«Ikke gjør noe dumt, ellers dreper jeg deg»
En pistolmunning stakk inn gjennom åpningen i bilvinduet og pekte mot hodet mitt. En stemme sa:
«Ikke se på meg. Lukk opp døren og flytt deg over i passasjersetet.» Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Mannen satte seg inn bak rattet og holdt fremdeles pistolen rettet mot meg.
«Har du nøkkel til banken?»
«Jeg har ikke nøkkel. Det skal komme noen hvert øyeblikk for å åpne.»
«Ikke gjør noe dumt,» advarte han, «ellers dreper jeg deg.» Han startet bilen og begynte å kjøre.
Dette var ikke første gangen jeg opplevde noe slikt. Jeg var kasserer i en filial av Trust Company Bank. I april i år rettet en kvinne håndvesken sin mot meg og sa: «Det er en pistol inni her. Hit med pengene.» Jeg gjorde som hun sa.
Noen få uker senere kom en mann til luken min. Pistolen hans var godt synlig. «Gi meg pengene,» forlangte han. Jeg skjøv en bunke sedler bort til ham.
Jeg hadde fått nok og bad om å bli overført til en annen filial. Søknaden min ble innvilget. Så nå, om morgenen torsdag 23. mai, sitter jeg i bilen min på parkeringsplassen til den nye filialen i Peachtree Mall i Columbus i Georgia. Jeg venter på at den skal åpne. Klokken er 8.25. Vanligvis kommer jeg på jobb noen minutter før tiden og leser dagsteksten fra Bibelen. Akkurat denne morgenen var dagsteksten hentet fra Matteus 6: 13, hvor det står: «Frels oss fra det onde.» Jeg visste det ikke da, men det skriftstedet skulle komme til å bli svært viktig for meg de neste to dagene.
Jeg hadde bare arbeidet i den nye filialen i to uker og hadde enda ikke fått nøkkel. Bilvinduet mitt var kun rullet litt ned, og jeg satt og tenkte på det skriftstedet jeg nettopp hadde lest, da pistolmunningen kom til syne i vinduet. To ganger tidligere hadde ranere forsvunnet med bankens penger. Denne gangen var det med meg.
Da han kjørte av gårde, begynte jeg å be høyt: «Å, Jehova, vær så snill å hjelpe meg!»
«Hvem er Jehova?» ville kidnapperen vite.
«Han er den Gud jeg tilber.»
«Ikke se på meg! Fortsett å se ut av vinduet! Jehova . . . det er Vakttårnet, Jehovas vitner, ikke sant?»
«Jo.»
«Jeg kjenner til dem fra den tiden jeg bodde i New York. Selv er jeg katolikk. Uansett får du be i stillhet. Jeg vil ikke høre det.» Men han la til: «Hør her, jeg skal ikke gjøre deg noe. Jeg er ute etter penger, ikke etter deg. Hvis du ikke gjør noe dumt, vil du ikke bli skadet.»
Hele tiden mens vi kjørte, spurte han meg ut om banken. Hvem skulle komme dit for å åpne? Når åpnet banken for kundene? Hvor mye penger var det i banken? Han hadde en rekke spørsmål om banken. Jeg svarte på dem som best jeg kunne, og hele tiden bad jeg stille. Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å slippe trygt fra dette.
Etter omtrent ti minutter svingte han inn på en grusvei som førte inn i en skog. Han ventet tydeligvis på noen, for han begynte å mumle for seg selv: «Hvor er han? Hvor er han?» Han stoppet bilen, gikk ut og fikk meg til å åle meg over på førersiden og gå ut der. Jeg måtte hele tiden ha ryggen vendt mot ham. Han holdt pistolen i siden min og førte meg lenger inn i skogen. Jeg måtte se ned, slik at jeg ikke kunne se ham. Det var tungt å gå gjennom det tette krattet i kjole og med høye hæler. Han førte meg bort til et tre, fikk meg til å stå med ansiktet inn mot stammen og klistret solid tape over øynene mine og munnen min. Han tapet hendene mine sammen bak på ryggen, og deretter bandt han meg til treet ved å surre tape rundt meg og trestammen.
