Foredling av trær i Nord-Amerika

Av Våkn opp!s medarbeider i Canada

EN TUR gjennom en skog med høye trær er avgjort  en opplevelse som gjør inntrykk og fyller en med ærefrykt. Det å se lysstripene og fargespillet, å puste inn den kjølige, friske luften og å kjenne stillheten og freden er virkelig inspirerende.

Stillehavskysten i den nordvestlige delen av Nord-Amerika er kjent for sine enorme skogsområder. De berømte, kjempemessige, frodige bartrærne dekker fjellene og dalene og omkranser fjordene. Både hemlokkgran, balsamgran, furu, seder, sitkagran og edelgran blir høye her. Den kjente douglasgranen kan bli nesten 90 meter høy!

Men det er ikke bare størrelsen som gjør disse trærne interessante. De er en viktig inntektskilde for tømmerhoggere, lastebilsjåfører, veibyggere, sagbruksarbeidere, bukserbåtførere og andre. Og disse trærne gir råstoff for framstilling av tusenvis av etterspurte produkter. Trærne spiller en så viktig rolle at forskere og skogforvaltere gjør hva de kan for å finne måter å øke veksten og få større avkastning på. Derfor har de satt i gang med planteforedling.

Hvorfor planteforedling?

Trær i en skog har særpreg, akkurat som ansikter i en menneskevrimmel. Hvert av trærne er litt forskjellig fra de andre når det gjelder høyde, løvverk og grener. Og det skiller seg kanskje også ut på områder som ikke synes.

Noen trær vokser raskere enn andre. Noen gir trevirke som har større styrke, bedre fasthetsegenskaper og mindre kvist enn andre. Og noen er mer motstandsdyktige overfor skadedyr og sykdommer. Alt dette er av stor betydning for skogbruket.

Skogforvaltere ønsker naturligvis trær som vokser raskt, er motstandsdyktige overfor sykdommer og gir førsteklasses trevirke. Det er også ønskelig at trærne er av omtrent samme størrelse, noe som letter hogsten, transporten og sagingen. Men de trærne som oppfyller slike krav — de gamle trærne som vokste i den nordvestlige delen av Nord-Amerika da de første tømmerhoggerne kom hit på midten av 1800-tallet — er allerede blitt hogd. De trærne som hogges i dag, er andregenerasjons trær og er mindre, vokser langsommere, inneholder mindre trevirke og er av ujevn kvalitet. De som driver med planteforedling, har til oppgave å produsere trær som har de ønskede egenskapene. Deres arbeid har resultert i det planteforedlingsprogrammet som nå foregår langs stillehavskysten i Nord-Amerika.

Hvordan det gjøres

Planteforedling begynner med utvelgelse. I området hvor en planlegger å plante ny skog, leter et team av fagfolk etter plusstrær — trær som ser ut til å ha størst genetisk potensiale for foredling.

Noen forestiller seg kanskje at utvelgelsen av slike trær fortoner seg omtrent som en hyggelig rusletur i skogen, men virkeligheten er ganske annerledes. Utvelgelsen foregår med omhu. Ethvert potensielt plusstre må oppfylle en rekke krav til spesielle egenskaper — ha god kongleproduksjon, rask vekst og rank stamme og være fri for sykdom, og så videre. Men skinnet kan bedra. Det kan godt hende at den flotte, kraftige, 40 meter høye edelgranen er høyere, men vokste den raskere, eller er den ganske enkelt eldre? Har den tilfeldigvis hatt bedre vekstforhold, eller er den virkelig blitt så stor på grunn av overlegne arveanlegg?

Når en har funnet et tre som tilfredsstiller kravene, blir det merket og nummerert. Men hvordan kan det foredles slik at det gir nye trær med overlegne egenskaper? En ville ikke oppnå noe ved å grave opp treet og plante det et annet sted. Det ville heller ikke nytte bare å ta treets frø og så dem. Dette fordi en ikke vet hvilket av trærne i nærheten som bestøvet frøene og dermed gjorde dem genetisk urene. Det som trengs, er en stikling av treet. Men hvordan får en tak i den?

Den lavest hengende grenen befinner seg høyt over bakken. Derfor løfter en skarpskytter geværet og fyrer løs. Den ytterste delen av en kraftig gren faller ned. Denne stiklingen, som også kalles en podekvist, blir så podet inn i grunnstammen til et ungt tre i en skogsfrøplantasje. Der vokser den podede stiklingen til en genetisk dublett av mortreet — en klon.

