Ensomhetsfølelse — vil du gå inn for å bekjempe en slik følelse?
FØLER du deg ensom? Det finnes situasjoner i livet da det er naturlig å føle seg ensom, enten du er gift eller enslig, enten du er mann eller kvinne, enten du er ung eller gammel. Vi må også være klar over at det å være alene ikke nødvendigvis fører til at en føler seg ensom. En vitenskapsmann som er alene og fordypet i sitt forskningsarbeid, føler seg ikke ensom. En kunstner som er alene og opptatt med å skape et maleri, har ikke tid til å føle seg ensom. De er glad for at de kan være alene en viss tid, og de nyter denne formen for ensomhet.
En virkelig ensomhetsfølelse er noe som bygger seg opp i vårt indre, ikke først og fremst noe som skyldes ytre forhold. Ensomhetsfølelsen kan oppstå på grunn av en trist begivenhet — et dødsfall, en skilsmisse, arbeidsledighet eller en eller annen tragedie. Når vi bringer lys inn i vårt indre, kan vi få denne ensomhetsfølelsen til å avta og kanskje helt forsvinne i tidens løp, og vi kan klare å innrette oss etter og avfinne oss med det tapet vi har lidd.
Følelsene har sitt utspring i våre tanker. Når vi har bearbeidet vårt tap slik at de følelsene det har vakt hos oss, har kommet i bakgrunnen, er tiden inne til å legge vekt på oppbyggende tanker som hjelper oss til å leve videre.
Rist deg våken. Ta en aktiv beslutning. Det finnes positive ting som kan gjøres. Vær derfor utadvendt. Ring til noen. Skriv et brev. Les en bok. Inviter noen hjem til deg. Sørg for å utveksle tanker. Hvis du ønsker å ha venner, må du være vennlig. Gransk ditt indre så du kan vise andre oppmerksomhet. Gjør andre små vennetjenester. Del åndelige godbiter med dem. Du vil da oppdage sannheten i Jesu ord: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» Du vil også oppdage sannheten i et annet ordtak: «Den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.» — Apostlenes gjerninger 20: 35; Ordspråkene 11: 25.
Det er opp til deg
Er dette vanskelig? Er det lettere sagt enn gjort? Alt som betyr noe, er lettere sagt enn gjort. Det er derfor det er så tilfredsstillende å gjøre det. Du må anstrenge deg bevisst. Når du går opp i det å gi, vil du føle større tilfredshet og glede. Det er opp til deg å mobilisere de krefter som må til for å overvinne den ensomhetsfølelsen som truer med å ta overhånd hos deg. En skribent sier følgende i det amerikanske bladet Modern Maturity: «Ingen andre har skylden for din ensomhetsfølelse, men du kan gjøre noe med den. Du kan gjøre livet ditt rikere ved å slutte vennskap med noen. Du kan tilgi noen du mener har såret deg. Du kan skrive et brev. Du kan ta en telefon. Bare du kan forandre livet ditt. Det er ikke noe annet menneske som kan gjøre det.» Han siterte et brev han hadde fått, som «traff spikeren på hodet: ’Jeg sier til folk at det er opp til dem selv å sørge for at livet deres ikke er ensomt eller tomt. Sett i gang!’»
Det er ikke bare blant mennesker du kan finne hjelpsomme venner. En veterinær sier: «De største problemene for de eldre er ikke fysiske lidelser, men den ensomhet og avvisning de opplever. Ved . . . å være til selskap kan kjæledyr (blant annet hunder) gi livet innhold og mening i en tid da de eldre ofte står utenfor i samfunnet.» I Aftenposten for 12. juni 1993 heter det: «Et kjæledyr kan også bidra til å bekjempe apati og strukturere hverdagen, for eksempel når man har mistet sin livspartner. Dyr som må luftes og mates, minner oss om tiden, og kan minne eldre på at de selv må spise.» En artikkel i et annet blad har følgende å si om folk som nylig hadde begynt å interessere seg for kjæledyr: «Pasientenes angstfølelse ble mindre, og de kunne gi uttrykk for kjærlighet overfor kjæledyrene uten å behøve å frykte for å bli avvist. Senere åpnet de seg for mennesker. Først snakket de om kjæledyrene. De begynte å føle ansvar. De følte at det var behov for dem, at det var noen som var avhengig av dem.»
