Straffangens standpunkt bar frukt
APOSTELEN Paulus minnet korintierne om at noen av dem hadde vært lovbrytere, men at de ved Kristi blod og Guds hellige ånds kraft hadde forandret sitt liv. (1 Kor. 6: 9—11) At disse faktorer også i vår tid kan få en til å legge rettskaffenhet for dagen og hjelpe en til å bære frukt, går fram av et brev som Selskapets kontor i Brooklyn mottok fra en tidligere straffange i mars 1957.
«Jeg ble nylig løslatt fra statsfengslet i Columbia, S.C. . . . Jeg vil gjerne fortelle dere hvordan det gikk til at jeg ble et av Jehovas vitner.
«På grunn av ulydighet i fengslet ble jeg satt i enecelle på milde vilkår for en periode på tre måneder. En fange i nabo-cellen spurte meg om jeg hadde lyst til å lese en bok. Jeg spurte ham hva slags bok det var. Han sa det var en religiøs bok. Hans kone, som er et Jehovas vitne, hadde sendt den til ham. Jeg sa til ham at jeg ikke brydde meg noe om religion, men etter som jeg ikke hadde noe annet å foreta meg, tok jeg imot boken. Det var Jehovas vitners «Årbok» for 1949. Jeg ble så interessert at jeg spurte ham hvor jeg kunne få tak i mer slikt lesestoff. Han sa at han ville få sin kone til å skaffe meg et par bøker. Hun sendte ’Gud er sanndru’, ’Dette betyr evig liv’ og New World-oversettelsen av de kristne greske skrifter.
«Fengselspresten, som sensurerer all den religiøse litteratur som kommer inn, sa at jeg kunne få de greske skrifter, men ikke de to bøkene, for de var imot landets lov. Jeg nektet å ta imot den ene boken hvis de ikke ville gi meg de to andre også. En uke etter var min tid i enecelle på milde vilkår ute, men jeg nektet å gå tilbake til arbeidet før de ga meg bøkene. På grunn av mitt standpunkt satte de meg på vann og brød i åttiseks dager under streng isolasjon. Jeg gikk ned i vekt fra 74 til 42 kilo. Endelig bestemte de seg til å gi meg all litteraturen, og på grunn av det standpunkt jeg hadde inntatt, begynte to av mine medfanger å stille meg forskjellige spørsmål. Jeg satte i gang bibelstudier med dem, og de er nå Jehovas vitner. Den fengselspresten som kjempet så innbitt mot litteraturen, ble forresten senere avskjediget fordi han hadde stjålet noe julegotter og noen baseball-drakter. Den nye fengselspresten, som heller ikke er interessert i sannheten, er mer frisinnet og lar litteraturen få komme inn.
«Jeg er blitt døpt, og det er min bønn at jeg må kunne fortsette å tjene Jehova trofast i hans organisasjon.»