Julen — koster den mer enn du tror?

«MAMMA og pappa, finnes det egentlig noen julenisse?» Sannhetens øyeblikk, som mange foreldre frykter, er kommet. Med et blikk som forteller om en blanding av skuffelse og sårede følelser, er sju år gamle Ole ute etter å få en forsikring om at denne fantasifiguren, som har kommet med så mange fine presanger til ham, virkelig eksisterer — og at foreldrene ikke har løyet for ham.

Det viser seg at den lille gutten i nabohuset har avslørt den uvelkomne sannheten og satt dette foreldreparet i en pinlig situasjon. Kanskje du husker en lignende episode fra din egen barndom?

I vår tid er høytidene noe langt mer enn religiøse helligdager. Julen har tydeligvis vunnet innpass på de utroligste steder. Buddhister i Japan, animister i Afrika, jøder i Amerika og muslimer i Singapore har slått døren opp for den runde, rødkledde gubben som kommer med gaver. En religiøs leder spurte: «Er ikke julen blitt en universell høytid som alle feirer?»

Mange ser det slik at julen er blitt befridd for sin vestlige, «kristne» forkledning og har gått over til å bli en høytid med moro og fornøyelser for alle. Barna står i sentrum i julefeiringen. Noen hevder at ingen barn har en ordentlig barndom hvis de ikke får oppleve forventningen og gledene i forbindelse med julefeiringen. Det er tydelig at julen har en befestet posisjon. Julefeiringen trekkes inn i skolenes pensum. Den forherliges i fjernsynet. Handlegater og kjøpesentre frister med iøynefallende juledekorasjoner. Foreldre bruker mye tid og penger på julefeiringen. Men finnes det også en høyere pris din familie kan komme til å måtte betale — i tillegg til den byrdefulle gjelden mange stifter i forbindelse med julen?

Myten om julenissen — et misbruk av tillit?

«Jeg tror ikke det finnes en Gud,» sa sju år gamle John til sin mor. En artikkel i World Herald forklarer hvorfor: «John hadde visstnok tidligere samme dag fått vite at julenissen ikke var virkelig. ’Kanskje ikke Gud er virkelig heller,’ sa han til moren.» Da John som 25-åring tenkte tilbake på hvor skuffet han ble den gangen, sa han: «Når foreldre forteller barna sine at julenissen er virkelig, er det etter min mening misbruk av barnas tillit.»

Hvordan bør en slik kinkig situasjon håndteres? Pedagogene er uenige seg imellom. En av dem oppfordret foreldrene til å fortelle barna sannheten om julenissen i seks- eller sjuårsalderen, for «det kan faktisk være til psykisk skade for dem hvis foreldrene fortsetter å holde liv i myten».

I en bok om hvorfor barn lyver, og hva foreldrene kan gjøre for å få dem til å snakke sant (Why Kids Lie—How Parents Can Encourage Truthfulness), sier dr.philos. Paul Ekman: «Det er ingen tvil om at dere som foreldre øver stor innflytelse på barna deres når det gjelder holdninger, oppfatninger og sosiale handlinger som det å lyve og bedra.» Ekman sier videre: «Forholdet vil kanskje ikke bli det samme når tilliten først er blitt misbrukt. Det kan bli vanskelig å gjenopprette tilliten. Noen ganger lar det seg aldri gjøre.» Hvorfor skulle da noen ønske å opprettholde bedraget i forbindelse med hvor julegavene kommer fra?

En barneforsker har sagt: «Jeg tror barn tar mer skade av det at foreldrene lyver for dem og bedrar dem, enn av å finne ut at julenissen ikke er virkelig.» Dr.philos. Judith A. Boss, som er professor i filosofi, sier: «De voksne er innstilt på . . . å føre barna bak lyset med vilje når det gjelder julenissens natur. . . . Når vi forteller barna at julenissen er et virkelig menneske, stimulerer vi ikke barnas fantasi. Det vi gjør, er rett og slett å lyve for dem.»

Hvis du er mor eller far, står du overfor en stor utfordring, nemlig å oppfostre kjærlige, lykkelige barn i en verden hvor de på et tidlig alderstrinn lærer at folk ikke er til å stole på. «Snakk ikke med fremmede.» «Du kan ikke tro alt som blir sagt i reklamen på TV.» «Si at mamma ikke er hjemme.» Hvordan skal barna lære hvem de kan stole på? I en bok om barneoppdragelse heter det: «Barn må tidlig få lære at det er nødvendig og godt å være ærlig og modig og behandle andre på en hederlig måte, og det er i hjemmet de kan begynne å lære dette.» — How to Help Your Child Grow Up.

