Livmoren — vårt fantastiske første hjem

FOR et fantastisk sted det første hjemmet ditt var! Lunt og koselig. Velforsynt med næringsrik føde. Trygt og godt.

Du var flere måneder der mens du vokste og trivdes. Men snart virket det som om losjiet ditt ble trangere og trangere, helt til du en dag knapt kunne røre deg. Da stod du sannsynligvis til og med på hodet! Plutselig kjente du at sterke krefter presset deg ut gjennom døren i hjemmet ditt, ut i kulden, støyen og lyset i verden utenfor.

Du husker ikke dette? Nei, det gjør du helt sikkert ikke. Men du skylder det ditt liv, dette vidunderlige stedet som gav deg husly — din mors livmor. Den ble konstruert nettopp med tanke på deg; den sørger for all den pleie og beskyttelse som et barn trenger under utviklingen. Hvorfor ikke reise tilbake og gjenoppleve ditt fantastiske første hjem — livmoren?

En varm velkomst venter deg

Livet ditt begynte trolig underveis til dette gode hjemmet. Et modent egg fra moren din vandret nedover et rør som kalles egglederen. Samtidig var millioner av sædceller fra faren din på vei opp det samme røret for å møte egget. Én sædcelle klarte å befrukte det, og dermed ble du til.

Forberedelsene til at du skulle komme, var nå allerede i gang. Veggen i livmoren, eller uterus (som er latin og betyr «sekk»), hadde gjort seg klar, og stedet var fullt av næringsstoffer. Livmorslimhinnen hadde svulmet opp og var blitt dobbelt så tykk som vanlig og var dekket av et mykt, svampaktig lag.

Etter tre eller fire dager kom du over terskelen til det nye hjemmet. For deg — en bitte liten celleklump på bare noen titalls celler, en blastocyst — må det ha sett ut som en stor, vid hule. Rommet er likevel ganske lite. Livmoren er et hult organ, glatt og rødlig, med størrelse og utseende omtrent som en pære som er plassert opp ned.

Dette ble hjemmet ditt de neste 270 dagene eller der omkring, og på bekostning av sin egen kropp sørget moren din for at du fikk den næringen du trengte for å kunne vokse og utvikle deg fram til fødselen. Det gikk flere uker før moren din i det hele tatt ble klar over at du eksisterte, og mellom tre og fire måneder før magen hennes ble så stor at andre kunne se noe.

Etter et fritt fall inn i livmorhulen fløt du omkring i tre dager til. Til slutt festet du deg til livmorveggen. Enzymer fra blastocysten fordøyde overflateceller i den fløyelsaktige slimhinnen, som kalles endometrium, og her boret du deg dypt inn og la deg til rette, trygt forvart. Hvis egget ikke var blitt befruktet og implantert i slimhinnen, ville både det og slimhinnen til slutt ha blitt avstøtt fra moren din i form av menstruasjonen.

Ingen avvisningsreaksjon

Fantastiske prosesser var nå i gang for å gjøre oppholdet behagelig. Du måtte for eksempel bli beskyttet mot din mors eget immunapparat. Vitenskapsmennene forstår fremdeles ikke hvorfor ikke kroppen hennes betraktet deg som en inntrenger og angrep deg. Vanligvis starter avanserte immunreaksjoner ved det første tegn til ubudne gjester. Du vokste likevel og ble til slutt et gigantisk fremmedlegeme som veide flere kilo. Hvorfor ble du ikke angrepet?

Forskeren David Billington ved universitetet i Bristol forklarte: ’Det er i virkeligheten en vegg mellom moren og fosteret. Veggen stopper ganske effektivt all trafikk mellom moren og fosteret.’ Han siktet til et lag av vev som omgir fosteret, og som kalles trofoblasten. Denne barrieren forhindret all direkte kontakt mellom deg og moren din. Nøyaktig hvorfor immunforsvaret hennes ikke avviste trofoblasten som fremmed vev, er en gåte. Svaret på dette spørsmålet vil kanskje også si oss hvorfor noen svangerskap ender i spontanabort. — Se rammen på side 16.

Vedvarende pleie og næring

Forestill deg den umettelige appetitten du hadde, spesielt i de tidlige stadiene. I løpet av de åtte første ukene av livet ble du omtrent 240 ganger lengre og en million ganger tyngre enn det du var ved unnfangelsen. Fødselsvekten ble til slutt cirka 2,4 milliarder ganger det du opprinnelig veide, og det forbløffende hjemmet ditt hadde utvidet seg som en ballong for å gi plass til deg. Livmoren veide da omkring 16 ganger så mye som før svangerskapet, men bare noen uker etter fødselen hadde den skrumpet inn til så å si opprinnelig størrelse. I livets tre første måneder ble alle hoveddelene i kroppen din til, med organer og med et nervesystem som var rede til de neste stadiene i utviklingen.

Snart ble amnionhulen med fostervannet dannet. Den var en beskyttet, temperert lekestue hvor du kunne slå kollbøtter og boltre deg de neste tre månedene. Du trente opp musklene som du ville trenge når du kom ut av denne «vannsekken» og ikke lenger var «vektløs». Du svelget munnfuller med fostervann, antagelig for å få næring. For hver andre til tredje time ble dette vannet skiftet ut for deg.

Fra ytterveggen av blastocysten vokste det et komplisert, putelignende organ som kalles morkaken eller placenta (som er latin og betyr «flat kake»). La oss se litt på hvordan den var til nytte for deg.

