Familier — skap et godt samhold før det er for sent

«Familien er den eldste institusjon blant menneskene. Den er på mange måter den viktigste institusjonen. Den er samfunnets mest grunnleggende enhet. Hele sivilisasjoner har overlevd eller gått til grunne, avhengig av hvorvidt familielivet har vært godt eller dårlig.» — The World Book Encyclopedia (1973-utgaven).

FAMILIEN er som en beskyttende paraply for barn. Mange steder er denne paraplyen i dag full av hull; mange andre steder blir den lagt på hylla. Den tradisjonelle familien blir ofte betraktet som gammeldags. Fjernsynskomedier skildrer ofte fedre som dumme, mødre som litt gløggere, mens barn vet best.

Utroskap er vanlig. I noen industriland ender annethvert førstegangsekteskap med skilsmisse. Etter hvert som skilsmissene øker, blir det flere aleneforeldrefamilier. Stadig flere blir samboere. Homoseksuelle går inn for å gi sine forhold en viss verdighet ved hjelp av ekteskapsløfter. Sex, både normal og abnorm, er hovedattraksjon i filmer og videoer. Skoler betrakter seksuell avholdenhet som upraktisk og deler ut kondomer for å gjøre det trygt å drive utukt — men trygt blir det ikke. Seksuelt overførte sykdommer og svangerskap blant tenåringer er blitt svært utbredt. Ofrene er barn — hvis de får lov til å komme til verden. Ved den tradisjonelle familiens sammenbrudd er det først og fremst barna som er tapere.

For mange år siden kom nobelprisvinneren Alexis Carrel med denne advarselen i sin bok Mennesket, det ukjente (1937): «Det moderne samfund har begått en stor feil ved å erstatte undervisningen i hjemmet, med skoleundervisning. Kvinnene er skyld i dette. De overlater sine små barn til barnehavene, for selv å beskjeftige sig med sitt yrke, sin sociale ærgjerrighet, sine seksuelle lyster, sine litterære eller kunstneriske fantasier, eller ganske enkelt for å spille bridge, gå på kino eller kaste bort tiden med en meget optatt dovenskap. Kvinnene har således splittet hjemmet hvor barnet vokste op i de voksnes selskap og lærte meget av dem.» — Side 201.

Nylig kommenterte komikeren Steve Allen fjernsynets angrep på familien når det gjelder vulgært språk og seksuell umoral. Han sa: «Strømmen fører oss alle rett i rennesteinen. Nettopp det språket som foreldre forbyr sine barn å bruke, blir det nå oppmuntret til, ikke bare av kabel-TV-selskaper, som mener at alt går, men også av selskaper som en gang hadde høyere moralnormer. TV-programmer som skildrer barn og andre som bruker et vulgært språk, fremhever bare den amerikanske families sammenbrudd.»

Hvilken arv etterlater samfunnet nå sine barn? Les avisene, se på TV, merk deg videoene, hør på kveldsnyhetene, lytt til rap-musikken, se de voksnes eksempel overalt rundt deg. Barn oversvømmes av tomme kalorier mentalt og følelsesmessig sett. «Hvis du vil ødelegge et land, så korrumperer du dets valuta,» sa den tidligere britiske undervisningssekretær sir Keith Joseph. Så tilføyde han: «Måten å ødelegge et samfunn på er å korrumpere barna.» Å «korrumpere» vil ifølge Bokmålsordboka si å «forderve, ødelegge moralsk». Det blir gjort i dag, og det til gagns. Mye blir sagt om ungdomskriminalitet; mer burde sies om de voksnes kriminalitet.

Det vil falle tilbake på oss selv

Geneva B. Johnson, lederen for Family Service America, sa i en forelesning tidligere i år: «Familien er alvorlig syk, kanskje livstruende syk.» Hun kalte den et «dystert bilde for mange av barna våre» og tenkte med gru framover da hun sa: «Det at nasjonen er villig til å gi så mange av barna våre som har dårlige boforhold, dårlig kosthold, dårlig medisinsk behandling og dårlig utdannelse, rollen som utstøtte i et rikt samfunn, kommer til å falle tilbake på oss selv.» Det har allerede begynt å falle tilbake på oss selv. Du kan lese om det i avisene, høre om det i nyhetene og se det på TV. Her er noen få eksempler fra USA:

Judonne trekker fram en pistol og skyter Jermaine tre ganger i brystet. Jermaine er død; han var 15 år. Judonne er 14. De hadde vært bestevenner. De kranglet om en jente.