Den perfekte familie finnes naturligvis ikke. Men forfatteren Dolores Curran foretok en undersøkelse for å finne ut hva som kjennetegnet sterke familier. Hun henvendte seg til 551 sakkyndige som var godt kjent med forskjellige sider ved familielivet, og bad dem peke ut de viktigste kjennetegnene. I en bok som heter Traits of a Healthy Family, redegjør hun for de 15 viktigste kjennetegnene som ekspertene trakk fram. Det fjerde kjennetegnet var «tillit». Hun sier: «I en sunn familie blir tillit oppfattet som noe dyrebart som omhyggelig blir utviklet og styrket ved at både foreldre og barn sammen går framover gjennom de forskjellige stadier i familiens liv.»

Foreldre gjør vel i å stille seg spørsmålet: ’Er det så verdifullt å holde liv i myten om julenissen at det gjerne kan skje på bekostning av mine barns tillit til meg?’ Den vil det kanskje ikke være mulig å gjenopprette. Finnes det også andre skjulte omkostninger ved julen?

For mange gaver?

«Begynn bare når barna er små å gi dem alt det de har lyst på. Da vokser de opp i den tro at verden er forpliktet til å underholde dem.» Dette sitatet er hentet fra en brosjyre som heter 12 Rules for Raising Delinquent Children (12 regler for dem som vil oppdra barn slik at de skeier ut). Ja, det kan være skadelig å legge for stor vekt på materielle ting.

En forfatter som også er mor, Maureen Orth, stiller følgende spørsmål: «Hvordan kan vi innpode dem verdier og karakterstyrke i en materiell verden som den vi lever i, hvor forbruk og griskhet later til å bli satt i høysetet, ofte ubevisst?» I en artikkel med tittelen «Den gaven å unnlate å gi» sier hun: «Våre despotiske smårollinger betrakter det å få gaver som en selvfølge — liksom den daglige postombæringen.» Er dette julens virkelige budskap?

Noen familier har rett og slett ikke råd til de flotte gavene som ifølge reklamen hører julen til. Hva med dem? Hva føler barn i slike familier når de hører at nissen bare kommer med gaver til snille barn? Og tenk på barna i oppløste familier som i julen på en sår måte blir minnet om tomrommet i familien.

«Høydepunktet i julefeiringen er altfor ofte det å pakke opp presangene,» heter det i The New York Times. «Den store vekten som blir lagt på dette, gir barna den oppfatning at det å få presanger, er selve formålet med familiesammenkomsten, og dette resulterer ofte i skuffelser for dem.»

Kjærligheten er en større drivkraft til å gjøre godt. Forfatteren Glenn Austin sier i sin bok Love and Power: Parent and Child: «I en harmonisk familie hvor barna både elsker og respekterer foreldrene, vil barna oppføre seg på en akseptabel måte for å behage foreldrene.» Jehovas vitner bestreber seg på å skape en slik varm og kjærlig atmosfære i sitt hjem. Dessuten blir Jehovas vitners barn oppdratt slik at de lærer å kjenne og elske den Gud de tjener, Jehova. Dette ansporer dem i høy grad til å gjøre det som er godt. De trenger ingen mytisk figur til å påvirke dem til å gjøre gode gjerninger.

Jehovas vitner setter pris på sine barn som gaver fra Gud. (Salme 127: 3) Disse foreldrene kan gi gaver året rundt i stedet for å la kalenderen diktere når de skal komme med presanger. Når de gir gaver, er det vanskelig å si hvem som har mest glede av det — de overraskede barna eller de fornøyde foreldrene. Barna vet hvor gaven kommer fra. Jehovas vitner som er foreldre, blir dessuten ansporet til å gi rikelig av sin tid. Når en liten pike føler seg trist eller ensom, kan da et rom fullt av dukker oppveie det å få sitte en stund på morens fang og høre henne fortelle om da hun var liten? Kan en liten gutt lære å bli mann ved å ha et rom fullt av sportsutstyr, eller kan han lære det ved å ha lange og hyggelige samtaler med faren når de går tur sammen?

