Et eneste menneske

«HAN ble født i en ubetydelig landsby; en landsens kvinnes barn. Han vokste opp i en annen landsby, hvor han arbeidet på et snekkerverksted til han var 30 år. Så var han omvandrende forkynner i tre år.

Han skrev ikke en eneste bok. Han hadde ikke noe embete. Han skaffet seg ikke familie og eide ikke noe hus. Han gikk ikke på noe universitet. Han var aldri i en storby. Han reiste aldri så langt som 300 kilometer fra sitt fødested. Han gjorde ikke noe av det man vanligvis forbinder med storhet. Han hadde ikke noe annet å vise til enn seg selv.

Han var bare 33 år gammel da han fikk opinionen mot seg. Vennene hans stakk av. Han ble overlatt til sine fiender og gjennomgikk en parodi av en rettssak. Han ble naglet til en [pæl] mellom to tyver. Da han var i ferd med å dø, kastet de som henrettet ham, lodd om klærne hans, det eneste han eide på jorden. Da han var død, ble han lagt i en lånt grav fordi en venn syntes synd på ham.

Nitten århundrer har kommet og gått, og fortsatt er han menneskehetens sentrale skikkelse og lederen for de framskritt menneskene gjør. Alle de hærer som har marsjert, alle de krigsflåter som har seilt ut, alle de nasjonalforsamlinger som har vært samlet, alle de konger som har regjert, har ikke til sammen påvirket menneskenes liv på denne planeten i så høy grad som dette ene mennesket.»a — En anonym kommentar til Jesu Kristi liv.

[Fotnote]