon og skuffelse. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Men husk at slike svært strenge eller nedsettende bemerkninger som: «Så tåpelig», eller: «Klarer du ikke å gjøre noe riktig?», ikke gjør en vanskelig situasjon lettere.

Mange foreldre har oppdaget at det har brakt gode resultater å vise empati ved å gi ros, spesielt før man gir veiledning. Her har man igjen muligheten til å se saken fra barnets synspunkt. De fleste barn blir fort klar over det hvis man har en baktanke med å gi ros, eller når den ros som blir gitt, ikke kommer fra hjertet. Når vi gir våre barn ros, bør vi derfor forvisse oss om at vi mener det, og at barnet fortjener det.

Den anerkjente barnepsykologen dr. Haim G. Ginott understreker i sin bok Between Parent and Child at foreldre bør komme med rosende bemerkninger om det barnet har utrettet, og ikke om barnets personlighet. Hvis for eksempel sønnen din har laget en bokhylle og stolt viser den fram til deg, vil du ved å si: ’Denne bokhyllen er ikke bare pen, men også praktisk’ bygge opp hans selvtillit. Hvorfor? Fordi du roser noe han har utrettet. Dermed oppfatter barnet rosen som realistisk. Hvis du derimot sier: ’Du er en god snekker’, vil det kanskje ikke gjøre det siden du retter oppmerksomheten mot ham som person.

Dr. Ginott sier: «De fleste tror at ros bygger opp et barns selvtillit og får det til å føle seg trygg. Ros kan i virkeligheten føre til spenninger og dårlig oppførsel . . . Når foreldrene sier til barnet: ’Du er en snill liten gutt’, klarer han kanskje ikke å godta det fordi han har et ganske annet syn på seg selv . . . En bør rose barnet for de anstrengelser det gjør seg, eller for noe det har utrettet, ikke for dets personlige egenskaper . . . Det å gi ros har to sider: det vi sier, og de slutninger barnet trekker. Vi bør ved det vi sier, gi tydelig uttrykk for at vi verdsetter at barnet anstrenger seg, arbeider, hjelper til og opptrer hensynsfullt, og at vi verdsetter de resultater det oppnår.»

Disse gode forslagene for hvordan man skal gi ros, er i harmoni med det inspirerte rådet som går ut på å være gavmild, og som vi finner i Ordspråkene 3: 27 (NW): «Hold ikke tilbake noe godt fra dem som er berettiget til å få det, når det står i din makt å gi det.»

Man kan i virkeligheten si at uansett hvilke gode råd eller hvilken forstandig veiledning vi kommer over, finnes det ingen snarvei til det som noen kaller et 20-årsprosjekt, det å oppdra en sønn eller en datter. Det krever tålmodighet, kjærlighet, forståelse og omtanke. Men det er til stor hjelp hvis man lærer å se og forstå sitt barns oppførsel fra barnets eget synspunkt.

«En klok sønn er til glede for sin far,» skrev vismannen kong Salomo. (Ordspråkene 10: 1) Måtte det at du bedre forstår barnets synspunkter og hvordan det tenker, hjelpe deg til å oppnå den samme glede.