Nå skalv jeg voldsomt. Han sa at jeg skulle holde opp. Jeg mumlet gjennom tapen at det kunne jeg ikke. «Vel, bare hold deg i ro. Det er en som holder øye med deg, og hvis du prøver å komme deg løs, vil han drepe deg.» Med disse ordene forlot han meg. Jeg husket på dagsteksten, som lød: «Frels oss fra det onde», og tenkte på hvor passende den var for meg nå.
Han kom snart tilbake, men i en annen bil — jeg ville ha kjent igjen lyden av min bil. Han hadde kanskje skiftet den ut med sin egen. Han fjernet tapen som var surret rundt livet mitt og trestammen, men lot den som var over øynene og munnen, være der. Håndleddene mine var fremdeles bundet sammen bak på ryggen. Så førte han meg tilbake gjennom krattet til bilen. Han åpnet bagasjerommet, skjøv meg ned i det, slengte igjen lokket og kjørte av gårde.
Jeg begynte å be igjen. Jeg bad det meste av dagen og bønnfalt Jehova om å få den nødvendige styrke til å holde ut hva som enn måtte ligge foran meg. Vi kjørte vel i 15—20 minutter før han stoppet og åpnet bagasjerommet, tok tapen bort fra munnen min og spurte meg hva telefonnummeret til banken var. Jeg fortalte ham det. Han spurte meg også om hvem som var sjefen min, og da jeg hadde gitt ham navnet, tapet han på nytt igjen munnen min. Så ringte han til banken og forlangte penger — senere fikk jeg vite at det var snakk om 150 000 dollar.
Han sa at George — det er navnet til den politikonstabelen som var på vakt i banken den dagen — skulle ta pengene med til en bestemt telefonkiosk sør for Atlanta klokken to om ettermiddagen, og der ville han få flere opplysninger. Kidnapperen fortalte meg så om sakens utvikling og forsikret meg om at jeg snart ville bli satt fri. Det var imidlertid lenge til klokken var to, og jeg lå fremdeles bundet og sammenklemt i et bagasjerom der det ble stadig varmere. Timene slepte seg av sted. Én eller to ganger så han til meg for å se hvordan jeg hadde det. «Din Gud, Jehova, passer på deg,» bemerket han. Han husket altså bønnen min den morgenen.
Jeg tenkte på familien. Visste de i det hele tatt at jeg var savnet? Hvis de visste det, hvordan reagerte de? Jeg bekymret meg mer for dem enn for meg selv. Jeg tenkte på forskjellige skriftsteder, blant annet det som sier at Jehovas navn er «et festningstårn, den rettferdige løper dit og blir berget», og det som sier at ’hvis du påkaller Jehovas navn, skal du bli frelst’. Dessuten fulgte jeg virkelig apostelen Paulus’ råd om å «be stadig». (Ordspråkene 18: 10; Romerne 10: 13; 1. Tessaloniker 5: 17) I tillegg til skriftsteder tenkte jeg også stadig på tekstene og melodiene til Rikets sanger, for eksempel ’Jehova, min borg, min styrke og makt’ og ’Jehova er min tilflukt’.
Jeg prøvde å huske opplevelser jeg hadde lest i Vakttårnet, hvor Jehova hadde hjulpet andre til å holde ut spesielle prøvelser. En opplevelse fra Våkn opp! som jeg tenkte mye på, var den om et av Jehovas vitner som ble holdt som gissel under et bankran.a Raneren holdt henne hardt rundt halsen mens han viftet med en håndgranat og truet henne. Prøvelsene pågikk i timevis; hun og raneren var inne i banken, mens politiet ventet utenfor. Hun hadde også greid å holde ut ved å be til Jehova og huske skriftsteder, og hennes mot ble belønnet ved at hun kom trygt tilbake til familien.
Omsider stoppet bilen, og sjåføren gikk ut. Jeg kunne ikke få sett på armbåndsuret, siden armene mine var bundet bak på ryggen, men jeg antok korrekt nok at klokken var to, og at kidnapperen hadde gått ut for å ta kontakt med George fra banken. Jeg håpet at jeg snart ville være fri. Men det skjedde ikke. Tydeligvis hadde det ikke gått slik som han hadde planlagt, så vi kjørte videre.