Hundre mennesker samles i begravelsen til 16 år gamle Michael Hilliard. Han ble skutt i bakhodet mens han gikk fra en krangel under en basketballkamp.

I Brooklyn i New York satte tre tenåringer fyr på et hjemløst par. Da det ikke gikk med sprit, prøvde de med bensin. Det gikk.

I Florida dyttet en femåring en smårolling utfor en trappesjakt i femte etasje med døden til følge.

I Texas tok en tiåring en pistol og skjøt lekekameraten sin. Etterpå dyttet han liket inn under huset.

I Georgia stakk en 15 år gammel gutt skolens rektor med kniv da han ble irettesatt.

I New York gikk en gjeng ungdommer som var i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene, berserk i nærheten av et herberge for hjemløse menn. Væpnet med balltrær, rør, økser, kniver og en slakterkniv skadet de mange og forlot en mann med halsen kuttet over. Motivet? En etterforsker sa: «De syntes det var spennende å angripe de hjemløse.»

I Detroit i Michigan sluttet en 11 år gammel gutt seg til en 15-åring og voldtok en to år gammel jente. Det sies at de forlot sitt offer i en søppelcontainer.

I Cleveland i Ohio voldtok fire gutter i alderen fra seks til ni år en ni år gammel jente på en barneskole. Spaltisten Brent Larkin kommenterte dette i avisen Plain Dealer: «Det sier en hel del om hva som er i ferd med å skje i dette landet, om hvordan våre verdinormer har satt kursen rett mot dynga.»

Dr. Leslie Fisher, professor i psykologi ved Cleveland statsuniversitet, la skylden på fjernsynet. Han kalte det «en stor sexmaskin» og sa at «unger på åtte—ni år ser på disse tingene». Han la også skylden på foreldrene for at det går dårligere med den amerikanske familie: «Mamma og pappa er altfor opptatt av sine egne problemer og kan ikke ta seg tid til å se etter barna sine.»

Søppel inn, søppel ut

Forskjellige elementer i samfunnet, spesielt mediene, underholdningsartister og underholdningsindustrien — elementer som profitterer på å lefle med det verste i menneskene — spyr ut sex og vold og forderv og bidrar på den måten kraftig til de unges og familiens forfall. Dermed fungerer regelen: Så råttenskap, og du høster råttenskap. Søppel inn, søppel ut. Som man reder, så ligger man — og man ligger vondt.

Avler samfunnet en generasjon barn som ikke har samvittighet? Dette spørsmålet ble stilt etter den mye omtalte, fryktelige hendelsen i Central Park i New York, hvor en 28 år gammel kvinne ble slått og voldtatt og forlatt som død av en omflakkende gjeng tenåringer. Politiet sa at de var «selvtilfreds og harde», og at de da de ble arrestert, ’fleipet og sang’. De oppgav grunner for at de hadde slått og voldtatt kvinnen: «Det var gøy.» «Vi kjedet oss.» «Det var for å ha noe å gjøre.» Bladet Time sa at de hadde gjennomgått en «psykisk amputasjon», at de hadde «mistet eller kanskje aldri utviklet det psykiske vedheng vi kaller samvittighet».

U.S.News & World Report kom med denne oppfordringen: «Denne nasjon må gå til handling for å unngå enda en generasjon barn uten samvittighet.» Den framstående psykologen dr. Ken Magid og Carole McKelvey fremhever nettopp denne faren i sin brennbare bok High Risk: Children Without a Conscience. Sykehistorier og vitnesbyrd fra mange psykologer og psykiatere underbygger godt Magids påstand: Grunnårsaken er at det ikke er en sterk binding mellom foreldre og barn ved fødselen og i de grunnleggende årene som følger.

Familier må skape et godt samhold i disse utviklingsårene før det er for sent!