Skogsfrøplantasjens beliggenhet er valgt med omhu, slik at den innpodede klonen ikke blir bestøvet av viltvoksende trær. Når klonen er moden, blir blomstene, som er beskyttet med papirkonvolutter mot pollen i luften, kunstig bestøvet ved hjelp av en kanyle. Frøene som så dannes, resulterer i en ny generasjon stiklinger eller unge planter. Det må føres detaljerte opptegnelser over hvert trinn i prosessen og hver stikling, slik at en kan holde rede på opprinnelsen til plusstreet, pollenkilden og en mengde andre opplysninger.

Stiklingene blir så brakt til et sted i nærheten av plusstreet og plantet for å se hvordan de utvikler seg. Akkurat som menneskelig avkom kan trærne gjenspeile sitt opphav på en heldig eller mindre heldig måte. Hvis de klarer seg bra, kan kanskje deres skudd danne grunnlaget for en andregenerasjons frøplantasje. Frøene fra disse skuddene blir kanskje solgt for opptil 3400 kroner pr. kilo. Men hvis de klarer seg dårlig, kan det være at mortreet, klonen, blir fjernet fra plantasjen, og plusstreet de kommer fra, blir strøket av programmet. En må finne nye plusstrær, og den nitide prosessen begynner forfra.

Alt dette tar mye tid. En som driver med foredling av trær, kan ikke gjøre seg håp om å se en eneste fullvoksen generasjon som resultat av sitt arbeid. Det tar opptil ti år før en skogsfrøplantasje produserer frø i brukbare mengder. Det tar nye ti år å teste avkommet til trærne i plantasjen. Endelig går det ytterligere 50 til 60 år før trærne er blitt så store at de er hogstmodne.

Det finnes farer

Som tidligere nevnt kan flere års arbeid vise seg å være forgjeves hvis innpodede stiklinger klarer seg dårlig. Det er derfor fristende bare å holde seg til et lite antall av de plusstrærne som har vist seg å være best. Men det er visse farer forbundet med dette. Hva består de i?

Ethvert tre er genetisk unikt — har sitt eget anleggspreg — akkurat som ethvert menneske (med unntak av eneggete tvillinger eller trillinger). Jo færre anleggspreg som finnes i planteforedlerens genpulje, jo færre forskjellige gener finnes det i puljen, og jo større er risikoen for at en sykdom eller skadedyrplage kan komme til å utrydde en hel generasjon av trær, ja, til og med en hel skog.

Det er derfor klokt å ha en større genpulje, også selv om noen av plusstrærne som blir benyttet, ikke vokser så raskt eller så rakt. Når det benyttes mange plusstrær, reduseres risikoen for total ødeleggelse.

Planteforedlingens framtid

Selv om det kan ta 50 år før en ser resultatene av den foredlingen av trær som drives i dag, er arbeidet lønnsomt fordi skoger som er tilplantet med planter av foredlede frø, vil kunne utnyttes kommersielt på mellom 10 og 20 prosent kortere tid enn de som er tilplantet med planter av vanlige frø. Og noen eksperter spår at foredling av trær vil kunne øke produksjonen av trevirke med opptil 25 prosent på et hvilket som helst jordstykke. Den økonomiske gevinsten i tillegg til større motstandsdyktighet mot sykdommer og skadedyr, sterkere og renere trevirke og bedre frøproduksjon, gjør planteforedling til en viktig del av skogbruket langs stillehavskysten i Nord-Amerika.

Tiden er og blir planteforedlerens fiende. Det tar for lang tid å se resultatene, å treffe beslutninger og å fortsette med neste skritt. Trærne, og spesielt bartrærne, har alltid overlevd oss. Men Bibelen peker fram mot den tiden da det ikke lenger skal være slik. «De som hører til mitt folk, skal bli like gamle som trærne,» lover den. Ja, Gud lover i virkeligheten at hans folk skal få leve for bestandig. (Jesaja 65: 22; Åpenbaringen 21: 3, 4) Da vil menneskene få tid til å utforske de spennende, ennå ukjente, genetiske utviklingsmulighetene hos planter og dyr.

[Bilder på side 26]

En podekvist skytes ned