Plutselig ruste motoren, og bilen skjøt av gårde i full fart! Han kjørte ikke bare svært fort, men svingte også fra side til side akkurat som om han manøvrerte seg gjennom trafikken. Jeg ble kastet omkring i bagasjerommet. Jeg spratt opp og ned, og hodet mitt dunket mot veggene. Siden hendene var bundet bak på ryggen, var jeg ute av stand til å støtte meg og ta av for støtene jeg fikk når jeg ble slengt fram og tilbake. Dette stod kanskje på i ti minutter, men det virket som om det varte mye lenger.
Like etter dette stoppet bilen, og kidnapperen åpnet bagasjerommet for å se hvordan jeg hadde det. Jeg var selvsagt svært oppskaket, og kroppen verket på grunn av at jeg hadde slått meg slik. Hjertet dunket, og jeg pustet tungt. Svetten rant, men jeg kunne ikke tørke den vekk når hendene var bundet. Det var spesielt vanskelig å puste, siden bare nesen var synlig mellom tapen over øynene og den over munnen. Han tok tapen vekk fra munnen min et lite øyeblikk, slik at jeg kunne puste lettere og snakke hvis jeg ville det.
Han fortalte at politiet hadde fått øye på bilen hans, sannsynligvis fra en av vaktpostene sine, og tatt opp jakten. Det var derfor han hadde kjørt så fort og svingt fra side til side for å unngå å kollidere med andre biler. Han hadde imidlertid lykkes i å slippe unna politiet. Han sa at han ennå ikke hadde fått pengene, men at han skulle prøve noe annet. Det ville ta litt lengre tid, men jeg behøvde ikke å bekymre meg. Han forsikret meg nok en gang om at han ikke ville skade meg. Det var ikke hans hensikt. Han trengte penger, og det skulle han skaffe seg ved hjelp av meg. Da han sa dette, følte jeg meg roligere til sinns, for jeg hadde bedt til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å reagere riktig hvis kidnapperen prøvde å mishandle meg.
Timene gikk. Han stoppet et par ganger, kanskje for å ringe eller for å forsøke å hente pengene. Én gang han stoppet, hørte jeg at han fylte bensin. Jeg lå trangt og prøvde å snu på meg som best jeg kunne, og da kom jeg til å bråke litt. Han åpnet straks bagasjelokket og advarte meg mot å lage noe støy. Jeg lurte på hva klokken var. Han sa det aldri, bortsett fra den første gangen, da klokken var to. Jeg visste imidlertid at vi fremdeles befant oss i Atlanta-området, for jeg kunne høre at flyene lettet og landet på flyplassen.
Senere åpnet han bagasjelokket og sa: ’Det vil ta én time til. Én time til, og du er fri.’ Han sa det ved flere anledninger. Jeg trodde ikke lenger på ham. Jeg bare håpet. Det var ingen spesielt varm dag, men i bagasjerommet var det trangt og innelukket, og det ble varmere og varmere. Jeg svettet voldsomt, og jeg hadde vanskelig for å puste. Jeg begynte å be om oppstandelsen, for jeg var ikke sikker på hvor mye lenger jeg ville være i stand til å puste.
Jeg håpet at Jehova ville hjelpe familien min til å mestre sorgen hvis jeg døde. Jeg tenkte like mye på dem som på meg selv. Jeg visste at hvis jeg døde, ville Jehova la meg få komme tilbake i oppstandelsen, og jeg ville bli gjenforent med min familie i hans lovte, rettferdige, nye verden. (Johannes 5: 28, 29; 2. Peter 3: 13) Det at jeg tenkte på Jehova og hans løfter, holdt meg oppe.
Sjåføren åpnet bagasjelokket på nytt. Det var mørkt — det hadde vært mørkt i timevis. Han hadde hatt enda flere telefonsamtaler. Forsøkene på å få tak i løsepengene hadde ikke gitt resultater. Han sa at han var lei av å prøve, og at han ville ta meg med tilbake til Columbus og slippe meg fri. Da vi kom dit, var jeg fullstendig utslitt. Jeg bare lå i bagasjerommet og ønsket at alt ville ta slutt. Men jeg tok meg sammen og tenkte: ’Nei, jeg må være på vakt. Jeg må holde meg våken. Snart er det over. Han har gitt opp og kjører meg hjem.’