Det å ta vare på et slikt nært forhold kan redde liv. Forskere har funnet ut at når den meget omtalte generasjonskløften åpner seg for de unge, kommer de under langt sterkere påvirkning av sine jevnaldrende. Dårlig oppførsel hos unge går ofte hånd i hånd med at holdningen til voksne mennesker forverres. «Men de som bevarte aktelsen for sine fedre og for voksne i sin alminnelighet, begikk ikke gale streker sammen med sine jevnaldrende.»

Jehovas vitner er noen ganger blitt kritisert for at de ikke feirer jul eller andre høytider sammen med sin familie. Andre kan få inntrykk av at Jehovas vitners barn går glipp av noe. Men slike oppriktige foreldre og barn har gode bibelske grunner for å avstå fra slike feiringer. (Se sidene 11—14.) Og disse barna utvikler en sterk moralsk holdning som gjør at de kan motstå det presset fra jevnaldrende som knekker andres vilje. En voksende flodbølge av ondskap undergraver moralske holdninger. Seksuell umoral, narkotika, vold, alkohol, satanisme og barnemishandlere — det er så mange farer som truer sårbare unge mennesker.

Hvordan kan foreldre skjerme barna sine mot disse konstante farene? Helt fra de er små, får Jehovas vitners barn stadig opplæring i å holde seg til Bibelens klare morallover. Kjærlige foreldre hjelper dem til å forstå hvordan Gud ser på helligdager og høytidsdager og ellers på alle sider ved livet. Deres lydighet mot Gud utspringer fra deres kjærlighet til ham og deres respekt for ham, selv om det betyr at de må skille seg ut. Tenk på den forberedelsen dette gir dem til å klare seg godt når de begynner å bli voksne! Tenk deg et barn som sitter i en klasse full av jevnaldrende som holder på med noe som tydeligvis er morsomt. Hvis barn i en slik situasjon kan holde fast ved det de mener er rett, hvor mye lettere vil det ikke da være for dem å motstå framtidige fristelser til å være med på andre tilsynelatende morsomme ting — stoffmisbruk, førekteskapelig sex og andre skadelige tillokkelser. Jehovas vitners barn kan utvikle en karakterstyrke som mange andre barn kanskje ikke får anledning til.

«Mange av de barna jeg har studert, har ingen tro,» sier dr. Robert Coles, en forsker ved Harvard universitet. «De har mistet alt unntatt selvopptattheten, og den forsterkes hver dag ved den måten de blir oppdratt på.»

En barnelege kommer med følgende beskrivelse av en familie som er annerledes: «De vil ha barn som bryr seg om andre og gir litt av seg selv. . . . De lever et enklere liv . . . , men de har noe annet. Av mangel på et bedre uttrykk vil jeg kalle det tilfredshet.»

Dolores Curran peker på at det å sette pris på å gjøre noe for andre, er et grunnlag for lykke. «Det viktigste for noen familier i vårt land [USA] — ja, kanskje for de fleste — er å oppnå suksess og jage etter det gode liv.» Men «familier som forutsetter at dens medlemmer kan og vil vise omsorg for andre, blir sunne familier som setter pris på å gjøre noe for andre. . . . Etter hvert som barna i disse familiene vokser opp, blir de gjerne omsorgsfulle og ansvarsbevisste mennesker som et resultat av sine erfaringer i familien». Blant foreldre som oppnår gode resultater, har Curran merket seg at de «vender tilbake til det verdifulle gode å søke glede i mennesker og i å gi framfor å kjøpe, ta imot og forbruke».

En fremtredende ekspert når det gjelder det å gi, sier: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Familier som er Jehovas vitner, er levende beviser for sannheten i denne uttalelsen av Kristus Jesus. I likhet med ham lar de livet sitt dreie seg om den kristne tjeneste. Noen føler det kanskje slik at de unge blant Jehovas vitner blir utnyttet og tvunget til å være med sine foreldre fra dør til dør. Det forholder seg tvert imot slik at de ved sine foreldres eksempel lærer å vise kjærlighet til sine medmennesker ved at de villig bringer dem det gode budskap om Guds rike. — Matteus 24: 14.

’Virker det ikke undertrykkende på barna?’

Men er det ikke slik at en streng religiøs oppdragelse virker undertrykkende på barn? Er det ikke bedre at hver og en treffer sine egne religiøse avgjørelser når de blir voksne? Her er vi inne på den tredje av de 12 reglene for dem som vil oppdra barna slik at de skeier ut: «Gi dem aldri noen åndelig opplæring. Vent til de blir myndige og la dem da ’bestemme selv’.» — 12 Rules for Raising Delinquent Children.

