Filippi — kildenes sted

VI FLØY like over bølgene i Egeerhavet idet vi nærmet oss Tessalonike. Plutselig kom rullebanen til syne ved vannkanten og kom raskt imot oss — så nær flyet at min kone trodde vi allerede hadde landet. «Det var den mykeste landingen vi noen gang har hatt!» sa hun. Så traff hjulene bakken med et dunk.

Makedonia, Hellas! Jeg tenkte på Aleksander den stores verden og det senere slaget på Filippi-sletten som avgjorde Romas framtid. Og jeg lurte på i hvilken grad dette hadde virket inn på den kristne apostelen Paulus’ liv og tjeneste. Som «hedningenes apostel» brakte Paulus kristendommen til Europa i Filippi. (Romerne 11: 13) Kom vi til å få se noe der som ville opplyse oss? Eller hadde historien feid over sletten uten å etterlate noen spor?

To timer senere satt vi på bussen på den svingete fjellveien nord for havnebyen Kavala. Kavala er i første rekke kjent for sin utførsel av tobakk, men fiskerne som bøtte garn på kaien, skapte det bybilde som vi forestilte oss at Paulus må ha sett den gangen Kavala het Neapolis. — Apostlenes gjerninger 16: 11.

Paulus ble ikke værende i Neapolis. Noen få meter under oss kunne vi se den bratte, steinbelagte veien han benyttet. Så var vi gjennom det trange, skogbevokste passet og fikk vårt første glimt av det som hadde vært byen Filippi. Vi kunne skjelne den massive fjellknausen som avmerker stedet, nesten halvveis oppi dalen.

Vi så ned på tobakksmarkene, hvor tobakken var i ferd med å modnes. Da Paulus var her, så han et myrlendt terreng, og de første som slo seg ned her, så tett skog. Apostelen stoppet kanskje opp en gang iblant for å få igjen pusten mens han gikk nedover. Men han må ha fortet seg. Kanskje han var like spent som vi var.

Vannkilder

Filippi eksisterte før Filip II kom i år 356 f.Kr. for å rydde skogene, utvide byen og oppkalle den etter seg selv. Fem år tidligere hadde nybyggere fra Thasos kommet for å arbeide i gullgruvene i Asyla og Pangaeus-fjellet. De kalte landsbyen sin for Krenides, ’Små kilders sted’. Hvorfor? Fordi det var vannkilder overalt. Dalen var derfor nokså myrlendt.

Det er først i den senere tid landet er blitt drenert skikkelig. Men kildene er der fortsatt, og bekkene renner fremdeles. Et sted krysser den gamle romerske veien elven Gangites. Elven hadde en spesiell betydning for Paulus, så vi ville gjerne se den.

Edle metaller

Filip befestet Krenides for å redde gruvearbeiderne som kom fra Thasos, for de ble truet av Trakia. Han ville at Krenides skulle være en militær utpost. Men framfor alt trengte han gull til finansieringen av de ambisiøse krigsplanene sine. Filip og Aleksander den store tjente mer enn tusen talenter i året på gullgruvene. Da det ble slutt på gullet, fikk Filippi en anonym tilværelse.

Blodsutgytelser

Det gikk over 100 år. Hellas måtte vike for stormakten Romerriket. Romerriket forlangte veier, og Via Egnatia ble anlagt tvers over Makedonia. Cirka 15 kilometer fra kysten gikk veien midt gjennom Filippi og vekte byen med handelstrafikk og militær trafikk.

Filippi var blitt en strategisk by. I år 42 f.Kr. ble mye blod utøst der i to voldsomme slag mellom Roma og tronranere som prøvde å overta riket. Men den republikanske sammensvergelsen slo feil, og keiserriket ble reddet. Til minne om dette gjorde den seirende Octavian Filippi til en romersk koloni. — Apostlenes gjerninger 16: 12.

Muligheter for liv

Det er ingen som bor i Filippi i dag. Stedet er bare et arkeologisk funnsted. Mens vi slentret langs Via Egnatia, undersøkte vi noen hjulspor på bakken. Vi vandret omkring på torget og så inn på den offentlige latrinen, som hadde 50 seter. I biblioteket var det ingen bøker, og i gymnaset (egentlig en palaestra, bryteskole) var det ingen brytere. Vi så levningene av romerske templer, greske nisjer og til og med en egyptisk helligdom halvveis opp mot akropolis. Da vi satt i friluftsteatret, undret vi oss over den gode akustikken. Vi stod på torget og så for oss myndige embetsmenn, magistrater, som kom ut av sine gemakker med betjenter gående foran seg, betjenter som hver bar et knippe stokker som var bundet sammen rundt skaftet på en øks — et tegn på myndighet. Vi prøvde å gjenskape for vårt indre øye hvordan Filippi så ut i år 50 e.Kr., da byen var blitt så romersk.