Han ville slippe meg av ved bilen min, men den var ikke der han hadde tenkt. Han førte meg til en Rikets sal for Jehovas vitner, men lyset stod på i den leiligheten som ble benyttet av en av våre reisende representanter. «Jeg slipper deg ikke av der hvor det er folk!» For første gang lot han meg imidlertid få slippe ut av bagasjerommet. Jeg hadde fremdeles tape for øynene, og hendene var bundet bak på ryggen, men han fjernet tapen foran munnen min. Jeg følte meg ør og kunne knapt gå — bena var følelsesløse. Han skjøv meg ned igjen i bagasjerommet og kjørte et stykke bortover veien. Der etterlot han meg bak en baptistkirke og kjørte av gårde. Klokken var halv to natt til fredag.
Jeg følte meg helt ør i hodet, satte meg ned og besvimte. Det siste jeg husker, var at jeg hørte at bilen hans kjørte bort. Da jeg kom til meg selv tre timer senere, lå jeg i gress og søle. Jeg greide å få hendene fri og tok vekk tapen foran øynene. Jeg så på klokken. Den var kvart på fem. Jeg hadde vært i bagasjerommet i 17 timer og ligget bevisstløs på bakken i tre timer. Jeg gikk bortover veien på skjelvende og følelsesløse ben. En mann i en lastebil rygget ut av oppkjørselen sin. Jeg fortalte ham at jeg var blitt kidnappet, og at jeg måtte ringe til familien og til politiet. Politiet var der på ti minutter. Det var over.
Jeg ble tatt med til et legesenter for kontroll. Jeg hadde verken spist, drukket eller vært på toalettet på 20 timer, og jeg hadde sovet bare de siste tre timene. Jeg var forslått, kjolen min full av søle, håret mitt en eneste floke og ansiktet mitt skittent og merket av tapen. Men ingenting av dette kunne ødelegge gleden ved gjenforeningen med min mann, Brad, og min mor, Glenda, eller med de mange andre kjære slektningene og vennene som var samlet der for å ønske meg velkommen. De hadde ventet og vært engstelige; det var en annerledes prøvelse enn den jeg hadde gjennomgått, men på en måte var den kanskje enda verre.
Etter at jeg hadde vært på legesentret, måtte jeg på politistasjonen for å svare på spørsmål og avgi forklaring. Som det ble sagt i avisen Columbus Ledger-Enquirer for 25. mai 1991, fortalte politiet at kidnapperen, som nå var blitt pågrepet, også ville «bli tiltalt for voldtekt og sodomi under skjerpende omstendigheter. Dette ble begått sist helg», og det var like forut for at jeg ble bortført av ham. Pressemeldingen gjengav også politimester Wetheringtons forklaring på hvorfor han hadde bedt om at massemediene ikke måtte omtale saken mens den stod på: «Vi var virkelig bekymret for Lisas liv.» Alt dette gjorde meg bare enda mer overbevist om at det var min tillit til Jehova som hadde reddet meg.
Jeg drog hjem til det beste varme badet i mitt liv, til god og styrkende søvn og til denne hjertevarmende tanken idet jeg gled inn i dyp søvn: Dagsteksten fra Matteus 6: 13 var fremdeles en trøst for meg, og i samsvar med Salme 146: 7 hadde jeg opplevd at Jehova «løser dem som er bundet». — Fortalt av Lisa Davenport.
[Fotnote]
[Uthevet tekst på side 17]
«Be i stillhet. Jeg vil ikke høre det»
[Uthevet tekst på side 17]
Han åpnet bagasjerommet, skjøv meg ned i det, slengte igjen lokket og kjørte av gårde
[Uthevet tekst på side 18]
Jeg spratt opp og ned, og hodet mitt dunket mot veggene i bagasjerommet
[Uthevet tekst på side 19]
Jeg bare lå i bagasjerommet og ønsket at alt ville ta slutt
[Uthevet tekst på side 20]
Da jeg kom til meg selv tre timer senere, lå jeg i gress og søle