Et barns moralske sans begynner imidlertid ifølge dr. Coles å våkne allerede i treårsalderen. «Hos barnet skjer det en utvikling av den moralske sans. Jeg for min del tror at den er gudgitt, at det finnes et behov for en moralsk orden.» Det er i denne alderen det gjelder å overbringe sanne moralske verdier. Det er nå det gjelder at de ved eksemplets makt får lære verdien av sannhet og det negative ved løgn. Bibelen framhever hvor viktig det er å gi opplæring når barna er små: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» — Ordspråkene 22: 6.

Curran bemerker: «Man kan ikke vente at barn i vår tid skal bli moralske uten hjelp. . . . Svarene på spørsmålene i min undersøkelse viser at jo sunnere familien er, jo mer velutviklet er barnas evne til å skjelne mellom rett og galt.»

En sosialarbeider sa følgende om Currans undersøkelse: «Det er ikke til å komme forbi at en religiøs tro gir familiene en indre styrke.» Om familier som har en felles religiøs indre styrke, sier Curran: «Troen på Gud spiller en fundamental rolle i familiens daglige liv. En indre religiøs kraft styrker familiens støtteevne. Foreldrene føler et sterkt ansvar for å overbringe troen, men de gjør det på en positiv og meningsfylt måte.»

Hjelp barna dine til å elske Gud

Vis barna hvilke gaver fra Gud som de har stor glede av. Ligg på gresset sammen med dem og studer de ørsmå blomstene som er så fint laget. Legg merke til en marihøne som dukker fram i gressjungelen og klatrer opp i spissen av et gresstrå, løfter sine høyrøde dekkvinger med de svarte prikkene og flyr bort. La dem kjenne den sitrende følelsen av en sommerfugl som plutselig lander på en hånd og vifter med sine gullgule vinger mens den tar seg en kort hvil og absorberer det varme solskinnet. Rull rundt på ryggen og betrakt de hvite skydottene som seiler over hodet på dere, og se hvordan de skifter fasong fra båter til hester og slott. Mens dette pågår, kan du fortelle barna at det er Gud, vår Skaper, som gir oss slike storslåtte gaver.

Han gir oss også mange andre gaver. Kattungen som morer oss med sine krumspring når den leker med et blad, den ivrige hundehvalpen som «angriper» oss og rister på hodet og knurrer truende der den biter oss i ermet, samtidig med at den ustanselig vifter vennlig med halen. Vi kan boltre oss i havets brenninger, gå tur i fjellet eller stirre overveldet opp på nattehimmelen hvor utallige stjerner blinker og skinner høyt over oss. Vissheten om at disse og utallige andre gaver kommer fra Ham som har gitt oss livet, og det at vi kan takke ham for disse gavene og for at vi har lært ham å kjenne — alt dette gir oss glede og får oss til å være takknemlige og til å elske ham.

Og hjemme kan barna få raust med klemmer og kjærtegn fra far og mor, noe som hjelper dem til å føle varme og trygghet og takknemlighet hver dag. Hjelp dem til å bevare troen på Jehova og til å forkaste en enda større løgn enn den om den rødkledde nissen, nemlig den påstand at alle disse gode gavene fra Gud er blitt til eller har utviklet seg ved en tilfeldighet — en usannhet som blir dosert uten at det finnes vitenskapelige beviser for den, uten at den kan dokumenteres ved hjelp av noen vitenskapelig metode, men som holder stillingen bare fordi den blir gjentatt og gjentatt for å feste seg i de unges sinn.a

Be ofte sammen med barna dine til den største av alle givere — ved måltidene, når dere leser hans Ord, og ved dagens slutt. Hjelp barna til å bli takknemlige. Det vil føre til at deres verdsettelse vil øke gleden ved alle de gode opplevelsene de har i livet. De vil også selv bli glade givere, for de etterligner den sanne Gud og sine kjære foreldre. Da vil de føle glede, ikke bare på dager som er fastsatt i kalenderen, men når som helst de opplever de mange lykkelige øyeblikk som livet bringer. «Lykkelig er det folk som har Jehova til Gud!» — Salme 144: 15, NW.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

En av de beste gaver du kan gi barna dine, er å gi av din tid