Det hender altfor ofte at folk som føler seg ensomme, ikke strammer seg opp nok til å hjelpe seg selv, løfte seg selv ut av sin dype fortvilelse. De er hemmet av en treghet eller mangel på vilje til å anstrenge seg tilstrekkelig, men hvis de skal komme til bunns i årsaken til at de føler seg ensomme, er de nødt til å gjøre det. Dr. James Lynch skriver om tendensen til å stritte imot veiledning som man finner vanskelig å godta: «Menneskenes natur er slik at de vanligvis stritter imot å høre, eller iallfall å rette seg etter, opplysninger som de ikke liker.» Et menneske ønsker kanskje å bli befridd for sin ensomhet, men er kanskje ikke villig til å mobilisere tilstrekkelig viljestyrke til å oppnå denne befrielsen.
Opptre slik du ønsker å føle deg
For å overvinne en dyp depresjon er det nødvendig å bestrebe seg iherdig på å vise virkelig glede og vennlighet. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 35.) Dette innebærer at en må trenge igjennom sin egen ensomhetsfølelse ved å handle stikk i strid med dens drepende sløvhet. Opptre som om du er lykkelig, dans omkring, syng en munter sang. Gjør noe som tyder på at du er lykkelig. Overdriv dette, fortreng det dystre humøret med glade tanker. Hva slags tanker?
Det kan være slike tanker som dem vi finner omtalt i Filipperne 4: 8: «Til slutt, brødre: Alt som er sant, alt som er av alvorlig betydning, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som tales vel om, enhver dyd og det som er rosverdig — fortsett å tenke på disse ting.»
Det er nødvendig å fylle livet sitt med noe som er viktig. Hvis du føler at livet ditt har en mening, vil du få kraft til å handle i samsvar med det og fylle din oppgave. Da er det ikke sannsynlig at du vil henfalle til en følelse av håpløs ensomhet. Dette framgår av en interessant utredning i en bok av Viktor Frankl. Han drøfter dette i forbindelse med dem som satt i Hitlers konsentrasjonsleirer. De som ikke hadde noen følelse av at livet deres hadde en mening, gav etter for ensomhetsfølelsen og manglet livsvilje. Men «vissheten om ens indre verdi er forankret i høyere, mer åndelige ting og kan ikke rokkes av livet i leiren». Han sier videre: «Lidelsen opphører på en måte å være lidelse i det øyeblikk man finner en mening med den, for eksempel det at man bringer et offer. . . . Det som er viktigst for mennesket, er ikke å oppnå nytelser eller å unngå smerter, men å finne en mening med livet. Det er derfor menneskene til og med er villige til å lide så sant deres lidelser har en mening.» — Man’s Search for Meaning.
Den du trenger å stå i et godt forhold til
For å få et sant åndelig syn på tilværelsen må vi vende oss til Gud og hans Ord, Bibelen. Troen på Gud og oppriktig bønn til ham kan gi livet vårt mening. Selv om vårt forhold til forskjellige mennesker går i stykker, vil vi da ikke stå alene og være henvist til ensomhet. Som Frankl sa, kan vi bære det å lide bare lidelsen har en mening. Det kan til og med være en kilde til glede. En som har studert den menneskelige natur, sier det slik: «En martyr på pælen kan ha en lykke som en konge på tronen kan misunne ham.»
Kristi apostler følte en glede som skrev seg fra Jehova, da de ble forfulgt av mennesker. For dem lå det en stor betydning i slike lidelser. «Lykkelige er de som er blitt forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike hører dem til. Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier alt slags ondt om dere for min skyld. Fryd dere og hopp av glede, for deres lønn er stor i himlene; slik forfulgte de jo profetene før dere.» (Matteus 5: 10—12) I Apostlenes gjerninger 5: 40, 41 fortelles det om en lignende reaksjon: «De kalte inn apostlene, prylte dem og befalte dem å slutte med å tale på grunnlag av Jesu navn og lot dem så gå. Disse gikk derfor bort fra Sanhedrinet og gledet seg fordi de var blitt regnet verdige til å bli vanæret for hans navns skyld.»