Ifølge Bibelen ble Paulus og hans medarbeidere værende ’i denne byen noen dager’. (Apostlenes gjerninger 16: 12) Det sies ikke noe om at det inntraff noe spesielt her. Men så en dag fikk Paulus høre om en liten gruppe som verken holdt seg til gamle eller nye guder, men som likevel visstnok var gudfryktige. De møttes bortenfor buen utenfor byen i nærheten av det stedet hvor veien krysset elven.

«På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten,» skrev Lukas, «ned til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Her satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet.» Samtalen dreide seg om håpet om frelse og evig liv gjennom Jesus Kristus. Spesielt en som ’hette Lydia, en kvinne som handlet med purpurtøy’, «hørte på det Paulus sa», og «Herren åpnet hennes hjerte». — Apostlenes gjerninger 16: 13, 14; jevnfør Filipperne 2: 12, 16; 3: 14.

Etter noen dager fikk Paulus’ opphold i Filippi en dramatisk slutt. På veien til bønnestedet, en strekning på rundt en kilometer, traff han en plagsom jente som var besatt av en ond ånd. Da Paulus drev ut demonen, ble herrene hennes rasende over at de ikke kunne tjene penger på spådommene hennes lenger. Hvordan gikk det så?

«De [grep] Paulus og Silas og trakk dem med seg for byretten som holdt til på torget.» «De er jøder,» lød anklagen. (Alle visste at Claudius nettopp hadde landsforvist alle jøder fra Roma.) «Disse mennene lager bråk i byen vår . . . og forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere,» tilføyde de. Folkemengden ropte og skrek, og embetsmennene avsa dommen. Da løsnet betjentene stokkene sine, og Paulus og Silas «fikk mange slag». Så ble de kastet i fengsel, blødende og svake, og de fikk føttene satt fast i blokken. Samme natt førte et stort jordskjelv til at Paulus og Silas ble satt fri, og til at fangevokteren og hans familie tok imot kristendommen. — Apostlenes gjerninger 16: 16—34.

Neste morgen var embetsmennene svært så lei for misforståelsen. Ville de fremmede kanskje være så vennlige å forlate byen? Paulus og Silas gikk til Lydia for å oppmuntre sine medtroende før de drog til Tessalonika. Lukas ble igjen for å se til den nyopprettede menigheten. — Apostlenes gjerninger 16: 35—40.

Stor gavmildhet

«Hun nødde oss til det,» skrev Lukas om Lydia da hun bad dem inntrengende om å bo hos henne. Paulus’ fangevokter var også svært gjestfri så snart han oppfattet situasjonen riktig. (Apostlenes gjerninger 16: 15, 33, 34) Mens Paulus oppholdt seg i Tessalonika, sendte vennene i Filippi to ganger ting til ham som han trengte.

Senere, da Paulus modig tjente Gud i Korint, oppsøkte filipperne ham igjen. Og flere år senere, da han satt fengslet i Roma, kom det en utsending fra Filippi med gaver og et tilbud om personlig hjelp. Paulus var rørt. Han visste at filipperne ikke hadde mye materielt sett. Så han skrev: «Deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi.» — 2. Korinter 8: 1, 2; 11: 8, 9; Filipperne 2: 25; 4: 16—18.

Avreisen

Vi ble en stund ved Gangites, og jeg rørte i vannet med hånden. Det var kaldere enn jeg hadde trodd. Vi så oss omkring. Et sted her i nærheten var det «bønnestedet» hvor Paulus og andre kom sammen for å tilbe.

Men så spurte jeg meg selv: Hva er det som gjør at Filippi er så spesiell for meg? Er det dette stedet ved elven? Kan det være torget med det tomme biblioteket, det tomme gymnasiet, de gudløse templene og butikkene uten varer?

Er det kildene? Filippi er virkelig et ’kildenes sted’. Det renner fortsatt mye vann her. En gang i tiden fløt det med gull her og i en trist periode også med blod. Men det kom også en god tid, da det strømmet liv, kjærlighet og gavmildhet fra noen helt spesielle mennesker, for eksempel Paulus, Lydia og fangevokteren. Det er menneskene, ikke sant? Det er disse spesielle menneskene som gjør Filippi spesiell for meg. De gjør meg tankefull; de får meg til å reflektere. Jeg skulle ønske — min kone tok meg i armen. «Kom nå,» sa hun forsiktig. «Det er på tide å gå.» — Innsendt.

[Kart/bilder på side 25]

Øverst til venstre: «bema» (dommersetet) i oldtidsbyen Filippi; øverst til høyre: stedet hvor Via Egnatia krysser Gangites; nederst: torget

[Kart over Hellas/Filippi]

(Se den trykte publikasjonen)