’Barn er en velsignelse, men sønner er en absolutt nødvendighet’
India har en befolkning på over 850 millioner og en fødselshyppighet på 31 pr. 1000. Det betyr at det i dette landet blir født 26 millioner barn hvert år, noe som tilsvarer folketallet i Canada. Det er ikke overraskende at noe av det myndighetene legger mest vekt på, er å begrense den raske befolkningsøkningen. Hvor godt har de lykkes? Hva er noen av de hindringene de støter på?
«FØR 20, nei! Etter 30, absolutt ikke! Bare to barn — bra!» Disse rådene er å finne på en av de fargerike plakatene som henger i korridoren på hovedkontoret for familieplanlegging i Bombay i India. En annen plakat skildrer en utslitt mor som er omgitt av fem barn. Den advarer: «Det kan være for sent å angre!» Budskapet kommer klart og tydelig fram: To barn pr. familie er nok. Men å få folk til å akseptere og rette seg etter myndighetenes anbefaling er ikke lett.
«Hinduene mener at en manns lykke står i forhold til det antall barn han har. Blant hinduene blir barn virkelig betraktet som en velsignelse. Uansett hvor tallrik en manns familie måtte være, vil han aldri slutte å be om at den må bli større,» sier boken Hindu Manners, Customs and Ceremonies. Fra et religiøst synspunkt er det imidlertid gutter som har størst verdi for familiens overhode. «Det finnes ingen vanskjebne som er verre enn det at han ikke etterlater seg en sønn eller sønnesønn som kan ta seg av pliktene i forbindelse med begravelsen hans,» forklarer boken videre. «Hvis noe slikt skulle skje, kan det etter sigende hindre ham i å slippe inn i Lykksalighetens bolig etter døden.»
Sønner er også nødvendige for å kunne utøve ritene i forbindelse med fedredyrkelsen, sraddha. «Å ha i det minste én sønn var så å si en absolutt nødvendighet,» sier A. L. Basham i boken The Wonder That Was India. «Den sterke familiefølelsen hos hinduene i India forsterket ønsket om å få sønner, for uten sønner ville slektslinjen bli brutt.»
I tillegg til religiøse oppfatninger finnes det en kulturell faktor som også har påvirket ønsket om å få sønner, nemlig Indias tradisjonelle, utvidede familieordning, som går ut på at sønner som har giftet seg, fortsetter å bo sammen med foreldrene. «Når døtre gifter seg, flytter de til svigerforeldrene for å bo hos dem, men sønnene fortsetter å bo hjemme hos foreldrene, og foreldrene venter at sønnene skal ta seg av dem når de blir gamle,» forklarer dr. Lalita S. Chopra, som arbeider med helse- og familiespørsmål i Bombays kommunale helsevesen. «Dette er deres trygghet i alderdommen. Foreldre føler seg på den sikre siden når de har to sønner. Hvis et ektepar har nådd den anbefalte tobarnsgrensen og begge barna er jenter, er det derfor stor sannsynlighet for at de fortsatt vil prøve å få en sønn.»
Selv om alle barn i teorien blir betraktet som en gave fra gudene, tilsier dagliglivets realiteter noe annet. «Det er åpenbart at jenter blir tilsidesatt når det gjelder medisinsk tilsyn,» melder tidsskriftet Indian Express. «At de overlever, blir ikke sett på som særlig viktig for familiens fortsatte eksistens.» Tidsskriftet siterer fra en undersøkelse i Bombay som viser at av 8000 aborter som ble fremkalt etter kjønnsbestemmelsestester, ble 7999 fremkalt fordi fosteret var av hunkjønn.
En kamp i motvind
«Det er vanligvis mannen som bestemmer hvor mange barn familien skal ha,» forklarer dr. S. S. Sabnis, som er sjef for Bombay kommunale helsevesen, i et intervju. Selv om en kvinne skulle ønske ikke å få så mange barn, ville hun være under press fra mannen sin, hvis han var imot det. «Av denne grunn sender vi team som består av både menn og kvinner, til hvert eneste hjem i slumområdene. Vårt håp er at den mannlige helsearbeideren skal kunne snakke med faren i familien og oppmuntre ham til å gå inn for barnebegrensning. Han bør bli hjulpet til å innse at han da kan gi barna bedre omsorg.» Men, som vi har sett, er det mange hindringer i veien.
«Blant de fattige er barnedødeligheten høy på grunn av dårlige leveforhold,» sier dr. Sabnis. «Foreldre har derfor et sterkt ønske om å få mange barn, fordi de vet at noen av dem kommer til å dø.» Men det blir gjort lite for å gi barna den nødvendige omsorg. De er uten tilsyn, og de tigger eller leter kanskje gjennom søppel etter mat. Og foreldrene? «De vet ikke hvor barna deres er,» sier dr. Sabnis.
I India skildrer reklamen ofte et lykkelig, tilsynelatende velstående ektepar som lever et godt liv sammen med de to barna sine, vanligvis en gutt og en jente; disse får tydeligvis god omsorg. Det er i denne delen av befolkningen — middelklassen — at tanken om en tobarnsfamilie har fått alminnelig tilslutning. Men de fattige tenker i helt andre baner. De resonnerer slik: ’Når foreldrene våre og besteforeldrene våre hadde 10—12 barn, hvorfor kan da ikke vi ha det også? Hvorfor skulle vi begrense oss til bare å ha to?’ Det er blant Indias fattige majoritet at kampanjen for barnebegrensning er en kamp i motvind. «En stor del av befolkningen er ung og i befruktningsdyktig alder,» sier dr. Chopra. «Det ser ut til å være en forgjeves kamp. Vi har en enorm oppgave foran oss.»