Der du steller en rose, kan en tistel ikke vokse
Fyll ditt sinn med ting som kan frambringe noe vakkert og positivt. La det ikke være rom for noe som kan avle negativ fortvilelse og trist ensomhetsfølelse. (Jevnfør Kolosserne 3: 2; 4: 2.) Er det vanskelig å gjøre dette? Under visse omstendigheter kan det virke helt umulig. En lyriker sier: «Der du steller en rose, . . . kan en tistel ikke vokse.» Dette krever positive anstrengelser, besluttsomhet og viljestyrke. Men det lar seg gjøre, og det blir gjort.
Tenk for eksempel på Laurel Nisbet. Hun fikk poliomyelitt og ble lagt i jernlunge da hun var 36 år gammel, og der lå hun rett ut på ryggen i 37 år. Hun var fullstendig lammet fra halsen og ned. Hun kunne bevege hodet, men det var også alt. Til å begynne med var hun grepet av den største fortvilelse. Men etter at hun hadde syntes synd på seg selv en dags tid, sa hun til seg selv: ’Nå får det være nok.’ Hun hadde to barn å oppdra og en mann å ha omsorg for. Hun begynte å bygge opp livet sitt igjen og lærte seg å styre huset sitt fra jernlungen.
Laurel sov svært lite. Hva fylte hun nattens lange timer med? Hengav hun seg til ensomhetsfølelse? Nei. Hun bad til sin himmelske Far, Jehova. Hun bad om styrke for seg selv, hun bad for sine kristne brødre og søstre, og hun bad om muligheter til å forkynne for andre om Guds rike. Hun fant anledninger til å forkynne og gjorde et sterkt inntrykk på mange med sin forkynnelse om Jehovas navn. Hun lot ikke ensomhetens tistler få vokse. Hun var opptatt av å stelle rosene.
Slik var det også med en av Jehovas vitners misjonærer, Harold King. Han ble dømt til å tilbringe fem år i enecelle i et kinesisk fengsel, og man skulle derfor tro at han lett kunne bli et offer for langvarig ensomhetsfølelse. Men han ville ikke se svart på situasjonen og gjorde bruk av sin viljestyrke til å tvinge sitt sinn i en annen retning. Han fortalte senere hvordan han innrettet seg:
«Jeg satte opp et fast program med ’forkynnervirksomhet’. Men hvem forkynner man for i en enecelle? Jeg bestemte meg for å utarbeide noen passende bibelske prekener ut fra det jeg kunne huske, og deretter forkynne for innbilte personer. Så gikk jeg i gang med arbeidet, banket på en innbilt dør og forkynte for en innbilt beboer. Jeg gikk til flere dører i løpet av formiddagen. Med tiden traff jeg en innbilt fru Carter, som viste en viss interesse, og etter en rekke gjenbesøk avtalte vi et regelmessig bibelstudium. Etter hvert som studiet skred fram, gjennomgikk vi de viktigste emnene i boken ’Gud er sanndru’, slik jeg husket dem. I hele denne prosessen snakket jeg høyt, slik at lyden av det som ble sagt, kunne bidra til at det festet seg bedre i sinnet.»
De mange tusen Jehovas vitner som satt i Hitlers konsentrasjonsleirer, kunne ha fått friheten hvis de bare hadde fraskrevet seg sin tro. Det var svært få som gjorde det. Flere tusen døde i trofasthet — noen fordi de ble henrettet, andre på grunn av sykdom og underernæring. Et av de mange Jehovas vitner som var i fangenskap, Josef, hadde to brødre i andre leirer. En av dem ble tvunget til å ligge på ryggen med ansiktet opp og la øynene følge eggen på det redskap som skilte hodet hans fra kroppen. Josef forteller: «Da andre i leiren hørte om dette, kom de bort og gratulerte meg. Deres positive holdning rørte meg dypt. Å forbli lojal betydde mer for oss enn å overleve.»
