Døden — den universelle svøpe
HVERT år dør omkring 50 millioner mennesker rundt omkring på jorden. Det vil med andre ord si 137 000 hver dag, eller 5700 hver time, eller omkring 100 hvert minutt, eller godt og vel tre mennesker hvert annet sekund. Ingen familie unnslipper dødens svøpe. Konger og alminnelige mennesker, rike og fattige, menn og kvinner — alle sammen dør.
«Det eneste som er sikkert i denne verden, er døden og skattene,» skrev den berømte amerikanske forlegger, oppfinner og diplomat Benjamin Franklin til en venn i 1789. Men det var ikke noe enestående ved denne iakttagelsen. Omkring 2800 år tidligere skrev den vise kong Salomo i fortidens Israel: «De levende vet at de skal dø.» Og dette var også bare en bekreftelse av noe som ble sagt ytterligere 3000 år tidligere til det første menneske på jorden: «Av jord er du, og til jord skal du bli.» — Forkynneren 9: 5; 1. Mosebok 3: 19.
Selv om døden har vært uunngåelig gjennom hele menneskehetens historie, er den fremdeles en kilde til stor sorg. Det er med rette blitt sagt at vi normalt ønsker å leve, ikke å dø. De båndene som knytter oss til familie og venner, er sterke, og vi misliker tanken på at de skal slites over. Men etter hvert som årene går, river døden i stykker det ene etter det andre av disse båndene. Våre besteforeldre dør, våre foreldre dør, og våre venner dør.
«Oldinger som har overlevd sitt 113. år, er . . . en stor sjeldenhet. Så langt vi vet i våre dager, har ennå intet menneske levd lenger enn til å feire sin 120. fødselsdag,» heter det i Guinness Rekordbok 1989. Derfor finnes det ingen nålevende mennesker som levde da Winston Churchill ble født (1874), eller da Mahatma Gandhi ble født (1869), da Russland solgte Alaska til USA i 1867, eller da Abraham Lincoln ble snikmyrdet i 1865 — for ikke å snakke om alle de historiske begivenhetene som gikk forut for begivenhetene i det 19. århundre.
Til tross for alle de medisinske og vitenskapelige gjennombruddene i vår tid er menneskenes levetid fremdeles på samme nivå som den gang i en fjern fortid da Moses skrev: «Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor. Deres herlighet er strev og møye; snart er det slutt, vi flyr av sted.» (Salme 90: 10) Slik var det generelt sett. Moses selv levde i 120 år.
Selv om livet kan være vanskelig, følger det en spesiell sorg og smerte med det å miste en av sine nærmeste. Det kan ofte gå på helsen løs for de etterlatte, og det har til og med hendt at det har framskyndet sykdom og død. Tapet føles stort, uansett hvem i en familie som dør. En psykiater sa det slik: «Når foreldrene dine dør, har du mistet din fortid. Når barnet ditt dør, har du mistet din framtid.» Den sorg og de følelsesmessige påkjenningene en slik situasjon fører med seg, lar seg i mange tilfelle ikke beskrive. Situasjonen blir kanskje ytterligere forverret ved at dødsfallet fører med seg store økonomiske byrder. Sorgen forsterkes kanskje også ved at de etterlatte blir presset til å følge visse begravelsesskikker.
Finnes det noen mulighet til å lette noen av de påkjenningene og byrdene som blir lagt på oss når en av våre nærmeste dør?