Den fungerte som lunge og utvekslet oksygen og karbondioksid mellom deg og din mor. Som en lever bearbeidet den noen av din mors blodlegemer for å utvinne bestanddeler du trengte, for eksempel jern. Den virket som nyre og filtrerte urea fra blodet ditt og sendte det over i din mors blod, slik at det kunne skilles ut i hennes nyrer. Og i likhet med tarmene brøt morkaken ned næringsstoffer. Alle disse prosessene ble formidlet gjennom den 55 centimeter lange navlestrengen.

Før trodde man at morkaken var et ugjennomtrengelig sikkerhetssystem som ikke lot noe skadelig bli overført fra moren til barnet. Nå vet vi dessverre at mange slags smitte og også stoffer som det beryktede legemidlet thalidomid kan trenge igjennom dette sikkerhetssystemet. Sykdommer som røde hunder utgjør også en trussel i visse faser av svangerskapet.

Blod-hjernebarrieren som voksne har, er ikke ordentlig utviklet i fosterhjernen, og det gjør fosteret spesielt sårbart for påvirkning av tobakksrøyk, alkohol, narkotika og andre gifter. Forskningen viser at alkohol har uheldige virkninger på et ufødt barn. Påvirker koffein, som kan passere morkaken, fosterets utvikling? Kan vitamintilskudd gagne barnet som er under utvikling? Vi trenger å lære mer om slike spørsmål.

For å beskytte spedbarnet må moren derfor selv være påpasselig og unngå å ta inn i kroppen noe som kan skade fosteret. Likevektig kosthold og mosjon, i samråd med lege, vil helt sikkert være til stor hjelp for å bedre allmenntilstanden for både mor og barn og øke deres velvære.

Du tar farvel med hjemmet ditt

Mot slutten av det ni måneder lange oppholdet begynte forberedelsene til «avreisen». De sterke musklene i livmorveggen begynte å trekke seg uregelmessig sammen, noe som kalles kynnere eller forrier. Livmoren ble mykere og smidigere.

Istedenfor å si om fosteret at «det har falt ned», er det mer presist å si at hele livmoren har «falt ned», med fosteret inni. Det er fordi den retter seg ut til en sylinder og senker seg litt, slik at barnets hode blir liggende i bekkeninngangen, «det fester seg».

Ingen vet hva som bestemte at det var på tide for deg å «flytte ut». Det kan ha vært hormoner fra moren din eller fra deg, fosteret, som varslet livmoren. Beskjeden var: «Sett i gang riene!»

Dermed startet en prosess som deles inn i tre faser. Først begynte livmormuskulaturen å trekke seg sammen, og livmorhalsen og skjeden utvidet seg for å forberede seg til fødselen. Sannsynligvis gikk fostervannet på dette tidspunktet.

I den andre fasen måtte moren din virkelig arbeide når hun skulle presse hodet ditt ned gjennom livmorhalsen og skjeden. Sammentrekningene fortsatte, og de ble sterkere og hyppigere helt til hodet ditt endelig kom gjennom fødselskanalen. Resten av kroppen din fulgte lett etter. I den siste fasen ble morkaken og restene av navlestrengen støtt ut. Dette kalles etterbyrden.

Så der var du — redd, kald og gråtende. Du mislikte uten tvil at du plutselig hadde måttet forlate det som hadde vært ditt gjestmilde hjem de siste ni månedene. Men hvor glad kan du ikke være for at du har fått livets gave og kan vise verdsettelse av en kjærlig Skapers omsorg, han som gav deg et praktfullt hjem helt fra begynnelsen av!

[Ramme på side 16]

Spontanabort — den tragiske utstøtingen

TRAGEDIEN kan ramme selv den mest omsorgsfulle mor. Årsakene til spontanabort lar seg vanskelig finne og skaper heftige diskusjoner. Forskerne er ikke engang enige om hvor stor del av de befruktede eggene som ender på denne måten. Anslagene varierer fra 10 til over 20 prosent av alle graviditeter.

Hvorfor støter livmoren noen ganger det nye livet ut med makt istedenfor å beskytte det? Kanskje er det morens immunapparat som reagerer med forsvar og angriper den beskyttende veggen som omgir fosteret. Det kan også være såkalte genetiske ulykker, når embryoet eller fosteret er så skadet at det dør. Eller det kan være noe unormalt i forplantningsprosessen — et egg kan komme så tidlig inn i livmoren at slimhinnen ikke er klar til å ta imot det, eller så sent at livmorslimhinnen allerede er i ferd med å bli avstøtt. En misdannelse i selve livmoren kan også gjøre det umulig for en kvinne å få barn.

En undersøkelse av nærmere 200 kvinner i Storbritannia i 1990 tydet på at ufruktbarhet og spontanabort kan ha sammenheng med hormonelle forstyrrelser. Produksjonen av LH (det luteiniserende hormon), som foregår i hypofysen, øker vanligvis omkring den 14. dagen i menstruasjonssyklusen. Det får et modent egg til å bryte ut av eggstokken og begynne ferden ned egglederen for eventuelt å bli befruktet. «De britiske forskerne oppdaget store mengder av LH til feil tidspunkt, på den åttende dagen i menstruasjonssyklusen, før eggløsningen,» skrev avisen The New York Times. Mer forskning er nødvendig for å kunne bekrefte og forklare disse oppdagelsene.

[Bilder på side 15]

Tre måneder gammelt foster

Seks måneder gammelt foster

Ni måneder gammelt foster