En annen bror av ham ble stilt overfor en eksekusjonspelotong. Han ble spurt om han ønsket å si noe. Han bad om tillatelse til å framsi en bønn, og det fikk han. Bønnen var så inderlig og preget av så dyp glede at da ordren om å skyte til slutt kom, var det ikke én i pelotongen som adlød. Ordren ble gjentatt, og da ble det avfyrt ett skudd, som traff ham, men ikke var dødelig. Befalshavende offiser ble da rasende og trakk sin egen pistol og fullførte henrettelsen.
Det som kan gjøre livet virkelig meningsfylt
I alle disse tilfellene ble det vist sterk tro på Gud. Når alt annet er forsøkt uten å føre fram, kan alltid en slik tro seire over ensomhetsfølelsen og gjøre livet meningsfylt, selv om det tidligere føltes tomt. Mange som lever et meningsfylt liv i verdslig forstand, har egentlig et liv uten mening. Hvordan det? Fordi deres liv ender i døden. De går tilbake til støvet, blir glemt og har ikke etterlatt seg noen krusninger på overflaten i menneskehetens hav eller noen fotspor i tidens sand. Det er som det sies i Forkynneren 9: 5: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» Det som oppfattes som meningsfylt blant dem som lever uten tilknytning til Jehovas hensikter, er egentlig tomhet.
Når du ser på stjernehimmelen og tenker på det veldige mørke rom som hvelver seg over oss, føler du sikkert at din egen betydning skrumper inn. Du forstår hvordan salmisten David følte det da han skrev: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» Davids sønn Salomo betraktet menneskenes verk som noe verdiløst. Han sa: «Alt er tomhet» og trakk følgende slutning: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre.» — Salme 8: 4, 5; Forkynneren 12: 8, 13.
Hvordan kan da, når alt kommer til alt, både de som føler seg ensomme, og alle andre for den saks skyld, gjøre sitt liv meningsfylt? De kan gjøre det ved å leve i gudsfrykt og holde Guds bud. Bare på den måten kan de passe inn i Guds hensikter og være en del av den evige, guddommelige ordning som Skaperen av det veldige univers står bak.
Hvis Gud er med deg, er du aldri alene
Et av Jehovas trofaste vitner i Afrika som utholdt en grusom forfølgelse og følte seg forlatt, sa etterpå at selv om hun mistet kontakten med mennesker som stod henne nær, var hun likevel aldri alene. Hun siterte Salme 27: 10: «Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.» Jesus følte det også slik: «Se, den time kommer, ja, den er kommet, da dere skal bli spredt hver til sitt eget hus, og dere skal la meg bli alene tilbake; og likevel er jeg ikke alene, for Faderen er med meg.» — Johannes 16: 32.
Jesus var ikke redd for å være alene. Han søkte ofte ensomheten bevisst. Når han var alene, følte han seg ikke ensom. Han åpnet seg for Guds ånd og følte seg nær Gud når han var omgitt av hans skaperverk. Av og til unngikk han andres selskap for å kunne være alene med Gud. Han ’nærmet seg Gud, og Gud nærmet seg ham’. (Jakob 4: 8) Han var utvilsomt Guds nærmeste venn.
En venn av det slaget som Bibelen beskriver, er noe dyrebart. (Ordspråkene 17: 17; 18: 24) Fordi Abraham viste absolutt tro på Jehova Gud og adlød ham betingelsesløst, kom han til å bli kalt «Jehovas venn». (Jakob 2: 23) Jesus sa til sine etterfølgere: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for en slave vet ikke hva hans herre gjør. Men jeg har kalt dere venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gjort kjent for dere.» — Johannes 15: 14, 15.
Hvordan kan vel de som tror, mislykkes i kampen mot ensomhetsfølelse når de har slike venner som Jehova Gud og Kristus Jesus?
[Bilder på sidene 8 og 9]
Bønn og annen virksomhet kan hjelpe deg til å bli kvitt ensomhetsfølelsen
[Bilde på side 10]
Det Harold King og tusener av andre Jehovas vitner erfarte i fengsler og konsentrasjonsleirer, viser at tro på Gud kan hjelpe en til å overvinne ensomhet under de verste forhold
[Rettigheter]
Foto: U.S. National Archives